Oslo

Paula pleier koronapasienter på intensiven: – Kan ikke gå på do eller drikke, alt er på vent

Å blåse luft inn i covid-stive lunger, og tilbringe timesvis i smittevernutstyr er hverdagen for intensivsykepleier Paula Lykke. At det blir færre og færre som henne, synes hun er nedslående.

For Paula Lykke (49) var det aldri noen tvil om det var intensivsykepleier hun ville bli.

– Jeg fikk en nesten religiøs opplevelse første gang jeg kom på en intensivavdeling. Jeg tenkte «wow, det er dette som er sykepleie for meg. Å redde liv».


Paula Lykke er leder for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Intensivsykepleiere (NSFLIS). Denne uken var 40 personer i Norge innlagt på intensivavdelingen med korona. I følge Folkehelseinstituttet vil tallet øke.

Hvordan er arbeidshverdagene på intensivavdelingene for tiden?

– Jeg tror jobben i seg selv har vært mye det samme. Å jobbe på intensiven handler om å være i beredskap. Det som har vært annerledes nå er omfanget av pasienter og mangelen på utstyr. Folk er slitne. Du står og puster i en P3-maske i opptil 2–3 timer i slengen, og føler at du ikke får nok luft. Så mange får hodepine. Du kan heller ikke gå på do, eller drikke, alt er på vent til du kommer ut av det rommet.

Du står og puster i en P3-maske i opptil 2–3 timer i slengen, og føler at du ikke får nok luft.

Gir mening

Å jobbe med pasienter som trenger akutt og intensiv hjelp, og svever mellom liv og død er stressende. Det gir også stor mening.

– Det kan gå dårlig men når det går bra så går det så innmari bra, og det er sånt som gir jobben stor mening for meg. Mange opplever nettopp dette som grunnen til at de ønsker denne jobben. Det er utfordrende, lærerikt, og man får nære relasjoner til pasienter, pårørende og følger dem gjennom en vanskelig episode i livet.

Les også: Startet sykepleierjobben midt i koronapandemien

Under pandemien er trøkket enormt. Beredskap handler om å gi akutt behandling og det er vanskelig når kapasiteten er sprengt. Folk er slitne. For noen arter deg seg som søvnløshet, eller nedstemthet, det som kjennetegner posttraumatisk stress. Mange savner også nærhet.

– Man jobber så tett på hverandre. Når de som skal jobbe sammen i en kohort har tatt på seg smittevernutstyret får de lov å gi hverandre en skikkelig god klem før de går inn og begynner å jobbe. Sånt betyr mye, sier Lykke.

- Før koronapandemien var det mange som ikke skjønte hva jeg jobbet med når jeg sa jeg er intensivsykepleier, Paula Lykke


Mangel på sykepleiere

Kunnskapen og interessen for dem som jobber med akutt og kritisk sykdom er økende.

– Før koronapandemien var det mange som ikke forsto hva jeg sa om jeg fortalte at jeg var intensivsykepleier, men nå virker folk mye mer interesserte.

De sykepleierne som jobber på norske intensivavdelinger – er de utdannede intensivsykepleiere alle sammen?

– Nei, det er en kombinasjon av sykepleiere og intensivsykepleiere. Fordi det er en mangel.

Les også: Sykepleieleder advarer om mangel på personell

Det er også utvidet vikarbruk, og under normale tilstander henter vi ekstra intensivsykepleiere fra utlandet. Utdanner vi ikke nok intensivsykepleiere i Norge?

– Det er vanskelig å si. Hadde vi hatt en nasjonal føring på hva som er en faglig riktig bemanningssammensetning, så hadde det vært lettere å si om vi utdanner nok. Men det har vi ikke, sier Paula Lykke og forteller at historisk har kandidatmåltallet for spesialsykepleiere ligget på litt over 400 per år.

– Men så er det opp til sykehusene å si hva de trenger. Ifølge riksrevisjonsrapporten har ikke sykehusene fulgt opp dette siden 2014, og det er blitt utdannet færre og færre intensivsykepleiere per år. Det synes jeg er nedslående.

Det er blitt utdannet færre og færre intensivsykepleiere per år.

