Apokalypse nå igjen

Karakter: 5

KONSERT

Jenny Hval

Vindfruen

Øyafestivalen, fredag

– What is soft dick rock? spør Jenny Hval, ikledd gul plastkjole og lang blå parykk, innsmurt i rød maling, og etter dette blir rocken aldri helt det samme.

Dette er ett av de mange gode spørsmålene hun stiller med årets album ”Apocalypse, girl”. Albumet rommer radikal feminisme, kritikk av forbrukersamfunn, feiring av kvinnelig seksualitet, undersøkelse av populærkulturelle stereotyper, og mye annet, i tekster av sjeldent kaliber. Alt innenfor en ramme av elektronisk popmusikk produsert av støykunstner Lasse Marhaug.

På scenen har Hval eksperimentert med fremføringen av dette på turné i bl.a. USA med St Vincent, og satt opp materialet som eksperimentelt teater på Black Box. Live på Øya-festivalen kom hun med to på laptop, en på tuba, og tre medvokalister introdusert som ”The Apocalypse Girls” *. Alle kledd i lange Barbie-parykker. På samme festival har Turboneger tidligere fremført sitt album ”Apocalypse Dudes”, og jeg nekter at likheten ikke var tilsiktet (det hevder Hval selv).

Sceneopptredenen understreker hvordan prosjektet handler om å drive gjøn med selvhøytidelige rockere, vise fram noen usynlige maktstrukturer i den mannsdominerte rocken, snu på kjønnsroller, gjøre det pene piker ikke skal. Det er kostelig når Hval setter seg og overlater scenen til sine apokalypse-jenter,som skal få lov å fremføre en låt selv, og parodierer tekkelige korjenter i en tekst som samler sammen alle klisjeene - ”Kiss me hard before you go. I got my red dress on tonight. I did my hair up beauty queen style. I feel alive. Oh my God I feel it in the air!”. Mens en av dem setter seg på en treningssykkel og trør baklengs.

Jenny Hval selv leder seansen med bemerkelsesverdig sikkerhet. Hun utvikler seg stadig som scenepersonlighet og vokalist. Nils Bech er kanskje den nærmeste man kan sammenligne henne med, i bruken av uttrykk fra performancekunst, kombinert med pen pop.

Til slutt sang hun ”The Battle Is Over” – om hvordan feminismen er over, vi kan konsumere hva vi vil, og det kan være både en sørgesang og en kampsang? – mens hun ble tullet inn i toalettpapir, som en lavbudsjetts mumie, og rev av den blå lange parykken for å vise – kort blått hår under. Så dette er ikke bare påtatt.

Likevel, jeg syntes noen ganger sceneshowet gikk ut over den iboende styrken til materialet. At det som skjedde på scenen forvirret istedenfor å forsterke, men Jenny Hval insisterer på kompleksitet, på at ting ikke skal sies rett ut. På en festival der det mange ganger virker som folk har sett og hørt det meste før, klarte Jenny Hval å splitte publikum, og ta plass som en artist man ikke kan forholde seg likegyldig til.

* RETTELSE: Bandet til Jenny Hval på Øya-festivalen besto av fire musikere - Håvard Volden (synth/elektronikk), Kyrre Laastad (synth/fx), Anja Lauvdal (synth), Heida Mobeck (tuba). Performance ved Zia Anger, Annie Bielski og Orfee Schjuilt.