Odd Petter Magnussen er faren som aldri gir seg

14 år er gått siden Martine Vik Magnussen ble voldtatt og drept i London. Hun ble bare 23 år gammel. I et hus i Sana i Jemen sitter den eneste mistenkte i saken. Farouk Abdulhak er etterlyst av Interpol over hele verden. Riktignok er han beskyttet av sin styrtrike familie, men han kan ikke forlate landet, knapt nok huset. Gjennom alle disse årene har Martines far Odd Petter Magnussen kjempet for å få han utlevert til britisk politi. Til høsten blir historien TV-serie på BBC og Discovery.

– Du kan spørre om akkurat det du har lyst til. Jeg vil ikke si jeg er blitt direkte hardhudet med årene, men jeg kan gå inn på absolutt alle sider ved denne saken nå uten at det koster meg for mye. For det første er jeg glad for engasjementet. I tillegg har saken så mange samfunnsnyttige aspekter at jeg gjerne snakker om det.

Skulle overraske

Vi møtes hjemme i huset på Nesøya, der han har bodd siden han var barn. Det var tidligere også Martine og søsknenes hjem, hele familien bodde her til han og barnas mor ble skilt for mange år siden. Han vil by på kaffe og skolebrød, så vi setter oss i bilen, en sølvgrå Mercedes 500 SL, og kjører til butikken. Det var denne bilen Odd Petter Magnussen hadde tenkt å overraske datteren Martine med når hun kom hjem på den planlagte påskeferien i 2008.

– Jeg har aldri vært en sånn fyr som må kjøre rundt i en fin bil for å vise at han er noe, biler har egentlig aldri interessert meg, sier han og forteller at han tidligere pleide kjøre stasjonsvogn. Men, så var det Martine som sa at nå som jeg ikke lenger hadde småbarn så kunne jeg vel koste på meg noe litt mindre traust. Så kom jeg over denne bilen og tenkte, hvorfor ikke? Nå skulle jeg overraske henne når hun kom hjem på påskeferie og vise henne at jeg ikke var den tørre, kjedelige og grå gubben som hun kanskje trodde, smiler han.

– Nå fikk hun jo aldri sett den, da. Men, det jeg ikke tenkte på den gangen var at hun ofte snakket med søsknene sine på telefonen og de hadde selvfølgelig fortalt det. Så, hun fikk vite om den, selv om hun aldri fikk sett den.

[ Bondevik i Midtøsten på oppdrag for å løse Martine-saken ]

Vi svinger inn på parkeringsplassen utenfor Kiwi og han løper inn og kjøper bagetter, wienerbrød og skolebrød. Tilbake i huset igjen får jeg omvisning i huset, stua, soverommet, kontoret der han i 14 år har jobbet i privat regi mot myndigheter i Midtøsten for å få datterens mistenkte drapsmann for en britisk domstol. Ved siden av kontoret ligger treningsrommet. Det er Martines gamle jenterom. Han kan snakke om henne nå uten å bryte sammen. Forteller at de to hadde så lik humor. En morsom bevegelse, en kommentar var alt som skulle til for at de begge knakk sammen i latter.

– Hun var kjapp i replikken. Vi kunne sitte og se på TV, og hun lirte av seg noen kommentarer i et nanosekund som gjorde at vi lo og lo, smiler han.

Vi kunne sitte og se på TV, og hun lirte av seg noen kommentarer i et nanosekund som gjorde at vi lo og lo.

—  Odd Petter Magnussen

Han pleide si til henne: «Du er det gladeste jeg er i Martine».

– Det er jo helt feil norsk. Men vi liker å vri på ord og uttrykk i denne familien, noe jeg har etter faren min. Vennene hennes i London fortalte meg: «Martine sa hun var den du var mest glad i». Jeg er akkurat like glad i de to andre barna våre. Men det gjør godt å tenke på at jeg faktisk sa noe som gjorde at hun skjønte at jeg var veldig glad i henne.

Da alt stoppet opp

Det var rett før påske for 14 år siden at Martine Vik Magnussen ble funnet drept i kjelleren til et luksuriøst leilighetskompleks i London. Bare noen måneder tidligere hadde Odd Petter Magnussen besøkt henne sammen med Martines lillesøster Mathilde.

Jeg klarte liksom ikke helt å la være å være litt hønefar og sa at «nå må dere være forsiktige og ikke bli med noen hjem som dere ikke kjenner.

