Sånn feirer man 1-0 over Lillestrøm.

Å bli Enga-frelst

APEROPET: Enkelte kamper og øyeblikk huskes i generasjoner. De kommer ikke ofte, men på lørdag fikk vi ett av de beste.

 

Noen enkeltkamper bare brenner seg fast. Miraklet i Istanbul. 3–0 over Brann i 97. Mamadou Diallos nedsabling av Lillestrøm i 1999. 4–1 over Rosenborg på Lerkendal i 2004. Og 1–0 over Lillestrøm i historiens første hjemmederby. Øyeblikket Bård Finne setter ballen i mål fem minutter på overtid er brent fast i hjernen til samtlige som var der – inklusive de gulkledde.

Der og da er alt verdt det. Stå søkkvåt i regnet på et eller annet gudsforlatt sted på vestlandet mens gutta dasser rundt. En eller annen idiotisk dommer som overser ei klokkeklar straffe så du må gå hjem i sinne. Fotball er jo stort sett en serie skuffelser avbrutt av absurd, psykotisk glede. Såframt du ikke er en gloryhunter som plutselig har funnet ut at du egentlig alltid har holdt med PSG, for eksempel.

Slutten på denne kampen var helt ekstrem. Spillet begynte å bølge fram og tilbake, og det lå egentlig et mål i lufta til et av lagene ganske lenge. Man følte ikke at noen hadde særlig kontroll. Mønsteret repeterte seg hele tida. Vålerenga prøver å komme seg rundt bussen til Lillestrøm, som beinflyr på kontringer. Og de er ekle på dødball.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Kippe hadde tidligere i omgangen skutt rett utenfor på blank goal. Sam Johnson hadde satt en rapp avslutning rett utenfor.

Så kommer Bård Finne med tidenes innhopp. Først setter han et frispark i stolpa. Deretter får han et skudd blokkert som garantert hadde gått inn. Det skuddet fører til en corner som Lillestrøm kontrer på. Matthew drar av to mann. Uforståelig at ingen felte han. Men han slår ikke ballen til de to som kommer på blank goal motsatt. Han vil avgjøre sjøl, fordi han vil selges. Drømmen hans om å avgjøre derbyet koker bort i et dårlig skudd. Og vi er virkelig, virkelig heldige.

Det var et øyeblikk som kunne gjort at kampen endte med bunnløs, grenseløs sorg og sinne. Så kort er veien mellom himmel og helvete.

Les også: Gult og svart er alltid feil

For Vålerenga gjorde som Al Pacino befalte i «Any Given Sunday» – Vi klorte oss ut av helvete sammen. Alle tror dommeren skal blåse av i det Vålerenga slenger en siste langpasning opp, som tas ned av Fridjonsson. Ballen spretter til Finne, som drar av en bøffel og setter den.

Jeg skal garantere deg at det var noen kids der og da som ble Enga-frelst. Øyeblikket som gjorde at de, om 40 år, kommer til å reise på bortekamp over det ganske land. I en Hyperloop, antakelig.

20 sekunder tidligere var jeg sikker på at vi hadde gitt bort alt. Og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde kampreferatet. Jeg har en tendens til å isolere meg når sånne ting skjer. Gjøre meg nummen så jeg ikke føler smerten så mye. Også prøve å tenke på andre ting til jeg får det på avstand. Men akkurat det der vet jeg ikke hvordan jeg hadde takla.

Les også: King gidder ikke følge med på VIF: – Har ikke sett en kamp på årevis (Dagsavisen+)

I stedet var det de som fikk en enda verre smell. Fordi de trodde de hadde blåst muligheten til å vinne, og konkludert med at ja ja, vi tapte ikke i alle fall. Og etter det så kommer nådestøtet. Det må være en virkelig brutal smell. De som så VG-klippet fra garderoben dems ser smerten i øya dems. De kan ikke tro det. Og kapteinen, selveste Goliat der borte. Han gikk og gjemte seg på dass. På tribunen står de igjen lamslåtte. Mens vi er i total ekstase.

Etter mange år med ørkenvandring er vi inne i en ny æra i klubbens historie. Dette er en av de jeg kommer til å huske resten av livet.

VIF-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.