Oslo

Sa jeg noe feil, eller?

Psykolog Aksel Sinding er ikke redd for å si ting akkurat som det er, eller si noe feil. Han synes ikke noe om å gå rundt grøten. Da er det like greit å skrive bok om det, slik at vi andre kan lære.

---

Hvem: Aksel Inge Sinding (36).

Hva: Psykolog og daglig leder ved Institutt for psykologisk rådgivning Oslo.

Hvorfor: Har skrevet boka «Sa jeg noe feil»?

---

Denne saken ble publisert første gang i mars 2023.

Hei og morn. Du er ute med ny bok, «Sa jeg noe feil». Og jeg innrømmer at denne samtalen gjør meg litt nervøs, for å si, eller spørre, om noe feil. Er det en vanlig greie, at vi er redde for å si feil?

– Hehe. Ja, dette er nok ganske vanlig. Jeg tror spesielt det skjer når andre har det vanskelig, som når noen har mistet noen, er sinte for noe, er såra, står fast i livet, kjenner på håpløshet, eller strever med psykiske helseproblemer som angst og depresjon. Da vekker dette med en gang følelser i oss, også. Vi blir redde for å si noe feil, ikke være til hjelp eller til og med gjøre det verre. Og så har nok de fleste av oss en del erfaringer med at vi har sagt ting som vi umiddelbart eller etterpå har skjønt at ble feil for den andre, og kan være redde for å gå i baret igjen. Kanskje spesielt hvis det er i nære relasjoner med mye historie.

Undertittelen på boka er «hvorfor skjærer samtaler seg?» Ja, hvorfor gjør de det?

– Min erfaring er at en gjennomgående tendens i samtaler som skjærer seg, er at vi ikke anerkjenner eller aksepterer det den andre føler og opplever. Når andre har det vanskelig, kan vi ha et ønske om å få det bort, fordi det er skummelt eller vondt at de har det slik. Og da er veien kort til å på ulike måter ugyldiggjøre det de kjenner på. Det kan være vi prøver å muntre opp, bagatellisere, avlede, ikke vil snakke om det, prøver å få dem til å tenke annerledes eller på andre vis prøver å endre det de opplever. Når vi gjør dette føler den andre seg ikke forstått, og kan da begynne å prøve å overbevise oss om at det er slik.

– Det er som om de kjemper for sin rett til å føle det de føler. Vi kan også risikere at de føler seg dumme eller latterliggjort for å ha det slik de har det. Er vi skikkelig overvelda selv, kan vi også bli utålmodige, irriterte, sinte eller foraktfulle, og kritisere eller kjefte på den andre for at de har det vondt. Da legger nærmest et ekstra lag av skam og skyld oppå den vonde følelsen som allerede er der.

Les også: Sanna Sarromaa slutter som lærer: – Jeg har vært mye redd på jobb

Vi lever i en tid hvor woke er blitt et dagligdags-ord, og vi lar oss lett krenke på den ene eller andre måten. Har denne krenkelsesfrykten ført til at vi blir enda mer redde for å si noe feil?

– Ja, det kan nok spille inn i det. Jeg tror mange i dag, spesielt yngre generasjoner, har en annen oppfatning av subjektiv opplevelse enn før. Den er gyldig, ekte og skal respekteres. Men pendelen kan også svinge så langt til sida at man ser sine subjektive opplevelser som objektive gjenspeilinger av virkeligheten igjen, altså som objektiv sannhet. Og da blir det vanskelig igjen. Men uansett hvor «sann» noens opplevelse virker for oss, så mener jeg vi skal respektere den, forsøke å forstå og møte den med omsorg og empati. Så kan eventuelle diskusjoner, innvendinger og grenser komme senere.

– Jeg tror noe av det vondeste for andre er når vi kritiserer, fordømmer eller skammer dem for å ha den opplevelsen de har, sier psykolog Aksel Sinding. Bildet er et illustrasjonsfoto.