—  Odd Petter Magnussen

De hadde gått på restaurant sammen med Martines hybelvenninne Thale for å spise middag. Han husker samtalen så godt:

– Jeg klarte liksom ikke helt å la være å være litt hønefar og sa at «nå må dere være forsiktige og ikke bli med noen hjem som dere ikke kjenner. De kan misforstå, og da kan det gå ned en rullegardin hos folk». Jentene sa at det ikke var noen fare, de hadde faste kjøreregler. Men, når det først gikk galt så var det med en klassekamerat, en venn. Det er jo noe helt annet, ingen forventer at det skal bli fatalt, sier Odd Petter Magnussen.

Både han og venninnene har beskrevet Martine som en utadvendt, tydelig og omsorgsfull person, en som folk la merke til.

– Det er interessant å se når du har tre barn, hvor forskjellige de kan være. Magnus og Matilde er ganske like, mens Martine, «skitten i midten» som man ofte kaller midtbarna, var litt annerledes. Mens de to andre er mer introverte og akademisk anlagte, var Martine utadvendt. Hun var også skoleflink – hun ble jo faktisk best i klassen sin på Regent’s noe jeg ikke tok for gitt. Men hun var også en sosial begavelse som var morsom å være sammen med.

Fornøyelsespark

Da Martine hadde fortalt hjemme at hun ville studere i London hadde han og moren vært skeptiske. Hva med å finne et studiested et annet sted enn i Europas største fornøyelsespark?

– Det er jo en diskusjon du taper selvfølgelig. Alle venninnene skulle også til London. Så vi ga oss på det, sier Odd Petter Magnussen.

– Selv om hun var blid og utadvendt var hun også tøff og streetsmart. Ikke dum eller naiv. Derfor bebreider jeg henne ikke for noe av det som felte henne, det er ene og alene mistenktes skyld.

Farouk Abdulhak er sønn av en av Jemens aller rikeste forretningsmenn. Faren, Shaher Abdulhak, er angivelig nå død. Selv har mistenkte bodd mesteparten av livet i Kairo, og en kort stund i USA før han flyttet til London for å studere.

– Han kjente de kulturelle rammebetingelsene, det han har gjort finnes det ikke noe forsvar for, sier Odd Petter Magnussen. Og legger til at selv om han har status som mistenkt i saken skal han ha innrømmet sin skyld i møte med representanter for Oslosenteret i Sana i 2012.

– På grunn av at de er en rik familie tror de at de kan ha sine egne regler og som andre må godta. Det er dette prinsippet jeg ikke kan akseptere. Aldri kan akseptere. Og som jeg skal vinne på.

Diplomatisk initiativ

– Med en gang vi kom hjem fra London, 3–4 dager etter at Martine var funnet i mars 2008, tok jeg kontakt med UD og forklarte: mistenkte har stukket av. Han er rik. Han har dratt til Jemen. Familien er sannsynligvis i likhet med vår familie i opprør, de er ikke forberedt på dette. De kom faktisk ut med en kommentar veldig raskt da saken ble kjent, der de sa at om noe som helst lovbrudd har blitt gjort av noen i vår familie så vil vi kutte hånden av han. Så jeg ba UD om å gjøre et diplomatisk utspill raskt, for om to til tre uker så ville støvet legge seg, folk ville få tid til å posisjonere seg, sette inn advokater og da ville det bli hundre ganger vanskeligere å få til en løsning. Men, de gjorde ingen ting. Ingen verdens ting.

[ De skiftet karriere midtveis i livet ]

Natt og dag

I ettertid har han jobbet med både norske og britiske myndigheter for å forsøke å legge press på mistenkte til å melde seg for politiet i England. Han er ikke i tvil: samarbeidet med britene har vært best.

– Som natt og dag. Særlig har samarbeidet med etterforskerne Jessica Wadsworth og Andrew Partridge hos Scotland Yard vært helt fantastisk. Norske myndigheters unnskyldning har hele tiden vært at dette er en britisk etterforskning. Og at de bare bistår britene. Britene klarer seg fint de uten noe støtte fra Norge. Det beste norske myndigheter kunne gjøre var og er diplomatiske framstøt mot Jemen. Men det har det vært dårlig med, det bekrefter våre kontakter på høyt nivå både i Storbritannia og Jemen. Og man kan bare spekulere i hvorfor, sier Odd Petter Magnussen.

