Helg

Ytringsfrihet 
er et vakkert ord

En stemning av frykt sprer seg i Tyrkia. 
Er vi på vei tilbake til forholdene under 80-tallets militærdiktatur?

Utenfor Çaglayan-domstolen i Istanbul samles en gruppe som kaller seg «Plattformen for frigjørelse av journalister» hver dag klokken tolv og holder møter. Profilerte journalister, politikere fra opposisjonen, ytringsfrihetsaktivister og jurister avleverer appeller og taler. Alt under oppsyn av tungt bevæpnet politi og panservogner. I dagens Tyrkia sitter mer enn 100 av deres kolleger fengslet, og disse utgjør bare en liten del av alle dem som myndighetene i landet har plassert bak lås og slå de siste månedene. De fleste opposisjonelle grupperingene i Tyrkia er rammet. Akademikere, skribenter, politikere, borgermestere, jurister, leger, studenter, medlemmer av forskjellige ytringsfrihets- og menneskerettsorganisasjoner, representanter for minoritetene, og da i første rekke kurderne. En stemning av frykt sprer seg som en fullt merkbar lammelse i samfunnet. Hva er det som skjer? Er vi på vei tilbake til forholdene under 80-tallets militærdiktatur, er det flere og flere som spør seg. Ja, hva er det som skjer - og hvorfor? Som det meste i Tyrkia er svarene mange.

Tyrkia har opplevd en nesten eksempelløs forvandling under det første tiåret av det 21. århundret, sett med økonomiske og maktpolitiske briller. Landet har i dag en posisjon i det internasjonale landskapet få hadde kunnet spå på 1990-tallet. Dette skyldes en bevisst politikk fra det styrende AK-partiet (rettferdighet - og utviklingspartiet) godt hjulpet av de dramatiske hendelsene i det utvidede Midtøstenområdet, samt en sterk økonomisk tilvekst, mens EU landene opplever sin alvorligste krise siden sin tilblivelse. Alt dette har resultert i en ny selvsikkerhet hos myndighetene der statsminister Recep Tayyip Erdogan inntar en stadig mer dominerende rolle.

Tyrkia er i dag en moderne stat på linje med hvilket som helst europeisk land, og burde som sådan uten tvil gli rett inn i vestens statsmønster som fullverdig medlem. Og trass i dette er det noe som slett ikke fungerer, som utgjør en politisk og humanitær kreftsvulst i samfunnet: Den kvelende sensurordningen.

Ytringsfrihet er et vakkert ord. For oss i Norden har den blitt like naturlig som den luften vi puster, og intet vi til daglig bekymrer oss med. Ser vi på andre land, har vi nok en tendens til å undervurdere vanskene disse har med innføringen av denne soleklare retten. Tyrkia er et av disse landene. Dets moderne historie er blodig og fullt av overgrep, massemord, tortur og borgerkrig. Den kurdiske konflikten er sentral i bildet, og løses den faller meget kanskje på plass, men bare kanskje, for bak alle de åpenbare årsakene til myndighetenes ofte brutale maktutøvelse, og deler av opposisjonens terrorhandlinger, hviler en mentalitet det blir vanskelig å kvitte seg med. Systemets tradisjonelle mangel på tillit. I Tyrkia finnes ingen tillit mellom noen instanser i samfunnet, og et land der en slik tillit mangler, paralyserer seg selv.

Under de første årene av AK-partiets regjeringstid, fram til 2007 var det uten tvil grunn for å håpe at den nye politikken skulle føre til en reformasjon av staten og en gradvis oppmykning av sensurbestemmelsene og ytringsfrihetstabuene. De militære, som til da hadde spilt rollen som landets øverste myndighet, iblant åpenlyst, iblant bak tynne slør, ble, skritt for skritt, tvunget tilbake til kasernene. De lange fengselsstraffene mange intellektuelle hadde måttet utstå, opphørte nærmest helt (unntak her for kurdiske aktivister), landet pustet friere. Man snakket om en ny konstitusjon og nye straffelover. Man snakket og snakket - men intet substansielt hendte, og litt etter litt gikk optimismen over i ny mistenksomhet og pessimisme, som etter AK-partiets store valgseier sommeren 2010 gikk over i stadig øket uro. En uro som etter høsten 2011 har steget til frykt hos store deler av opposisjonen.

