Nyheter

Annerledesåret 2020, del 4: Pizzaeventyret som går mot et mareritt

Ingun Øyo Egeland er optimist. Men framtida som restauranteier i Oslo ser bekmørk ut.

«Pizzaeventyret ser ut til å gå mot slutten. Det føles som en vond drøm.»

Det skrev Ingun Øyo Egeland i et debattinnlegg som ble publisert hos Aftenposten 6. desember. Tårene rant da hun skrev. Det var ikke bare jobben som sto i fare. Det var livsverket. Pizza da Mimmo på Frogner, vest i Oslo, ble en realitet etter at Ingun møtte Mimmo i Italia, forelsket seg og tok ham med seg til Norge.

– Mimmo kunne lage pizza, og broren min eide lokalene. Vi jobbet døgnet rundt, sier Egeland.

I 1992 åpnet de restauranten som de har brukt time etter time i. De samlet sammen møbler fra loppemarkeder og gamle kjellere. Det var humper i veien og litt spetakkel, forteller Ingun. Det var kanskje greit at gjestene trodde hun og Mimmo snakket koselig med hverandre på italiensk, når de egentlig diskuterte heftig. På italiensk vis.

– De skulle bare visst, ler hun.

– I grunnen kunne dette livet vært en bok.

Dette er fjerde del av Dagsavisens intervjuserie om annerledesåret 2020:

Les del 1: Kristin fikk ansvaret for skoleelevenes sak. Få dager senere stengte Norge (+)

Les del 2: Katrin satte Moria-barna på agendaen: – Det viktigste er at vi har fått gjennomslag politisk

Les del 3: Are skulle dekke valget i USA. Så endret koronapandemien på alle planene 

Gjester vil redde

Etter at hun skrev debattinnlegget i starten av desember, har Pizza da Mimmo fått mye oppmerksomhet.

– Det er hyggelig og rørende. Gjestene våre er så innstilt på å redde oss. Det er ikke snakk om å stenge, sier de. Alle skulle plutselig redde oss på en uke. Da ble det hektisk.

Men det er kun én ting som kan redde den snart 30 år gamle lokalrestauranten.

– Det er jo skjenkestoppen som tar knekken på oss, sier Ingun.

Egenkapitalen de har bygd opp, spiser de av nå. Hvis skjenkestoppen fortsetter flere måneder etter jul, er det slutt. Men Ingun Øyo Egeland er optimist.

– Jeg regner med at ting vil rette seg. Men vi var i ganske voldsomt underskudd allerede etter nedstengingen i mars og var i ferd med å komme oss opp på overflaten igjen.

Les også: Utelivstopper beskriver en bransje preget av sinne

Blodrøde tall

Pizza da Mimmo har aldri gått i underskudd. Men økonomien har rast.

– Vi har kommet i gang med take away og har åpent. Men det vi sitter igjen med, rekker ikke til en lønn engang. Å ta vekk skjenkebevillingen er ikke bare noe man gjør, sier hun og legger ikke skjul på at hun er sterkt kritisk til myndighetenes håndtering av krisa som serveringsstedene står i. Utelivsdøden, er det blitt kalt.

Tidligere i desember la NHO fram tall som viste at sju av ti serveringssteder i Oslo er konkurstruet.

Ingun Øyo Egeland er oppgitt over råd fra myndighetene om at restauranteiere som henne skal kontakte banken sin. Der skulle det visstnok være lett å få lån.

– Det som ikke snakkes om, er at det lånet må betales tilbake. Hvordan? Hvis vi kommer i gang igjen til våren, har vi mer enn nok med å dra i gang hjulene igjen. Hvis vi da også skal betale lån og avgifter ... da må vi ha veldig god omsetning.

Les også: Avslår Raymonds nødrop

Det er ikke restaurantverdenen man velger seg hvis man skal bli rik, forsikrer Ingun. Hun savner mer respekt for bransjen.

– Det jeg er opprørt over, er at myndighetene ikke er mer villige til å hjelpe til. Jeg er overrasket og sjokkert. Vi er bitte små og har studenter som jobber for oss. De har studielån, men greier seg selvfølgelig ikke bare med det. Vi har fått til at de kan få jobbet litt, men det er vanskelig. Vi får ikke dekket tapet fullt ut, sier hun.

Slik ser det ut inne i den lille Frogner-restauranten. Foto: Amanda Iversen Orlich

De små stedene

De er en god gjeng som jobber sammen, sier Ingun. Hun og Mimmo er ikke gift lenger. Men de spiser søndagsmiddager, krangler og er «et lykkelig skilt par».

Hva de gjør hvis restauranten ikke overlever, kommer vi ikke helt til bunns i. Det er kanskje en tanke som ikke er tenkt fullt ut ennå. Eller så er det for vondt.

– Det viktigste for meg å si er at bak hvert eneste av de små stedene i Oslo så ligger det en egen historie og en innsats. Det skal man ikke kimse av. Disse stedene kommer ikke tilbake igjen hvis de ikke overlever pandemien, sier Ingun Øyo Egeland.

Før hun avslutter samtalen, understreker hun:

– Jeg er optimist og vil tro at det går bra. Men ikke hvis ikke dette snur.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Nyheter