Som familie bestemte de seg tidlig for hvordan de skulle fordele ansvaret med hånderting av saken.

Det er jo for jævlig at en fyr kan sitte der nede og peke nese til oss bare fordi han er rik, og har klart å rømme over en grense til et land uten utleveringsavtale med Storbritannia.

—  Odd Petter Magnussen

– Det gjorde vi veldig tidlig på sommeren 2008, når vi så at UD ikke gjorde noe. Jeg sa til familien: jeg kan være den som tar saken videre og snakker med mediene og det eneste dere må være forberedt på er å se bilder av Martine på TV og i aviser, som kan virke opprivende. Ellers skulle de skjermes, dette var vi hundre prosent enige om. For, det er jo for jævlig at en fyr kan sitte der nede og peke nese til oss bare fordi han er rik, og har klart å rømme over en grense til et land uten utleveringsavtale med Storbritannia. Vi er ikke bygget for å akseptere det.

I ettertid har Magnussen vært meget kritisk til Utenriksdepartementets håndtering av saken, og til og med gått til det skrittet å anmelde UD til politiet for tjenesteforsømmelse, uten at det har ført fram. Selv har han jobbet aktivt med en rekke tiltak rettet mot jemenittiske myndigheter, og fått gehør.

[ Ungdom låser seg inne på rommet. Og blir der. ]

Blodpenger

I 2011 nevnte Oslosenterets danske sikkerhetsrådgiver, Lars Boye Matsen, en pengesum for at Martines familie skulle legge saken bak seg. Mistenktes far ville betale 50 millioner dollar for å gjøre opp for sønnen, meldte NRK i en podkastserie om saken. Odd Petter Magnussen bekrefter.

– Jeg skjønte med en gang hva det var, det var blodpenger. Det var aldri aktuelt.

Andre, både paramilitære grupper og privatpersoner har også tilbudt seg å hjelpe, men han har alltid takket nei.

– Har du aldri, i et splitt sekund vært fristet til å takke ja til tilbud fra private for å få løst saken?

– Ikke ett nanosekund! Da hadde jeg tapt, og ikke vært hakket bedre enn noen andre i denne saken. Jeg er ikke ute etter hevn, jeg er bare ute etter rettferdighet. Mistenkte har stukket av og unndrar seg straff fordi han mener han kan gjøre det siden han kommer fra en rik familie. Alt dette er helt på tvers av alt vi står for i dette landet, både juridisk men også i forhold til våre grunnleggende verdier. Det er uakseptabelt.

Appellerte til moren

I 2018 sendte familien et sivilt krav til Central Criminal Court, The Old Bailey, som dømmer i straffesaker i Stor-London. I den forbindelse stilte Martines mor, Kristin Vik opp i A-magasinet og appellerte direkte til Farouk Abdulhaks mor, Rowayda Michael Besher (66) om å bidra til å få sønnene til å melde seg for britisk politi.

– Ellers har dette stort sett vært et one-man show, men etter hvert kom også stiftelsen «Rettferdighet for Martine» på banen og de gjør sin del av jobben med å holde saken varm, sier Odd Petter Magnussen.

Det er et one-man-show som har fått til mye. Her i stua på Nesøya satt han for ikke lenge siden i telefonkonferanse med houti-ledelsen i Jemen, det britiske utenriksdepartement, Scotland Yard og professor i internasjonal politikk, Stig Jarle Hansen.

– Sensasjonelt, spør du meg, med tanke på konfliktlinjene i Jemen. Det viser seg at på et helt grunnleggende menneskelig nivå så er rettferdighetsfølelsen den samme. Klarer vi holde nivået der og ikke politisere, så kan vi ha rasjonelle samtaler med gjensidig respekt og snakke fornuftig om en løsning på Martine-saken. Det syns jeg er vakkert. Dette burde gi flere enn meg håp i en verden hvor konfliktlinjer nå også trekkes opp i Europa, sier Odd Petter Magnussen. Professor Hansen er mannen som NRK kunne melde hadde fått forespørsel om kontakt for utlevering av Farouk Abdulhak av jemenittiske myndigheter i 2013.

– UD svarte ikke på initiativet, sier Odd Petter Magnussen.