Tayyip Erdogan har anlagt en stadig mer landsfaderlig og formyndende tone. Hans truende uttalelser mot pressen. Hans politivesens og domstolers fengsling av fredelige opposisjonelle. Spesialdomstolenes vilkårlighet og tilsidesettelse av de anklagedes mest elementære rettigheter. Masserettssaker som i god tyrkisk tradisjon kan pågå år ut og år inn, alt dette har reist berettiget tvil rundt det styrende partiets vilje til å forsvare det vi mener med et rettssamfunn.

I disse dager signaliserer imidlertid Recep Tayyip Erdogan en innskrenking av spesialdomstolenes makt. Domstoler ytringsfrihetsorganisasjonene i landet har advart mot fra starten, men som statsministeren og hans regjering til nå har forsvart med begrunnelsen om at de trengs for å bekjempe kuppmakere, organisert kriminalitet og terrorisme. Er ikke dette da reelle trusler mot samfunnet? Jo, det er det, men når kategoriene «sympatisør» og «medhjelper» kobles til, havner vi raskt i et rettslig uføre der mennesker, ofte dem som har kritisert de lovløse gruppene, selv havner i varetekt, og rettsapparatet bedriver heksejakt.

Statistikken viser at rundt 50 prosent av alle politisk betingede rettssaker i Tyrkia til sist ender med frifinnelse. Er da ikke dette gledelig? Nei, det er det ikke. Det er rystende. I dagens Tyrkia misbrukes termene «terrorist» og «terrorisme» daglig og utsetter også dem som skulle være satt til å opplyse befolkningen for frihetsberøvelse. Derfor demonstrerer journalister hver dag foran Istanbuls hoveddomstol.

Eugene Schoulgin er forfatter og visepresident i PEN International.

Pamuks Istanbul

I «Istanbul» deler romanforfatter og nobelprisvinner Orhan Pamuk sine tanker om fødebyen Istanbul. Boka er både en selvbiografi og et portrett av en by. Boka er også illustrert. «Forfatteren klarer på en overbevisende måte å knytte sitt eget liv og sin egen utvikling som forfatter til det geografiske stedet Istanbul,» skrev Dagsavisens anmelder, Turid Larsen. Pamuk har flere ganger måtte møte i retten, på grunn av sin kritikk av regjeringens behandling av minoriteter.

Celasins Istanbul

I 1977 strømmer hundretusener av mennesker til torget for å feire 1. mai og ta Istanbul tilbake. De vet ennå ikke at bak bymurene lurer en mye sterkere fiende enn de kunne forestille seg. Dette er opptakten til en revolusjon og en kontrarevolusjon som kom til å prege storbyen i lang tid – og gjøre uutslettelige inntrykk på menneskene som befolker den, skriver forlaget om Izzet Celasins debutroman, «Svart himmel, svart hav». Celasin satt flere år i fengsel etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 og kom til Norge som politisk flyktning i 1988.

Steens Istanbul

«I flere hundre år dro vi i østerled ned til Konstantinopel. Byen som omsatte 75 prosent av alt gull i verden, var klodens største handelsby, der det fantes edelstener, silke og alt man måtte ønske. I tillegg var byen ledende innenfor forskning, kunst og litteratur,» skriver forfatteren Thorvald Steen i sin «Historier om Istanbul», som nylig kom i ny og oppdatert utgave, deriblant tar den for seg landets utvikling under statsminister Erdogan på 2000-tallet.

Mer fra Dagsavisen