Arbeiderklassejentene som ble ordførere

– Har du fått trukket om stolene?

Ann-Marit Sæbønes (72) ser seg rundt i sitt gamle ordførerkontor med utsikt over Rådhusplassen og Oslofjorden. Her satt hun som Oslos aller første kvinnelige ordfører for 26 år siden. I dag er det venninna gjennom over 40 år, Marianne Borgen (66), som har kontoret. Mye er likt. Men stolene har altså byttet farge.

– Hvorfor grønn, Marianne?

– Det var ikke jeg som valgte fargen, svarer ordføreren.

Les også: Kvinner i politikken

Fra arbeiderklassen

De møttes på sosiologistudiene på Blindern på begynnelsen av 70-tallet, Marianne var 22 og Ann-Marit var 28.

– Jeg følte meg så utafor på Blindern og kjente ingen, minnes Marianne. Hun var første generasjon i familien som studerte, og det kjente hun på kroppen. Alle de andre studentene syntes å ha full oversikt, med akademikerforeldre og stålkontroll på livet, mens arbeiderklassejenta Marianne, med en lagerarbeider til far og en mor som jobbet i Narvesen-kioskene langs T-banen, følte seg mer som en fremmed fugl.

– Ingen skulle samme vei som meg da vi skulle hjem fra byen. Veitvet, hvor er det, liksom? Marianne ler.

– Jeg bodde i studentbyen på Kringsjå, så jeg hadde det litt lettere sånn sett, kommenterer Ann-Marit. Også hun ei jente med arbeiderklassebakgrunn, faren var veiarbeider, gartner og fabrikkarbeider, alt ettersom hvor de bodde, og moren husmor. Begge riktignok veldig politisk aktive. Ann-Marit hadde også den fordelen at hun hadde med seg litt erfaring til Universitetet i Oslo. Hun hadde allerede fullført en fysioterapiutdanning og hadde et to år langt opphold i Kenya bak seg.

– Men at jeg og Marianne fant hverandre på grunn av samme klassebakgrunn, det er jeg helt sikker på.

Ann-Marit var forlover da Marianne giftet seg med sin Lars i 1979. Foto: Privat

Tårnuglene på Blindern

Det var en politisk tid. Vietnamkrigen, apartheid og EEC preget 70-tallet. Det var store debatter som gikk hele tida, og AKP ml-ere dominerte. Marianne og Ann-Marit fant hverandre i et sterkt politisk engasjement.

– Vi gikk i alle tog som var. Og de gikk hele tida, det var sikkert et tog i uka.

Marianne forteller om et tøft politisk klima, der det ofte gikk ei kule varmt på de svære allmøtene som ble avholdt. Marianne og Ann-Marit brukte mye tid til å diskutere sine standpunkt seg imellom. De følte seg litt annerledes.

– Vi ble jo faktisk kalt Tårnuglene, innrømmer Ann-Marit.

– Å, hahaha! Det hadde jeg nesten fortrengt. Marianne ler høyt.

– Hvorfor ble vi det, egentlig? Var vi så sære, Ann-Marit?

De to aner fremdeles ikke, over førti år etter, hvorfor de fikk det noe pussige tilnavnet.

– Ugler er jo kloke. Så de syntes vi var kloke mennesker, kanskje?

Ann-Marit ser spørrende på Marianne som har en annen teori.

– Jeg tror vi ble sett på som skikkelig kvinner som sa ifra, og som stilte spørsmål ved det meste.

Les portrettet med Marianne Borgen her: Marianne «Mor Oslo» Borgen

Et ekstrabein i bagasjen

Karrierene skjøt fart utover 80-tallet. Ann-Marit engasjerte seg spesielt i funksjonshemmedes rettigheter, og var leder i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon fram til 1991. Hun satt også som vararepresentant på Stortinget under store deler av 80-tallet. Marianne på sin side satt i Oslo bystyre fra 1979 til 1983, og ble senere fast medlem fra 1995. Innimellom fikk hun tre barn, men var fremdeles hele tida aktiv politisk. Senere har hun arbeidet spesielt med barns rettigheter.

I 1992 ble Ann-Marit Sæbønes Oslos første kvinnelige ordfører.

Marianne satt på første rad. Og var så stolt.

– Ann-Marit ble en utrolig viktig rollemodell, med stor betydning for mange unge jenter. Og ikke minst for funksjonshemmede i politikken, forteller Marianne,

Ann-Marit Sæbønes har en funksjonsnedsettelse i form av et manglende bein.