[ Farouk Abdukhak ønsker en løsning ]

En odyssé i unnfallenhet

Det er Odd Petter Magnussens beskrivelse på samarbeidet med Utenriksdepartementet: en odyssé i unnfallenhet. Hans mange forsøk på å få norske myndigheter til å legge diplomatisk press på Jemen er ifølge han selv, nok til å fylle en egen bok. Og kanskje vil han skrive den siden, når han får løst Martinesaken. I mellomtiden lages det to TV-serier om saken.

– Det er to gigantiske dokumentarserier, den ene lages av BBC og er planlagt ferdig til høsten. Den andre er det Discovery som lager. Jeg har hatt filmteam here on and off i lange tider, sier han.

Martine-saken har internasjonal interesse og prinsipielt er den blitt mye større enn familiens egen tragedie. Det handler om vanlige folks rettssikkerhet.

– Folk kan begå de groveste forbrytelser og så bare reise over grensen til et annet land og være hevet over loven – et rettsvakuum som springer ut av at 95 prosent av land ikke har utleveringsavtaler. Det er jo helt vilt, i forhold til at verden er blitt mobil og så videre.

Påsken for døren

– Er påsken en spesielt tung tid?

– Nei, og det kan kanskje virker merkelig. Men etter at det første sjokket hadde lagt seg og vi hadde bestemt oss for å jobbe videre med saken, var det så tungt for familien at det er nesten ubeskrivelig. Spesielt for søsknene hennes, som til tider har hatt det så vondt at vi ble bekymret.

Det er så jævlig vondt.

—  Odd Petter Magnussen

Når familien er samlet på bursdager, høytider, jul og så videre så verken orker eller ønsker de å snakke så veldig mye om Martine og den skjebnen de alle sammen har lidd.

– Det er så jævlig vondt. Om vi skulle snakket om det ville det ødelegge enhver setting vi har sammen, men vi må jo også forsøke å glede oss over de tingene vi har å glede oss over. Hvis ikke blir det ikke til å bære, sier Odd Petter Magnussen.

– Hele denne forferdelige opplevelsen er skjellsettende. Tap av et menneskeliv … ulikt mange andre utfordringer i livet så er det irreversibelt. Vi kan aldri få Martine tilbake, vi kan aldri komme i familiært equilibrium igjen. Det er ikke mulig. Så livsanskuelsen for meg og barna, den vil aldri endres. Og det er en deprimerende situasjon å være i. Uansett hva vi gjør så kan vi aldri bli helt lykkelige igjen. Det går ikke. Derfor gjør vi hva vi kan for å prøve å skåne hverandre.

Til jul er de på graven. Og de pleier å reise over på minnemarkeringene i London.

– Det hender vi av og til toucher innpå, kanskje en av oss sier noe sånt som «ja Martine pleide å gjøre sånn eller sånn». Men vi må være forsiktige med, det fordi det smerter. Mange syns kanskje det er rart at hun ikke er hovedperson på sin egen bursdag men vi har dette utenpå oss, inni oss og rundt oss hele tiden og trenger egentlig ikke å snakke om det. Isteden prøver vi å leve så godt vi kan og glede oss over de familiære tingene vi har å glede oss over fordi vi vet vi at Martines interesser ivaretas.

Gledelige ting skjer også i livet. Blant annet har han fått barnebarn. Det lokker fram smilet.

– For fire måneder siden fikk Matilde en liten gutt. Ludvik. Og for bare fem uker siden fikk eldstemann Magnus en datter.

En nær slektning

I mars i år skjedde det noe. Metropolitan Police i London kunne melde at de hadde arrestert en kvinne i 60-årene som er mistenkt for å ha hjulpet Farouk Abdulhak med å flykte fra landet i 2008. Hun ble arrestert på en adresse i Westminster i London, og skal være en nær slektning av mistenkte. Veldig nær. Odd Petter Magnussen har ikke fått noe navn. Selvfølgelig har han sine mistanker, men de kan han ikke røpe. Det som er viktig er at han mener saken er nærmer en løsning enn på mange år.

– Det kan føre til at det skaper et enormt mye større press mot mistenkte og familien, sier Odd Petter Magnussen. Han anser mulighetene for en oppklaring av saken som stor nå. Håpet er at Farouk Abdulhak til slutt vil synes livet i skjul som mistenkt vil bli helt uutholdelig, og at han vil melde seg for britisk politi. Det vil uansett være bedre enn å bli dømt i Jemen.

