19 saker i oslopolitikken: Alt du må vite om 2019

1. Katastrofevalget

Raymond Johansen beholdt makta, men falt gigantiske tolv prosent mot valget for fire år sida. Fra 32 til 20 prosent. Høyre tapte også, med 6,4 prosent. De store er rett og slett ikke så store lenger, i Oslo.

2. Suksessvalget

De små partiene MDG, SV og Rødt økte til sammen enda mer enn Arbeiderpartiet dalte. Særlig MDG gjorde et supervalg, men litt grønne grublerier blir det nok i at også antitesen Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger gikk fra ingenting til 5,8 prosent. Partiene som satsa på bom, de traff, ironisk nok.

3. De hellige 14 trær

Olav V. gate, uttafor Saga kino der, er i ferd med å bli bygget om til gågate. Og skal man gjøre det skikkelig, så må man også tydeligvis kutte ned noen trær. 14, for å være nøyaktig. Det skapte stor oppstandelse i en ellers nokså kjedelig og bompenge-manisk valgkamp. Så den ene politikeren etter den andre bestemte seg for å klemme trær, i et forsøk på å dra ekstremt billige poenger i valgkampinnspurten. Det virkelige spørsmålet, om det egentlig var nødvendig å bygge om veien så inmari i det hele tatt, ble oversett. Mens det symbolsk tydeligvis svært viktige spørsmålet om å hogge 14 middels gamle trær, det ble mer drama enn på Saga og Klingenberg til sammen, og langt mer latterlig enn noe som foregår på Chat Noir.

4. Folka som kom

Valget ga oss en masse nye ansikter i Oslopolitikken. I løpet av denne fireårsperioden må vi venne oss til folk som Omar Gamal (byråd fra SV), og bystyrerepresentanter som …:

Rauand Ismail, MDG, som har markert seg i Bolteløkka Skole-saken, i tillegg til å skape forvirring med å ha et etternavn som alle tror er et fornavn.

Espen Andreas Hasle, KrF, som kommer til å skape forvirring med navnet sitt. Du veit, rådhuset har allerede en Andreas Halse og en Marit Halse fra før, så en Andreas Hasle var ikke akkurat det man trengte.

Bjørg Sandkjær, Sp, bonde i byen, første Senterpartist i Oslo bystyre siden 1995.

Cecilie Lyngby og Bjørn Revil, FNB, skal slåss den bittelitt ensomme kampen mot bompenger.

Danny Chaudry, uavhengig, som så langt bare har markert seg med å gå ut av FNB-gruppa, og slåss knallhardt for å få med seg mest mulig penger på veien

Sofia Rana, Rødt, som kan risikere å havne i retten etter å ha kalt Europris-arving Maria Høili for «naziarving» etter at hun delte nazipropaganda på Facebook.

Sarah Safavifard, SV, som ordfører Marianne Borgen forhåpentlig nå har brukt jula på å lære hvordan man uttaler navnet til.

Anne Rygg, H, som til å være Høyrerepresentant minner mistenkelig om Portveien 2-programlederen med samme etternavn, og dessuten bor i båt! Hvor går konservatismen?

5. Folka som forsvant

Ivar Johansen, SV, huskes av mange gamlinger som mannen bak «listesaken». På søttitallet  en gang måtte han sone 60 dager i fengsel for å ha kartlagt ansatte i PST (den gang med det langt artigere navnet «POT»). De siste noen og tjue årene har han vært bystyrepolitiker, og mannen bak den glimrende websida Folkevalgtbasen, hvor man kan finne telefonnummer og mailadresse på landets folkevalgte. Livet blir vanskeligere for mange av oss, uten Ivar.

Carl I. Hagen, Frp, er kjent for de fleste som partibyggeren bak Frp. I de siste fire åra har han frambragt sukk og stønn i bystyresalen som ingen andre kan, gjennom stadige varianter av klimafornektelse og innvandringsmotstand. Nå er han ute, og med det mistet Oslo Frp sin eneste store profil i Oslo-politikken.

Fabian Stang, Høyre, er nå også ute av Oslos bystyre. Apropos profiler, liksom. Eks-ordføreren gjorde ikke veldig mye ut av seg i sine siste fire år i bystyret, men sammen med Hagen utgjorde han høyresidas kjendisbenk. Så når begge de to er ute, så er det egentlig ikke noen store profiler igjen på høyre side av bystyresalen i Oslo. Og det kan kanskje forklare oss ett og annet om hvorfor valget gikk som det gikk?