Er vi altfor redde for å ta opp ubehagelige ting i samtaler?

– Ja, det mener jeg. Vi er ofte redd for å gjøre ting verre, redd for den andres følelser, eller redde for å komme dårlig ut selv, som hvis vi har deler av ansvaret for hvordan den andre har det. Og da unngår vi temaer og lar være å ta tak i ting. Andre ganger går vi rundt grøten eller snakker om noe vanskelig på en vag eller generell måte, som jeg tror ofte skaper mer utrygghet og frustrasjon. Hvis vi går inn i vanskelige samtaler med aksept for andres opplevelse, en god dose nysgjerrighet og undring, og at vi samtidig tør og tåler å være genuine og ærlige på hva vi opplever, tror jeg det meste kan snakkes om.

Les også: Per Olav mistet jobben i operasjonskø: – Det er veldig sårt

Unnskyld, er vel kanskje det ordet som er alle vanskeligst å si. Hvorfor er det slik?

– Det er vondt å kjenne på skyldfølelse og anger. For noen er også veien kort til skam, altså at det at vi har gjort noe feil kan føre oss til en indre opplevelse av at vi er feil. Noen ganger tror jeg også folk ser på det å si unnskyld som å ta på seg skylden ene og alene, noe jeg mener er misforstått. Det å si unnskyld handler mer om å anerkjenne hvordan noe ble vondt for en annen, og vise at du ønsker å reparere og gjenopprette en god relasjon, fordi den andre er viktig for deg. Min erfaring er at en god unnskyldning ofte gjør relasjonen sterkere, og fører til mer respekt og aksept for hverandre.

Hva er den største feilen man kan gjøre i en samtale?

– Oj, det er litt vanskelig å rangere type feil. Jeg tror noe av det vondeste for andre er når vi kritiserer, fordømmer eller skammer dem for å ha den opplevelsen de har. Litt sånn «Nå må du faen meg gi deg! Skjerp deg! Ikke grav deg ned i dritten!». Den forakten eller frustrasjonen vi snakker fra da, handler ofte mer om en dypere følelse av utilstrekkelighet, fordi vi ikke vet hva vi skal gjøre. Og så blir det bare vondt for alle.

Du refererer til et sitat fra Game of Thrones, hvor alt før ordet men er «horseshit». Er ordet men et negativt ord?

– Nei, det er ikke negativt i seg selv, og jeg er generelt lite fan av regler om ting som alltid er rett eller som man aldri kan si. Det er alltid avhengig av kontekst og måten det blir sagt på. Men … jeg vil oppfordre til å være litt varsom med det. Når man sier noe omsorgsfullt, og så går til «men …» kan det før virke mindre genuint. Et beslektet fenomen er når vi hører andre fortelle, og så starter våre svar med et «men». Da kan faktisk andre nærmest ubevisst oppleve det som at du avskriver det de sier.

Til slutt: Sa jeg, eller spurte jeg, om noe feil eller dumt i denne samtalen?

– Nei, jeg likte spørsmålene dine, og syntes du virket nysgjerrig, vennlig og oppriktig interessert i hva jeg hadde på hjertet. Og det er alltid godt.

Så har vi noen faste spørsmål vi må igjennom

Les også: Rebecca ble angrepet på Gardermoen: – Var livredd

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Carl Rogers’ «On becoming a person».

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være i flytsonen når kreativiteten får utfolde seg fritt.

Hvem var din barndomshelt?

– En av de store og kule gutta i gata.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg tidvis blir selvopptatt og tar for mye plass.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser feit mat og godteri.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Krig, hatkriminalitet og manglende grep i klimapolitikken

Er det noe du angrer på?

– Masse! For det meste sårende ting jeg har sagt til andre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Må bli Carl Rogers igjen.

Les også: Sykepleier Lasse avlaster leger for flere hundre konsultasjoner i året

Les også: Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52)

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Ordskiftet om fattigdom kan være vanvittig krevende å stå i

Mer fra Dagsavisen