Tøffe arbeidsdager

Før år 2000 var intensivsykepleie en sykehusintern opplæring. I dag må man ha en bachelor i sykepleie og jobbe i to år som sykepleier og få gode nok karakterer for å komme inn på intensivutdanningen – som i da enten er en videreutdanning, eller man kan ta en master. Etter 6–7 år er det ferdig til å begynne å jobbe.

Hva er det man lærer ekstra som intensivsykepleier?

– Det kjempeavansert sykepleie med hårfine marginer, som å være ingeniør i liv og død. Vi må kjenne til hvordan kroppen fungerer under veldig vanskelige omstendigheter. Ta for eksempel lungefysiologi. Spesielt covid-pasientene får veldig stive lunger og når det behandles med respirator må man blåse luft inn med nøyaktig riktig trykk, hvis ikke kan lungene sprekke. Og, har pasienten organsvikt, for eksempel nyresvikt, er det egne sykepleiere som jobber kun med dialyse fordi det er så spesielt. Og så har vi ECMO-behandling som sender oksygen inn til blodet. Alt må overvåkes og noteres. For å gjøre disse tingene må vi kunne det teknisk-medisinske utstyret, og vite hva vi skal gjøre dersom det oppstår komplikasjoner.

Ikke lønnen

Det har gått nesten 20 år fra Paula Lykke begynte å jobbe på en intensivavdeling.

– Jeg har fått barn mens jeg har jobbet der, jeg har tatt utdanning, er blitt skilt, foreldre har dødd. På jobben er vi nesten blitt som en liten familie, sier hun, og legger til at hun synes det er trist å ikke kunne anbefale jobben som hun er så glad i til sine barn.

– Det jeg fikk høre var at blir du sykepleier så ligger verden åpen for deg. Og det gjør den med muligheter. Men ikke med lønn.

I Norge er topplønnen for en intensivsykepleier med 10 års ansiennitet 550 000 kroner i året. Legg til tøffe arbeidsdager, og du skjønner hva som er grunnen til at mange slutter i yrket etter noen år.

– Hver femte sykepleier forsvinner ut av yrket. Lønnen spiller selvfølgelig inn, men det kan også være noe så enkelt som at man ikke får fri annenhver jul. Det er me andre ord små justeringer som skal til for at folk blir i yrket. Jeg har en kollega som sa til meg at om hun bare hadde fått fri annenhver jul så hadde hun fortsatt.

– Hver femte sykepleier forsvinner ut av yrket.

Er det mentalt krevende å jobbe så tett på liv og død hver dag?

– Ja, det er det til dels. Vi jobber tett og kommer hverandre veldig nær og blir nesten som en familie. På personalrommet kan vi både le og gråte når vi kjenner behov for det.


Rike og late

Etter svineinfluensaen som brøt ut i 2009 kom Direktoratet for beredskap og sikkerhet med en lang liste mangler som de påpekte måtte være i orden til neste pandemi. I 2010 skrev de:

«Nasjonal pandemiplan må revideres. Intensiv- og laboratoriekapasitet bør gis en grundigere omtale i pandemiplanen. Sentrale helsemyndigheter må være tydelige i sin forventninger til helseforetakene når det gjelder en behandlingskapasitet under en pandemi».

– Jeg kan ikke se at noe av dette er gjort, sier Paula Lykke.

Da hun var nyutdannet intensivsykepleier på nittitallet hadde sykehusene alltid beredskapslagre med smittevernutstyr og medisiner man kunne få behov for ved en krise. Men da pandemien brøt ut i fjor ble det fort klart at vi kom til å få mangel på både sykepleiere og utstyr. Ifølge Paula Lykke kom ikke pandemien som noe stor overraskelse.

– Dette har vi visst kom til å komme.

Er det ikke blitt tatt på alvor, da?

– Jeg tror vi tenker at vi har så mye penger, og om det skjer noe tenker vi kanskje at vi bare kan kjøpe det vi trenger. Men, vi produserer nesten ingen medisiner selv, er helt avhengige at alt kommer fra et annet sted. Men – vi kan ikke spise penger, det blir vi verken mette eller friske av, sier Paula Lykke. Og legger til at nå blir det opp til koronakommisjonen å kartlegge veien videre.

Det måtte en krise til for å fatte alvoret?

– Ja. Og det kommer til å koste Norge dyrt.



Mer fra: Oslo