Arbeiderminner – alle har rett til ei fortid

Av Johanne Bergkvist

«Det skrives så altfor mange overflødige bøker og jeg har tvilt på om disse enkle erindringer tjener noe formål, blant annet fordi det ikke er noe som helst oppsiktsvekkende eller spennende ved disse opplevelser, som jeg har delt med tusinder av arbeiderunger fra Kristianias østkant. Det blir altså rett og slett bare noen erindringer fra ‘mannen i gata’, men kanskje de også kan ha en betydning ved å føie noen streker til det billedet en kan danne seg av det samfunnsmønster som preget tiden omkring århundreskiftet.»

Slik starter Anton Andresen beskjedent sine erindringer fra oppveksten i Kristiania. Han var født i 1890, og vokste opp på Vålerenga og Kampen. Med fotografisk hukommelse skrev han ned barndomsminnene sine i 1962. Innsamlingen var en del av Arbeiderminner, der historiker Edvard Bull ved Norsk Folkemuseum samlet inn fortellinger fra eldre arbeidere og husmenn. Flere ble publisert i bokserien Arbeidsfolk forteller. Målet var å korrigere historiens klasseskjevhet, og Bulls slagord var «Alle har rett til ei fortid» (Tobias 2013).

I likhet med de fleste østkantunger måtte Anton tidlig jobbe. Fra han var seks år gikk han på skomakerskole eller «Arbeidsstue for Børn» på Grünerløkka og i Biermannsgården i Maridalsveien 78. Her arbeidet han til han var ferdig på skolen som fjortenåring, og veien til skomakeryrket var lagt. Skoreparasjoner bidro til familiens underhold. I tillegg hjalp Anton en eldre bror med å gå med avisa på Hammersborg. Avisbunken var for tung for én. Til tross for slitet, kaller Anton dette en solskinnsfortelling:

«Vi måtte grytidlig opp, for vi skulle på skolen kl. 8, og først måtte vi hente avisbøra i Nedre Voldgate. Mørkt var det. Snøsludd og slaps var det også sånn innunder jul.

I en av de gamle trekåkene ved kanten av Kristkirkegården bodde det en gammel tiggerkjerring. Vi hadde jo sett henne om dagen også. Stor, tung og uformelig dro hun seg fram på et par stokker. Bak et rommelig forklæ hadde hun en stor pose som hun ved å hjemsøke byens bakere fikk fylt med gamle, tørre kaker og wienerbrød.

Og vi visste vi gutter, at når vi kom forbi huset hennes sånn ved sekstiden, så ble døren åpnet og vi ble budt inn på kaffe og kaker.

Jeg kan ennå kjenne den vidunderlig deilige duften av de oppvarmede wienerbrød på ovnsplaten og den rykende varme kaffen i en stor spelkum. Vi tøyet ut hvert eneste minutt, enda skrekken for å komme for sent på skolen lå over oss.» (Norsk folkemuseum, Arbeiderminner)

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Mangel på skikkelig mat gjorde at mange barn hadde problemer med å følge klasseromsundervisningen. Anton gikk på Kampen skole, hvor underernæring og feilernæring satte sitt preg på mange av barna. Lærerinne her, Helga Helgesen, ga derfor i 1894 ut en kokebok hvor tips om billige råvarer, smarte løsninger og erstatningsprodukter skulle sikre barna nok næring.

Da Kristiania kommune i 1895 for første gang tilbød gratis mat til trengende barn, søkte en fjerdedel av elevene (Tobias 1/2010). Anton fortalte at det vesentligste av kostholdet av kaffe og brød og skummet melk. Til kveldsmat var det som oftest vassgrøt av rug. Gammelt brød i form av øllebrød var vanlig middag.

I gode tider vanket det lungemos, spekesild, fiskeboller, kjøttboller, makrell, velling, grøt og lever, og fersk suppe og kjøttkaker med sviskekompott til fint. I magre tider ble suppa kokt på kjøttbein som det var noen kjøttrester på: «Disse knoker ble kjøpt i Kirkeristen, som også hadde utsalg av hestekjøtt som også ble regnet som simpel mat som vi liksom skammet oss over».

Sykdom og arbeidsløshet preget hjemmet til Anton i perioder, og da gikk sult og skam hand i hand. Tresko ble delt ut av veldedige foreninger, også til skomakerlærlingen. Det var ikke lov å komme på skolen barbeint, og det vanket ris også om man ble hjemme for å skjule mangel på sko: «trebunner som klampet så herlig, men som også ropte lang vei at her kom en av de ‘værdig Trengende’. Jeg tror jeg lærte hva ‘Skamfølelse’ var den gang».

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.