Tone Tellevik Dahl, Ap, er ikke egentlig forsvunnet. Men hun har gått fra å være en av Arbeiderpartiets viktigste, med andreplass på bystyrelista for fire år sida, via store byrådsposter, til nå å plutselig sitte i bystyresalen som deltidspolitiker akkurat som alle andre. Det er vanskelig å ikke peke på rettssakene hun satte i gang, hvis man skal prøve å forstå grunnen. På Tellevik Dahls instruks måtte den barnehageansatte Sunita Iyaththurai møte to ganger i retten mot Oslo kommune, for retten til fast ansettelse. Og da byråden ble konfrontert med saken påsto hun at hun ikke hadde med den å gjøre. Noen måneder etter sto hun uten jobb. (Ingen har sagt det er en sammenheng, da. Men det er jo lov å tenke sjæl)

6. Pengesluket

Oslo var Europas Miljøhovedstad i 2019. Det har kommunen brukt drøye 120 millioner kroner på, uten å få særlig annet igjen enn kjeft og noen fine konferanser. Regnskapet for gigantprosjektet er sjølsagt ikke klart ennå, men i planene vi fikk før året sto det i hvert fall at 27 millioner skulle gå til kommunikasjon, 16 millioner til sentrale arrangementer (åpningsseremoni og konferanser), 30 millioner til de forskjellige sektorenes prosjekter, 4 millioner til internasjonal profilering, 22 millioner til bydeler og frivillig arbeid, og 19 millioner til sekretariatet. Ja, pluss 3500 vannkarafler, da. Det er ikke kjent om prosjektet førte til … du veit … utslippskutt.

7. En by av dosere

31. desember 2020 ble siste dag for både hoved-Deichman og Tøyenbadet. Hvis du tar med Jordal Amfi, så har altså Oslos tre aller beste bygg (helt objektivt sett), blitt forlatt i denne fireårsperioden. Vi får håpe erstatningene kan nå dem til knærne. På Ekeberg har KFUM fått flertall for å bygge ny stadion og mer kontorlokaler for idretten. Og lyden du hørte var smilerynkene fra Arbeiderpartiet da MDG ble tvunget i kne på et eller annet veldig lukka møte.

8. Budsjettkrangelen

De sier at maktbalanse er viktig i et forhold. Det kan kanskje forklare hvorfor det litt åpne ekteskapet mellom byrådspartiene og Rødt har vært tidvis stormfullt. Riktignok har ikke Rødt stilt mistillit til noen byråder i år (folk i MDG er fortsatt dritsure på Rødt fordi de trua veldig med mistillit mot Lan i 2017, men behandlinga av revidert budsjett i våres ble ubehagelig for partene. Rødt stemte ned byrådet både i bevilgninga til Miljøhovedstadsåret og til Klimavennlige jobbreiser. Dette skapte såpass mye intern splid at byrådspartiene helt seriøst vurderte å gå til Venstre for å få flertall etter valget.

9. Hvor skal byen ligge?

Ingenting er bedre enn en god lokaliseringskrangel. Men kampen om plasseringer som vi ikke egentlig får lov til å bestemme over, det er ganske nitrist. Oslo bystyre har veldig lyst til å bestemme hvor NRK skal være. Eller hvor sjukehusene våre skal være. Eller hva som skal skje med regjeringskvartalet. Men alt dette er det staten så bestemmer, så alt kommunen kan gjøre er å sutre og klage. Det gjør man med fynd, da.

10. Å spare seg til fant

Refstad skole ble vedtatt rivi i år. Og alle jubla. Den var bare 14 år gammel, og høyresidas kronjuvel da den ble bygget. «Turbo-Torgeirs skryteskole», skreiv VG, om skolen som ble bygget mye billigere og mye raskere enn vanlig. Det viste seg altså da, ikke overraskende kanskje, at billig og kjapt også betød «ræva». I dag er entreprenøren konkurs. Skolen rivingsklar. Og politikeren som var så stolt i 2005, er i dag rådmann i Hole kommune.

11. I rus og dus

I 2018 ble det kjent at mange av byens rusavhengige har måttet betale for institusjonsplasser de ikke egentlig skulle måtte betale for. I år bestemte byrådet at pengene skulle betales tilbake, men fortsatt har ingen fått penga sine, og ingen veit om de kommer til å få så mye som de har betalt inn. Men om 2018 var ille for byens rusavhengige, så ble det verre i 2019. I år har mange fått kraftig økt husleie, og på toppen bestemte Velferdsetaten å legge ned rus-institusjoner. Etter mye bråk og protester snudde byrådet, og satte en stopper for nedleggelsen. Så får vi se hva som skjer med Vestli og Syningom når byrådet har fått tenkt seg litt om.

12. Sparkesykk-el-dille

Vi kan krangle om klima, innvandring, fotball, hva som helst. Men ingenting har fått Oslofolks avsky så kraftig opp i dagen som el-sparkesykler til leie. Dagsavisen skreiv om det allerede i mars, under tittelen «El-sparkesykler kan bli sommerens store dille». Et sjeldent øyeblikk av sannspåddhet, der altså!