For 10 år siden laget Dokument 2 dokumentaren «Jakten på den mistenkte». I en sekvens av filmen kan vi se en mann som er dømt for voldtekt i Jemen få sin straff: en kule i nakken midt på torget.

Å bli dømt for voldtekt og drap i Jemen kan medføre dødsstraff.

—  Odd Petter Magnussen

– Å bli dømt for voldtekt og drap i Jemen kan medføre dødsstraff. Skulle Farouk Abdulhak velge å melde seg for britiske myndigheter vil han også få en straff dersom han blir kjent skyldig. Den styrtrike familien vil garantert kunne hyre inn verdens beste advokater og sikkert få til en human soning. Hva som skjer etterpå interesserer meg overhodet ikke. Jeg er ikke ute etter hevn, bare rettferdighet.

Odd Petter Magnussen vet den mistenkte følger med på facebooksiden «Justice for Martine».

– En kontakt har fortalt at han sagt at vi har gjort livet hans til et helvete. Det har vi derfor tenkt å fortsette med, men på lovlig vis.

Uredd autoriteter

Hva er han laget av, faren til Martine? Det er det mange som har spurt seg.

– Faren min var motstandsmann under krigen, ble torturert nærmest til døde, men klarte seg, også etter konsentrasjonsleirene i Tyskland. Jeg har ofte tenkt at det er et paradoks at min familie nå i to generasjoner har store utfordringer med de som til enhver tid har tilhold på Victoria terrasse, når alt vi begge har gjort er å stå opp for menneskerettigheter og vanlige borgeres rettssikkerhet.

– Hvordan makter du å stå i dette år etter år?

– Det går det på noe av det samme som preget far og de han sto sammen med: når de grunnleggende verdiene som Norge er tuftet på trues og menneskerettigheter utfordres, er det en naturlig plikt å stå opp og stå imot. Det er bare noe man gjør!

En trygg og god oppvekst på seksti- og syttitallet med stor frihet hjelper også. Det har gjort han uredd for autoriteter.

– Ja, den gangen var det om å gjøre å være individualister, gjerne motstrøms, det var greia. Follow the flow var ikke aktuelt, vi skulle ikke akseptere alt mulig, sier han og forteller at han hadde stor frihet hjemme, men tidlig ble avkrevd å ha egne meninger.

– Det er noe av gleden man har ved å vokse opp i et hjem med kunstnersjeler og fritenkere. Dette var folk som gjerne hadde stor perspektivrikdom og evnen til å se ting fra andre vinkler.

Det var ikke noe mystisk eller magisk ved å stå opp for rettferdighet, det bare måtte man gjøre, selv når det føltes ubehagelig.

– Kanskje har det formet meg. Hvis jeg mener at jeg kan gjøre noe i Martine-saken, men valgte å ikke gjøre det fordi det var mer bekvemmelig – hva slags far ville jeg være da? Du kan ikke drite i fundamentale verdier ut fra bekvemmelighetshensyn. Så da tar jeg denne kampen og lar det stå til.

Martines liv ble avsluttet mot hennes vilje, og den som tok den avgjørelsen går fri. Det kommer jeg aldri til å akseptere.

—  Odd Petter Magnussen

Til siste slutt

Det er blitt ettermiddag og Odd Petter Magnussen kjører meg til bussholdeplassen på Slependen. Utenfor Ikea blir vi sittende og snakke om Kjell Magne Bondevik. Odd Petter Magnussen roser hvordan den tidligere toppolitikeren har brukt sine egne private kontakter i Midtøsten og flere ganger har dratt til Jemen for å få til en løsning. Han takker igjen for at vi vil skrive om saken. Jeg ønsker han lykke til.

– Folk dør hele tiden, også unge mennesker. De dør i ulykker, katastrofer og sykdom. Men Martines liv ble avsluttet mot hennes vilje, og den som tok den avgjørelsen går fri. Det kommer jeg aldri til å akseptere. Det kan jeg, som norsk borger med en helt grunnleggende rettferdighetssans rett og slett ikke godta.

For 14 år siden datteren hans ble drept. I Jemen sitter fortsatt en mann som er mistenkt for drapet.

Dagsavisen kontaktet Utenriksdepartementet for en kommentar til arbeidet med Martine-saken. Departementet har foreløpig ikke meldt tilbake.