Nyheter

Å ta en Vålerenga

APEROPET: At ordet Vålerenga kan brukes både som verb, adjektiv, og generelt som beskrivelse av en prestasjon er et faktum vi med hjertet godt planta i Oslo Øst kjenner så altfor godt. I forrige kamp fikk vi nok en påminnelse.

Da jeg skrev her forrige uke manet jeg gutta på banen og publikum generelt på jobb igjen. Fotballferien var over og nå skulle vi vise verden hva dette Vålerenga-laget var laget av. Det viste seg at fotballaget gjorde som den typiske nordmann. Kasta bort den første timen av første arbeidsdag etter ferien.

Den første omgangen vi hadde mot Sandefjord er noe av det dårligste jeg har sett – da snakker jeg ikke bare om fotball. Det virka helt håpløst. Hvis dette var nivået etter ferien, kunne vi igjen like gjerne forberede oss på en ny høst med nedrykksdrama til siste slutt.

Det er seriøst skummelt hvor dårlig nivået var. Vi var så dårlige at vi fikk Sandefjord til å både se ut som, og tro at de var, gode. Det eneste Sandefjord egentlig kunne skilte med var høyt tenningsnivå, men et bedre lag hadde straffet oss langt mer i den omgangen.

0-1 etter første omgang mot Eliteseriens klareste dumpekandidat, og det på hjemmebane. Vi tok en Vålerenga.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Det å ta en Vålerenga handler mye om å gjøre det umulige. I denne kampen handlet det i all hovedsak å se ut som et fotballag. Det var absolutt det vi gjorde i andre omgang. Et hevngjerrig lag i blått, med hvite shorts og røde sokker, inntok banen og satte Sandefjord under et sinnssykt press. Sjansene haglet, men dessverre opprettholdt bortelaget tenningen og ofret liv og lemmer for å hindre oss å utligne.

Plutselig skjedde det som ikke skal skje. Etter 80 minutter var stillingen 0-2. Jeg trøstet meg så vidt med at baklengsen kom som følge av at vi i hvert fall satset framover, men nok gang hadde vi tatt en Vålerenga. På dette tidspunktet begynte også mye av publikum å gjøre noe altfor mange gjør første arbeidsdag etter ferien: Gå hjem tidlig.

Dermed gikk de glipp av den andre delen av en Vålerenga. Den positive delen. Å snu det umulige og å vinne fram der alt håp er tapt. Fordi det å følge Vålerenga er som en utvendig bipolar lidelse. Vi skal ikke sette denne kampen helt på linje med «Mirakelet i Istanbul» i 1998, men da Peter Godly Michael vippet ballen over Sandefjords keeper to minutter før slutt øynet vi plutselig ikke bare håpet om poeng. Vi kunne kanskje vinne.

Et oppofrende Vålerenga presset et hanglende Sandefjord i fillebiter. Sjanse på sjanse. Vi scoret, men målet ble annullert. Flere sjanser. Så i en nesten identisk situasjon som det annullerte målet kort tid før, presser innbytter Felix Horn Myhre inn utligningen. Massive protester fra bortelaget. Dommer og linjedommer diskuterer men målet godkjennes – selvfølgelig – fire minutter på overtid. Vi presser videre. Peter Godly Michael holder på å score vinnermålet, men ballen går like utenfor. Dommer blåser av og vi har reddet poeng.

Likevel følte vi oss langt nede etter kampslutt. Sluttspurten ga oss håpet tilbake. Dette kunne vi vunnet.

Les også: Ny start for Vålerengas nye mann (Dagsavisen+)

Vi skulle vunnet. Hadde vi spilt fotball også i første omgang hadde vi garantert vunnet.

Så da trøster vi oss med at vi reddet poeng, kjempet til siste slutt, og ja, at vi straffet Sandefjord for deres uthaling av tid. Hadde de latt være å spille syke, sparke bort ballen, og brukt endeløst mye tid på utspark, så er det fullt mulig at de kunne dratt hjem til Vestfold med alle tre poengene.

Hva med Vålerenga framover? Mandag venter en vanskelig bortekamp mot FK Haugesund. En bane vi sjeldent har hatt hellet med oss. Men nå har gutta vist at de kan spille minst en god omgang.

Gi oss to nå, så ordner det seg.

VIF-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.

Mer fra Dagsavisen