13. St. Hallvards bortgang

Stor ståhei om gammel helgen, var det vi fikk i sommer, da det kom fram at byrådet skulle forandre byvåpenet! Eller, det vil si, litt dårlig pr-arbeid fra kommunen gjorde i hvert fall at vi trodde, ganske lenge, at kommunen skulle forandre byvåpenet. Så viste det seg bare at kommunen hadde fått seg en ny logo, som skulle erstatte en milliard andre logoer som diverse etater og institusjoner sprer om seg med. Den nye logoen, som minner litt om byvåpenet med St. Hallvard, kosta 13,5 millioner kroner. Mye penger. Men til sammenlikning, da Norsk Tipping skifta logo i fjor kosta det 100 millioner. DNB sin, i 2011, kosta over 150 millioner.

14. Skatt på de rike

Eiendomsskatten ble en av de store sakene i årets valgkamp. De rødgrønne har nemlig laget en skatt på boliger som bare rammer de rikeste. Eller, i det minste, de som eier de dyreste boligene. Høyresida har hatt tre forskjellige måter å angripe skatten på. 1: Det rammer fattige folk med dyre hus. 2: Det er urettferdig, for skatt skal treffe alle, ikke bare de rikeste. Og 3: Folk fikk ikke lang nok tid på seg, skatten kom for brått på. I år har saken vært i retten, og byrådet fikk støtte på punkt 1 og 2, mens opposisjonen fikk støtte på punkt 3. Dermed fikk de rike (unnskyld, de med verdifulle boliger) noen skattepenger tilbake, og kunne slå seg stolt på brystet for en midlertidig seier. Men eiendomsskatten består, da.

15. T-banekrøll

Alle er enige om at Oslo trenger en ny T-bane-tunnel. Men ingen er enige om hvor den skal gå. Bokstavelig talt. Det finnes snart ikke et eneste parti som ikke har en egen skisse av hvor i byen den neste tunnelen skal ligge. Men til tross for at det er gigantisk superviktig for byen, så ble det aldri en sak som skikkelig traff velgerne. Og etter valget har knapt noen snakka om det.

16. Gjengs greie

I fjor vinter ble det kjent at store grupper med hjelpetrengende som har hatt subsidiert husleie av Oslo kommune, plutselig måtte betale markedsleie for boligene sine. Mange fikk fordobla husleia, og mer enn det. Så hele 2019 har gått med til at politikere krangler om hvordan å løse det. Foreløpig har de ikke funnet noen som helst løsning, så sist resultat er at husleia fryses på dagens nivå. Dermed har de utsatt problemet, mens de prøver å bli enige om en ny ordning.

17. Arbeidsmiljølov, scharbeidsmiljøschlov

Energigjenvinningsetaten (EGE) var bare første brikke i en gigantisk rad av kommunale dominobrikker. NRK har søkt om innsyn i etat etter etat, og i et slags omvendt-absurd Klondyke, har det spruta brudd på arbeidsmiljøloven overalt hvor de har gravd. Over 100.000 brudd på arbeidsmiljøloven er avdekket så langt. I EGE har PWC allerede gransket, men nå vil Arbeidstilsynet inn og granske hele kommunen. I mellomtida har Lan Marie Berg, byråden med ansvaret for i hvert fall EGE-delen av skandalen, blitt sjukmeldt.

18. Vannplan(legg)ing

Den største kommunale enkeltinvestering i Norgeshistorien! Nei, vi snakker ikke om ordførerkjedet i Bergen, vi snakker om ny vannforsyning i Oslo. Politikerne har skyndet seg sakte for å utrede, planlegge, tenke og en vakker dag kanskje vedta en måte Oslo kan få reservevann fra, i tilfelle noe skulle skje med Maridalsvannet. Problemet har bare vært at der er så enormt, fantastisk superdyrt. Så … politikerne ville vel kanskje til enhver tid foretrekke at deres etterfølgere fikk problemet i fanget. Men, når Mattilsynet plutselig har begynt å rasle med dagbøter, så måtte Oslo vedta det sjøl om de ikke ville. Og dermed … i høst bestemte Oslo bystyre seg for å bruke tolv og en halv milliarder kroner på et gigantisk rør fra Holsfjorden til Huseby, en fjellhall under bakken, og veldig, veldig mange naboprotester. Og det triste er at for alle de penga, så får vi ikke en gang noe gøy. Bare noe som politikerne forteller oss at er veldig, veldig viktig.

19. Forglemmelsen

Men det vi mest sannsynlig ikke kommer til å huske er Jarle Aabøs ekstremt bråkete Facebook-gruppe «Ja til bilen», som trolla, mobba og plaget hele det offentlige Oslo så mye at det å være mot bompenger etter hvert utløste ekstraspørsmål om man også var hakke sprø. Men etter MDGs opptur og venstresidas valgseier la moderator-Jarle ned hele driten, til lyden av veldig mange spørsmål om «hvem betalte egentlig, tro?». Det veit vi ikke. Men nå har vi vel egentlig slutta å bry oss.

--

(RETTELSE: I en tidligere versjon av denne saka sto det at Rødt stilte mistillit mot Lan Berg i 2018. Dette er feil. Det var bare nesten, og det var i 2017. Mitt nyttårsforsett får være å slutte å skrive ting som er feil! AB.)