Antikrigsprotesten i Kristiania

Av Johanne Bergkvist

Det nøytrale Norge ble ikke direkte rammet av første verdenskrig, men sjokkbølgene fra en verden i krig spredte seg også hit. I Kristiania var vanlige folks hverdag preget av dyrtid og mangel på mat og brensel, mens spekulasjon og jobbetid ga stor profitt for noen. Forholdene førte til at arbeiderbevegelsen mobiliserte til streik og den største demonstrasjonen byen hadde sett.

De krigførende landene stoppet fra starten av verdenskrigen i 1914 produksjonen av sivile varer, eksporten opphørte og krigen slukte enorme ressurser. Varer og tjenester fra landene som sto utenfor krigen ble mer etterspurt. Krisa utløste derfor en ellevill spekulasjon der Norge som nøytral part kunne handle med alle krigførende parter. Samtida var opprørt over kontrastene og kynismen.

For de fleste var det vanskelig å skaffe til veie det de trengte til livets opphold. I perioden 1914 til 1920 ble levekostnadene for vanlige familier mer enn tredoblet. Reallønna gikk for de fleste dramatisk ned, mens prisene steg på grunn av stor varemangel. Bolignøden presset husleia oppover, mens kullmangel gjorde at folk frøys. Inflasjonen gjorde at folk mistet følelsen av hva ting var verdt. Den voksende forskjellen mellom rike og fattige, med jobbetid og dyrtid, var med på å skjerpe klassemotsetningene i det norske samfunnet (Kjeldstadli, Den delte byen: Fra 1900 til 1948, 1990).

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

6. juni 1917 mobiliserte arbeiderbevegelsen 40.000 mennesker i dyrtidstog, den største demonstrasjonen som hadde vært i Kristiania. Avisa Social-Demokraten kalte den gigantiske demonstrasjonen en folkereisning. Folk møtte opp på Ankertorget, Youngstorget og Stortorget for å gå samlet forbi Stortinget til Akershus festning hvor dagens seks taler ble holdt. Toget startet presis 12.00 og tok flere timer.

Paroler som «For vore barns skyld kræver vi billigere livsfornødenheter» og «Ingen militærbevilgninger, folket sulter» bar preg av en desperat situasjon og antimilitarisme. Militante krav fra oppmøtte syndikalister var i sterkt mindretall. Talene åpnet for kompromisser på hvordan dyrtiden skulle løses.

Likevel pustet revolusjonstanken i bakgrunnen, og taleren Rich. Hansen fra LO høstet voldsomt bifall med sin tale skrev Social-Demokraten dagen etter:

«Der er appelert til samfunnsaanden i denne tid. Ja, det er en deilig samfundsaand der har været vist. Der er eksportert varer – og denne eksport har bidrat til at forlænge krigen. Og der drives en frygtelig utbytning av de fattige her hjemme. Samtidig som det arbeidende folk er sunket ned i større og større fattigdom er der skapt formuer.

Folket er holdt nede av paaberopelse av at det var nødvendig for krigens skyld. Den regjering og det stortingsflertal vi har har ikke tat hensyn til forbrukerne, bare til producenterne. Men en dag brister taalmodigheten.

Den demonstration, som i dag paagaar, er resultatet av et folkekrav – et krav om at der skal gjøres noget virkelig revolutionært for at tvinge statsmagterne til at føre en anden politik. Borgerpressen haaner arbeidernes demonstrasjon i dag, men det kan hænde, der vil komme den dag, da de skjælver for os istedenfor å haane os».

Les også: – Noen hadde fordommer mot jødene, også i Hjemmefronten (Dagsavisen+)

I august 1914 opprettet Kristiania formannskap et provianteringsråd som hadde som oppgave å bygge opp et forråd av mat i byen (Øystein Eike, Tobias 1/2010). Provianteringsrådet satte raskt maksimalpriser på viktige matvarer, og beslagla 9.000 sekker rug fra Bjølsen valsemølle. Arbeidet ble etter hvert mer omfattende med 13 matutsalg, fiskesentral og brenselssentral. Fra 1916 ble det opprettet provianteringsråd i alle landets kommuner.

Fra desember 1917 kom rasjonering på kaffe og sukker, mel og gryn. Senere kom rasjonering på poteter og kålrabi. De dårligst stilte fikk dyrtidshjelp, billig melk og brensel. Påtrykket fra arbeiderbevegelsen bidro til gjennomføringen av prisregulering og dyrtidshjelp. Rasjoneringen ble avviklet sommeren 1919. Provianteringsrådets arbeid ble redusert da verdenskrigen tok slutt i november 1918, men først lagt ned i slutten av 1922.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.