Vil vise de andre landene at det går

TUNIS (Dagsavisen): Ashraf Ayadi liker å spasere langs Habib Bourguiba-bulevarden i sentrum av hovedstaden Tunis. Store grønne trær gir skygge, unge par spaserer forbi. Men det er ikke derfor han trives.

- Her barrikaderte vi oss, sier han, og peker rundt seg. Minnene går tilbake til de skjebnesvangre dagene i januar 2011, da tunisiere tok til gaten med krav om at Zine El Abidine Ben Ali, diktatoren som hadde styrt over dem i 23 år, måtte gå.

- Der sto politiet og skjøt mot oss, sier han, og peker mot et hotell på andre siden av veien.

- Det var helt vilt i de dagene, ler han.

Flammene

Den arabiske våren, folkeopprøret som snudde opp ned på Midtøsten, startet i nettopp Tunisia i desember 2010. Det begynte med at grønnsaksselgeren Mohamad Bouazizi tente på seg selv i protest mot sin ynkelige tilværelse i fattigdommen. Han visste ikke at han skulle tenne på hele Midtøsten. Etter at diktator Ben Ali falt i Tunisia, begynte egyptere å demonstrere. Så Libya, Jemen, Syria, Bahrain. Midtøsten var i flammer.

Men i dag er militærdiktaturet tilbake i Egypt, i Syria er over 200.000 mennesker drept, og håpet om et demokratisk Midtøsten famler. Bare ikke i Tunisia.

- Vi var alltid bedre utdannet. Det er forskjellen, sier 23-årige Ayadi.

I dag leder han en selv­opprettet menneskerettighetsorganisasjon.

- Slikt ville ikke vært mulig før revolusjonen. Mye har forandret seg, sier han under bule­vardens trær.

Håpet er at hvis det lykkes i Tunisia, vil det likevel hjelpe andre land i Midtøsten.

- Vi er modellen, sier han.

Splittet

Men Tunisia er dypt splittet. I parlamentsvalget i morgen står ikke kampen kun mellom islamistene i Ennahda-partiet og de sekulære gruppene. Nå får også de gamle regimepampene til Ben Ali lov stille. Og mange tunisiere er så skuffede over revolusjonen at de sier de savner diktaturet.

En rekke tidligere topper har samlet seg rundt partiet Nidaa Tounes, ledet av den 87 år gamle forretningsmannen Beji Caid Essebsi. Ifølge meningsmålinger ligger islamistene i Ennahda og Caid Essebsi-partiet an til å få en tredjedel av stemmene hver. Mye står på spill. Ikke bare den politiske stabiliteten. Den neste regjeringen må forsøke å redde en økonomi i krise.

En gang på 40-tallet skrev den tunisiske poeten Abu al-Qasim al-Shabi et dikt som kom til å påvirke millioner.

«Når folket beslutter å leve, vil skjebnen adlyde, og en dag vil slaveriets kjeder bli kuttet», skrev han om kolonialistene. Diktator Ben Ali forestilte seg ikke at diktet kunne rettes mot ham. Fra sitt eksil i Saudi-Arabia kan han i dag ikke gjøre annet enn å se hvordan tunisiere forsøker å gjenbygge opp sitt samfunn. En stor jobb gjenstår: Ifølge den offisielle statistikken er 31,4 prosent av landets unge med universitetsutdanning uten arbeid.

Skuffet

Nadia Khiari, en 41 år gammel kunstforeleser, husker hvordan hun lyttet til det som skulle bli Ben Alis siste tale, før han ble tvunget til å rømme til flyplassen og ut av landet.

- Han lovte at fra nå skulle vi få ytringsfrihet. Så jeg tenkte jeg skulle teste det, sier hun.

Vi møtes i en trendy kafé like ved stranden. Alle husene er hvitmalte. Islamister brant nylig ned en kunstutstilling her, men nå er alt stille.

- For å teste Ben Ali tegnet jeg en katt, og katten uttrykte seg kritisk til regimet. Jeg lastet tegningen opp på nettet, minnes hun.

Først hadde hun 20 følgere, så 100, så 1.000. For sikkerhets skyld publiserte hun anonymt under navnet Willis fra Tunis, men hun ble raskt en av revolusjonens viktigste stemmer.

- I dag er jeg skuffet. Vi gjorde revolusjon, folk døde. Og jeg håper de ikke døde for ingenting, sier Nadia.

Nå offentliggjør hun en satirisk tegneserie om parlamentsvalget. Den første tegneserieruten viser tre katter som skal delta i valget i 2011.

- Vi skal stemme, sier kattene og jubler. Den neste ruten viser de samme tre kattene i 2014.

- Vi skal stemme, sier kattene, og drar seg i ansiktet i fortvilelse.

Om få dager vil det bli klart om islamistene vil styrkes, eller om de sekulære greier å kjempe imot. Og vil det gamle regimet gjøre comeback? I det splittede landet har mange bare tre år etter revolusjonen mistet troen på politikerne.

- Alle politikere vil bare ha makt, sier Nadia, og tar seg en slurk av kaffen.

- Politisk islam er verst. De presenterer politikk som religion, og sier at for å være en god muslim, må du stemme på dem, forteller hun.

- Grunnen til at det ikke er blitt så blodig i Tunisia, er kun at vi ikke har våpen. Hadde vi hatt våpen, ville det ha blitt helt Mad Max her, sier hun. Og velger å le.

roger.hercz@dagsavisen.no