Voksensmerter

Jeg sitter i sola utenfor en kafé på Fredensborg i Oslo og speider etter noen lyse krøller i ettermiddagstrafikken. Hun bor visst rett borti gata sammen med en kompis. Leier, ja. Snaue ti minutter over avtalt tid kommer hun overraskende nok slentrende bort etter fortauet. Svarte cargobukser, svart jakke, svarte dr. Martens. Vaktmesterknippe i smygstolen. Mobilen på øret. Signaturhåret ser nyvaska ut, hockeysveisen har begynt å vokse ut nå. 16 tatoveringer, en god del tatt på nachspiel, en østers og et kvinnenavn blant annet. Ja da, vi skal få historiene etter hvert.

Men først må hun få avsluttet den telefonsamtalen. Noen har mista noe, det avtales fram og tilbake, og nei, det er faktisk ikke den hundre år gamle hardingfela som er borte denne gangen, selv om det skal sies at Tuva Livsdatter Syvertsen er kjent for å miste ting. Bortkomne gjenstander og gjenglemte instrumenter må fraktes hit og dit, ja selv en brunost har vært ute på norgesturné, og selvsagt har hun ikke lappen heller, så alle folka hun kjenner må trå til. De hun ikke kjenner også, Facebook-oppdateringene hennes handler stort sett om transportforespørsler og instrument-etterlysninger. Noen som kjører Fagernes-Oslo? Nesbyen-Ål? Har noen en torader i Trondheim? Enn mellotron i Kongsberg-området? Heldigvis har hun fire yngre brødre som bytter på å ta støyten. Den eldste måtte kjøre storesøster med logistiske utfordringer tur-retur Førde her om dagen. («Stakkars Ebbe, jeg mista flyet»).

– Nesten hvert intervju jeg leser med deg starter om hvor sen du er til intervjuet?