Nyheter

100 år med alderstrygd

I 1919 kunne Kristianias gamle endelig puste ut og slippe slit og ydmykelse i sine siste år. Da ble kommunal alderstrygd for de over 70 år innført.

Bilde 1 av 4

Av Johanne Bergkvist

«Du gamle mor! Du sliter arm, / So sveitten er som blod», skrev Aasmund O. Vinje i 1860.

Alderdom var slett ingen hvile, og så lenge kroppen varte måtte de fleste arbeide. Fattigloven sikret de gamle syke og sengeliggende pleie, men forpleiningen besto i stor grad av å bli satt bort til private som drev «gamlehjem» i større eller mindre skala. Forholdene kunne være svært dårlige.

Derfor besluttet Kristiania kommune i 1915 å stoppe bruken av private hjem. I samarbeid med filantropiske organisasjoner som Indremisjonen og Frelsesarmeen ble det etablert nye gamlehjem i tillegg til eksisterende 200-300 plasser. Men fortsatt var de gamle prisgitt fattigkassa hvor hjelpen kun var for de uten restarbeidsevne eller forsørgelsespliktige slektninger.

Spørsmålet om innføring av kommunal alderstrygd ble reist av Kristianias første sosialdemokratiske ordfører, Carl Jeppesen i 1917. Målet var å etablere rettighetsbaserte trygdeordninger, og det ble oppnevnt en komite som skulle utrede «overflytning av forsorgen for de gamle og arbeidsinvalidene fra fattigvesenet til en eventuell pensjonsordning». Komiteen delte seg i et flertall og et mindretall.

Les også: Her torturerte fru Fougner jentene hun skulle ta vare på (Dagsavisen+)

Flertallet ønsket å opprette «Kristiania kommunale pensjonsinnretning» med alderstrygd til personer over 70 år. Mindretallet ønsket å utsette saken til Stortinget hadde gjort et vedtak over forslaget om folkeforsikring eller folkepensjonering fra 1918 (Beretning for Oslo kommune 1912-1947).

Debatten var preget av klassemotsetningene i samfunnet, og bystyresalen. Ville innføringen av pensjon føre til en tilstrømning av gamle til byen? Og hvem hadde egentlig betalt for seg, arbeiderne med blod og svette eller de store skattebetalerne med penger?

Saken fortsetter under bildet.

Slumsøster Kornelie Bernardine Danielsen tar imot to nye beboere på Frelsesarmeens gamlehjem Kveldssol i Verksgata 14 på Rodeløkka ca. 1920–1930.

Slumsøster Kornelie Bernardine Danielsen tar imot to nye beboere på Frelsesarmeens gamlehjem Kveldssol i Verksgata 14 på Rodeløkka ca. 1920–1930. Foto: Anders B. Wilse/Oslo museum

Tonen var nærmest sarkastisk i spørsmålet om pensjonen skulle følge fattigvesenets inndeling i de verdige og uverdige og om kun de arbeidsvillige og ustraffete skulle få pensjon, slik Emil Stang fra Arbeiderpartiet spør i sitt innlegg:

«Hvis det nu kommer en 70 år gammel dame og ber om alderspensjon, skal man undersøke om hun har ført et arbeidsvillig liv? Det kan hænde at hun aldri har hat lyst til at arbeide, men hun har greid sig og slængt igjennem ved slegtningers hjælp, skjønt de var noksaa fattige, eller har tigget sig frem gjennem livet.

Da skal hun vel ikke ha pension. Det kan ogsaa hænde hun har hat rike slegtninger, eller levd på en stor fot og holdt utallige tjenestepiker og intet bestilt, men tilslut mister sine midler og søker pension.

Skal man ogsaa si: Nei, kjære dame, hadde du gjort noget i dit hus før i tiden, saa skulde du faat pension, men siden du har været lediggjænger og ingenting har bestilt, skal du ikke faa det? Jeg vil spørre høires repræsentanter om man skal ta det paa denne maate eller om det bare er de fattige lediggjængere, som skal negtes pension. Nei, det gaar ikke an at la en komite behandle folks moralske status eller deres arbeidsvillighet eller agtverdighet.»

(Bystyremøte 26.09.1918)

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Alderstrygd for personer over 70 år ble vedtatt, og trådte i kraft i Kristiania 1. januar 1919. Vilkåret for å få kommunal alderspensjon var at man hadde hjemstavn i Kristiania, hadde bodd her de siste 15 årene og var fylt 70 år. Pensjonen ble satt til 60 prosent av et fastsatt beløp – det såkalte pensjonsgrunnlaget. Fra starten ble pensjonsgrunnlaget satt til tusen kroner for enkeltpersoner og 1.625 for ektepar, med da utbetalt maksimalt en årlig pensjon på 600 for enslige og 984 for par. Inntektsgrensa fulgte pensjonsgrunnlaget. Drømmen om en trygg alderdom for befolkningen i hele landet var fortsatt ubesvart. Alderstrygd ble vedtatt på Stortinget i 1923, men aldri satt ut i livet på grunn av økonomiske krisetider. Først i 1936 innførte Stortinget behovsprøvd alderstrygd, og den kommunale alderstrygden opphørte.

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv

Mer fra Dagsavisen