Kampen mot blodige skjorter i skolen

4. desember 1912 fylte Arbeiderpartiets kvinneforening i Kristiania Folkets hus med 200 kvinner og menn. Prylstraffen i folkeskolen sto på dagsorden. Formannen, Gunhild Ziener, ledet den livlige diskusjonen. Skolepioner og bystyremedlem for Arbeiderpartiet, Fernanda Nissen, snakket om den uheldige virkningen prylstraffen hadde på barna: «Pryl er ingen heldig opdragelsesmetode, det snarere en falliterklæring for skole og lærer». Hun mente at skolen nå bare så pryl «som et nødmiddel», men likevel at man ikke helt kunne unnvære bruken. Andre tok til orde mot forbud. En far uttalte, at det ikke var hyggelig se sine barn komme hjem fra skolen med «blodige skjorteflak». En annen far fortalte at barna hadde fått pryl på skolen, til tross for at han hadde fått løfte om, at barna skulle slippe straff.

Lovregulert

Medlem av tilsynet ved Ruseløkka skole, klinker Karl Wahl, fortalte at det ikke manglet eksempler på at prylsstraffen ble misbrukt: «Ved en av skolerne fik en gut ris, fordi han hadde været urolig i timen, og desuden skulde han sitte igjen. Men gutten var i fast plads, som han ikke kunde forsømme, og gik derfor. Saa fik han ris for det igjen. Han hadde stygge merker på kroppen». Han understrekt at mange lærere og lærerinner ikke selv hadde barn, og derfor ikke forsto at «man kan komme 10 gange længer med et venlig ord end med 10 slag ris». Fernanda Nissen erklærte at «hvis disse oplysninger var korrekte, vilde hun stemme for prylstraffens fjernelse helt fra folkeskolen».

Denne vinteren leverte flere av Arbeiderpartiets kvinneforeninger, fra Grønland til Uranienborg, protestbrev til skolestyret. Åtti kvinner sto enstemmig bak brevet fra Grønlands kvinneforening, signert av formann Nina Johansen: «Møtet uttaler sin dypeste misbilligelse av prylestraffens anvendelse i folkeskolen».

Skolens rolle var både å oppdra og undervise. Krav om lydighet sto sterkt. Selv om dovenskap og skulk kunne skjule både fattigdom og vanskelige forhold, førte det fortsatt til slag. Med Lov om Folkeskolen fra 1889 hadde den legemlige straffen blitt lovregulert. Straffen skulle godkjennes av medlærer, og ikke minst begrunnes. På papirer ble barna beskyttet mot uvilkårlig brutalitet. Men ris ble ikke gitt som «mammadask», men med full kraft. Barna kom hjem med «pløser og blodutredelser etter mishandlingen». Særlig arbeiderforeldrene murret, de opplevde at barna ble urettferdig behandlet. Minstekravet var at de ble informert om straffen, slik foreldremøtet ved Vålerenga skole krevde i november 1911.

Klaget

Anna Land fra Kvinneforeningen skrev en klage til skoleinspektøren om at atten elever i én klasse fikk pryl i klassens påsyn fordi seks hadde røyket én sigarett 26. november 1912. Overlæreren ved Grünerløkka skole, A. Haugerud, benektet i et lengre skriv at anklagen var sann, de gikk ikke alle i samme klasse.

Resultatet av alle klagene, var at Kristiania folkeskolers tilsynsutvalg krevde at skolestyret gikk gjennom protokollførte avstraffelser for perioden 1910-1912. Tallene viste at rundt 2,5 prosent av elevene ble refset med ris eller spanskrør hvert år, noen flere ganger. Tilsynsutvalget fulgte opp og skrev i 1915 til skolestyret at flertallet av byens foreldre var mot legemlig straff i skolen. De ba om at prylstraffen ble avskaffet i Kristiania, da det «i mange tilfælder skaper haardhet hos barnet og virker saaledes til at demoralisere i stedet for at opdra».

«God disciplin»

Skoleinspektør, Corneliussen, mente derimot at skolen trengte riset for å «gjennomføre god disciplin og sømmelig skik og orden», og slik ble det. 2. juni 1919 samlet Arbeiderpartiets kvinneforeningers fellesstyre seg om en ny protestskrivelse til Kristiania skolestyre, der de uttrykte sin «harme» mot at lærerne fortsatt kunne «straffe skolebarna kropslig». Først i 1936 ble prylstraffen i skolen forbudt.

Kilder: