Annonse
«Dyrene i Hakkebakkeskogen» er satt opp på Nationaltheatrets største scene. Fra venstre: Ole Johan Skjelbred, Ninni Spone, Anders Mordal, Karmen Spone, Andrine Sæther, Fanny Opheim Sampo og Anneke von der Lippe. FOTO: ØYVIND EEIDER/NATIONALTHEATRET

Akkurat passe pepret

Lite er nytt i Hakkebakkeskogen. Men blandingen av humor, spenning og god moral treffer blink, nå som for femti år siden.

Annonse
Oslo

 

Se flere bilder fra forestillingen i bildeserien over!

5

TEATER

«Dyrene i Hakkebakkeskogen»

Regi: Kim Haugen

Med: Kjersti Botn Sandal, Jan Gunnar Røise, Lasse Lindtner, Laila Goody, Terje Strømdahl, Andrine Sæther, m.fl.

Nationaltheatret

Hele 51 år har gått siden første gangen «Dyrene i Hakkebakkeskogen» ble satt opp på Nationaltheatret, den gangen med Thorbjørn Egner selv som regissør og scenograf. Stykket er spilt seks ganger tidligere og allerede sett av over 300.000 mennesker på samme scene, hele tida med lange nok intervaller til at barn med tilhørende foreldrene byttes ut i mellomtida. De ungene som var små nok til å tilhøre kjernepublikumet i 2008, er nok blitt for store sju år senere, mens nye barnehage- og småskolebarn kommer til, også de med solid forhåndskjennskap til det egnerske universet, innhentet i barnehage og skole.

For svært lite har endret seg på de tre generasjonene som har gått siden Thorbjørn Egner skrev boka i 1954, og teaterversjonen i 1964. Kostymene og scenografien er identiske, sangene og replikkene likeså, inkludert flere etter hvert ganske gammeldagse ord og uttrykk. Thorbjørn Egners familie beskytter rettighetene til livsverket hans strengt, så her har regissør Kim Haugen hatt minimalt rom for nyskapende sprell. Kontrasten til frihetene regissører tar seg med voksenlitteraturens klassikere, med Ibsen og Shakespeare og gjengen, er enorm.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Dermed blir det kanskje tydeligste bruddet med hørespillversjonen, en bitte liten detalj som at det tydeligvis er en viss inflasjon i Hakkebakkeskogen også – i hørespillet koster pepperkakene 10 øre stykket, her har de steget til 1 krone. Og mens mannen og kona på gården i hørespillet regner med å få «minst hundre» kroner for den kidnappede bjørnegutten Brumlemann, håper de i denne versjonen på en hel tusenlapp, «og da blir vi jo nesten rike».

Men repetisjon fungerer. Barn elsker gjenkjennelse, og voksne setter pris på den foreldrevennlige moralen: Spis grønnsakene dine, stjeling er feil, loven må følges, og små og store samfunnsborgere må samarbeide i vennskapelighet. Gjennom hele stykket henvender skuespillerne seg til salen, og det fungerer glitrende. Hele publikum svarer ja og nei i kor, og alle blir med på allsang, siden alle kan teksten. Dessuten alle replikkene, som Dagsavisens medbrakte femåringer lipsynket store deler av, perfekt.  

De små frihetene Kim Haugen har tillatt seg, er stort sett til glede for de voksne: en liten referanse til «Hele Norge baker»-konditor Pascal idet Bakemester Harepus introduseres som «bakemesterrr ´arépoz» med tydelig fransk aksent; Morten Skogmus som viser nøyaktig hvor skummel gårdshunden faktisk er ved å herme Hannibal Lecter fra filmthrilleren «Nattsvermeren» med kannibalsk tungespissdans og gale blikk; mens reven på massemøtet inviteres til votering om den nye loven med et «what does the fox say?»

LES OGSÅ: Tøff i badehette

Skuespillerne gjør gjennomgående en kjempejobb med det lille rommet de har for improvisasjon. Kjersti Botn Sandal er en herlig spretten og energisk Klatremus med god kommunikasjon mot publikum, som danser litt mambo her og rocker litt med gitaren der, og framstår akkurat så irriterende lite ansvarlig og fornuftig som klatremusrollen krever. Aller best utnytter hun spillerommet i scenen der Klatremus forsøker å lære reven å gå på besøk, og hermer dialektene til de aktuelle vertene. Ekornfamilien er tydeligvis innflyttet fra Sogn, mens elgen er sørlending – selv om han i Henrik Rafaelsens skikkelse minner mistenkelig om en viss Harald Rex, i stemmebruk og fakter, til stor fornøyelse for de voksne i publikum.

Jan Gunnar Røise får tydelig og morsomt fram hvilken nevrotisk liten tørrpinn av en regelrytter Morten Skogmus er, mens Lasse Lindtner gjør en herlig figur som Mikkel Rev, som i hans skikkelse framstår som en jålete posør av en kulturmann, nonsjalant høy på seg selv og sin egen fortreffelighet.

Aller morsomst er scenen med de dobbelpeprete pepperkakene. Terje Strømdahl som Bakemester Harepus og Laila Goody som Bakergutten synger Pepperkakebakesangen som overdreven opera, vifter artig uttrykksfullt med ører og halestumper, og lar kroppsspråket røpe kontrasten mellom cool fasade og panisk skjelvende indre redsel når Reven kommer for å stjele kaker.

Også mannen og kona på gården er uventet morsomme, der særlig Ågot Sendstad som kona gjør en kjempegod tolkning av skurkerollen. Hun ser ut og snakker totning som Alf Prøysens teskjekjerring, men klarer på forunderlig vis å framstå som like skummel for de yngste som hun er komisk for de voksne. «Nukk æ nukk, far», sier hun til Henrik Horge, med perfekt komisk timing.

Også barneskuespillerne i rollene som småmus, ekornbarn og kidnappingsofferet Brumlemann selv gjør en super figur. De synger rent, danser synkront, og leverer replikker med klar presisjon og innlevd mimikk.

«Dyrene i Hakkebakkeskogen» treffer småbarna midt i hjertet. Foreldrenes opplevelse oppsummeres godt i en pappas kommentar idet applausen hadde lagt seg: «Det ble som en tidsreise til syttitallet, dette». Men en hyggelig reise, uten tvil.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Annonse