Nyheter

Altfor mange senger i herberget

Da mannsherberget «Krohgen» ble oppretta i 1939, kalte Arbeiderbladet institusjonen «et praktfullt mannsherberge». Ved nedleggelsen i 1989 kalte Erling Folkvord den «en fabrikk for masseødeleggelse av menneskeverd».

Bilde 1 av 5

Loven mot «Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap» ble innført i 1907. Løsgjengere var det samme som omstreifere, fanter, landstrykere eller «lediggjengere/ørkesløse», mens betleri var tigging, og drukkenskap var fyll (Ot.prop. nr. 113 2004/2005). Formålet med loven var å begrense plagene sånne «elementer» påførte samfunnet. Ifølge Kildenett.no var den gjengse oppfatning at de utgjorde både et økonomisk, moralsk og ordensmessig problem og derfor burde stues bort.

Det var mange husvilleherberger i Kristiania. Men bolignøden og armoden bare fortsatte å øke. De akutte problemene forsøkte politiet å bøte på ved å tilby folk som ikke kunne skaffe seg «nattely» sjøl, gratis overnatting i «husvildearresten». I 1911 var det rundt 40 personer som benytta seg av dette «tilbudet» hver natt.

Med mange av de husville fulgte det også ubudne, kravlende og kløende gjester, så politiet etterlyste en institusjon som kunne tilby avlusning, helst også tvungne arbeidsoppgaver.

På den måten kunne man teste «gjesternes arbeidsvillighet eller arbeidsskyhet» og derigjennom skille de «arbeidsky og drikkfeldige personene» fra de «verdige trængende», det vil si respektable mennesker som bare trengte billig losji. Løsgjengerloven innebar at folk som gjentatte ganger ble bøtelagt for å være synlig berusa på offentlig sted, kunne bli dømt til tvangsarbeid. I 1917 ble det oppretta en statlig tvangsarbeidsanstalt på Opstad på Jæren, og Kristianias fyllefanter ble sendt dit.

Oppholdet skulle vare maksimalt 18 måneder første gang og tre år ved gjentatt forseelse. Men ifølge boka «Krohgen – bilder fra livet på gata» fra 1990, ble enkelte værende der i over 15 år.

I 1930 dro Kristiania formannskap til Tyskland for å få inspirasjon til modernisering av herbergevirksomheten. De kom tilbake med bagasjen full av ideer om orden og disiplin. «Utdeling av numre og pyjamaser kl. 17.00, oppstilling, taktmarsjering, kollektiv tvangsdusjing under strengt oppsyn, tvangsavlusing, desinfisering av klær og sjekking av kjønnssykdommer» hørte med til herbergelivet i Tyskland.

For å «forebygge homoseksualitet» var sengene atskilt med skjermer. De hadde heller ikke hodeputer, angivelig for å avverge putekriger. Like strengt ble det ikke i den norske versjonen som åpna i Christian Krohgs gate 34 i 1939.

Arbeiderbladet skreiv at «Oslo får et praktfullt mannsherberge» og at sammenligna med tidligere herberger måtte det å flytte inn her fortone seg som et eventyr. «Nydelige, lyse rum med masser av sol og frisk luft» og «deilige senger med gode madrasser, dyner og laken, hver mann sin gode stol og sitt skap». Hodeputer var ikke nevnt.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Noe hjem var det ikke akkurat. Sengeplassen sto til disposisjon fra kl. 17.00 til 8.00 neste dag. Av private eiendeler hadde ikke beboerne mer enn det de fikk plass til i det låsbare skapet på veggen. Ved åpninga hadde institusjonen 428 sengeplasser. Ifølge Arbeiderbladet lå det maks 12 på sovesalene, mot «87 og op til 1oo» tidligere. Men flere av Simon Flem Devolds venner fra Youngstorget, dragutta, som bodde her på 1960- og 70-tallet, kunne fortelle om 18-manns og 24-manns sovesaler. Simon Flem Devold overnatta et par-tre netter på Krohgen for å kjenne forholda på kroppen: «Jeg sov ikke et minutt, i stanken av våte underbukser, oppkast og rødsprit-fyll. Hosting og harking og snorking og skjellsord».

En av dragutta beskreiv det sånn: «Når du bor år etter år på sovesal, da er du nødt til å bli alkoholiker. For å overleve». Likevel var det noen av dem som mente det kunne vært verre. Karl Rognstad uttrykte det slik: «For’n Jesus fantes det itte engang rum i herberget».

Les også: Vennskap på tvers av klasseskiller

Krohgen ble nedlagt i 1989, og flere av beboerne fikk eget rom på Ila hybelhus. Noen av dem savna Krohgen: «Det er noe med å ha kamerater omkring seg. Du føler deg trygg, på en måte. Når du våkner om natta og ser stygge saker og ting, og så kikker du rundt deg og så er du mutters aleine i det trange rommet mellom dem fire veggene. Da savner du sovesalen. Og kameratene som harker og hoster og snorker og spyr og banner og ber deg holde kjeft når du skriker fordi du er redd.»

Adgangen til tvangsarbeid og forbudet mot beruselse på offentlig sted ble oppheva i 1970, resten av løsgjengerloven i 2006.

Mer fra Dagsavisen