– Den protesen til Ann-Marit har vi forresten hatt det mye moro med, der vi har reist rundt med ekstrabein i bagasjen eller med en protese hengende utenpå sekken, ler Marianne. Hun berømmer venninna for alltid å ha spilt med åpne kort. Og nå kommer hun på en annen «morsom» historie hun må fortelle.

– Vi skulle gå Sunnmørsalpene. Jeg syntes det var ganske skummelt, vi var høyt oppe og det var skikkelig bratt. Så snubler Ann-Marit og kløyver leppa. Og jeg ble ganske glad, ikke sant, for da tenkte jeg at vi måtte snu.

Men Marianne hadde glemt én ting om venninna.

– Ann-Marit er en stayer. Hun setter seg mål, og gjennomfører. Det er veldig imponerende. Så vi måtte til toppen.

«Er jeg så dum?»

Som kvinner på toppen har de mye erfaring med mannsdominerte forsamlinger.

– Alle kvinner som ønsker å bli sett og hørt må jobbe hardt, fastslår Marianne.

– Og å stille forberedt. Vi har alltid stilt forberedt, Marianne. Veldig godt forberedt og oppdatert, supplerer Ann-Marit.

– Ja, det nytter ikke som kvinne å bare seile inn og tro at du skal bli hørt. Marianne tror forberedelsene er trikset som gjør at det blir vanskelig å bare bli avfeid.

– Pluss at du må være litt tøff i trynet.

Hersketeknikkene kjenner de likevel godt.

– En klassiker er når du ber om ordet i et møte, og du bare blir oversett. Eller at menn tar ditt synspunkt eller forslag og lager det til sitt eget, og da er det plutselig blitt interessant, forteller Marianne.

Ann-Marit har et minne som har brent seg fast. Det er fra det første offentlige utvalget hun satt i. Premissen for hele diskusjonen var et begrep hun ikke forsto. Hun ba om å få det forklart, men ble avvist av lederen med at det kunne de ta i pausen.

Det ble taust i forsamlingen. Ann-Marit husker hun ble helt skjelven.

– Jeg tenkte, er jeg så dum? Så jeg spurte i plenum om de som kjente begrepet kunne rekke opp hånda og forklare meg det. Det var ikke en hånd å se i været.

Test dine kunnskaper om historiske kvinner her: Hvor mye kan du om damer?

Fullbooka kvinnedag

De har alltid sett på seg selv som feminister og vært opptatt av å få kvinner i viktige posisjoner. Men fremdeles er det langt igjen.

– Vi har ennå ikke hatt en kvinnelig byrådsleder, sier Marianne.

– Og blant de fem komiteene i bystyret er det kun en som ledes av en kvinne. Alle de andre ledes av menn. Og det i 2018. Så det gjenstår mye arbeid.

– Men vi hadde en kvinnelig byrådslederkandidat som tapte valget 1999, innvender Ann-Marit.

– Det var meg.

Selv om de kommer fra to ulike politiske rørsler, har de den samme grunnholdningen. De har aldri vært venninnene som har snakket om barn og kakeoppskrifter, men alltid diskutert sak.

– Ann-Marit kunne like godt ha vært SV-er, synes Marianne.

– Og du kunne vært Ap-er, svarer Ann-Marit.

– Skal dere gå sammen i toget i år?

– Jeg skal i hvert fall gå, sier Marianne.

– Jeg kan ikke, jeg skal se en teaterforestilling med Manu, døveteateret. Det er siste sjanse, svarer Ann-Marit.

– Å, kanskje jeg skulle blitt med?

Marianne blar febrilsk i avtaleboken. Det er avduking av Oslo Vels nye blå skilter med kvinnenavn, før det er kvinnelunsj for alle som jobber i Rådhuset.

– 8. mars er helt crazy.

Dagen er smekkfull for ordføreren.

– Nei, du kommer deg ikke på teater, konstaterer Ann-Marit.

For 23 år etter at det var Ann-Marit som satt på kontoret med Munch på veggene og røde trekk på stolene rundt møtebordet, er det Marianne som har ordførerkjedet – og travle dager.

– Vi snakket aldri om karriere da vi gikk på Blindern, vi var kun opptatt av politisk arbeid. At vi to gamle venninnene begge skulle bli ordførere i Oslo var egentlig helt surrealistisk, synes Marianne.

Men Ann-Marit var egentlig aldri i tvil.

– Jeg visste at Marianne en dag skulle bli ordfører.