Helg

Verdens yngste nasjon

Halvparten av Indias befolkning er i dag under 25 år. I boka «Sommerfuglgenerasjonen» forteller forfatteren Palash Krishna Mehrotra om de engelsktalende, vestliggjorte unge i storbyer som Delhi, Mumbai og Bangalore.

- Yes, I am still intact after the rice beer and the roasted dog. Let´s meet at my place.

Jeg skal møte Palash Krishna Mehrotra for å snakke om «Sommerfuglgenerasjonen». Han har nettopp kommet hjem fra en alternativ musikkfestival høyt oppe i fjellene der kostholdet er noe uortodokst, men forsikrer meg om at opplevelsen av å spise hund ikke har hatt videre traumatiserende effekt. Han er klar for å snakke om seg selv og sin generasjon.

Mehrotra er forfatteren av «The Butterfly Generation - passions and follies of Indias Technicoloured Youth». I India har boka fått mye oppmerksomhet og blir beskrevet som å være den første i sitt slag. Endelig en bok om Det nye India, skrevet fra en insiders perspektiv. I boka portretterer Mehrotra en generasjon unge, urbane indere som alle er påvirket av transformasjonen India har gått igjennom på kort tid. Gamle nok til å minnes damplokomotivene i det sosialistiske India, men unge nok til å sette pris på bredbåndets gleder og til å flørte med vestlig, amerikanisert MTV-livsstil, befinner disse unge seg på mange måter mellom barken og veden. Boka er skrevet som delvis biografi, reiseskildring og sosial kommentar, og vi får blant annet servert historiene til en fortapt callsenter-arbeider, en doplanger på vei til suksess, en pornofiksert rickshaw-sjåfør hvis barn kun vil spise pizza fra Dominos og en pilot som drømmer om et hus på den franske rivieraen. Mehrotra forteller om de unge, fremadstormende manusforfatterne i Bollywood, om hvordan heavy metal-scenen vokser fram, om homoparader, den indiske collegetilværelsen og singellivet.

- Hvorfor ville du skrive denne boka?

Mehrotra fisker fram en sigarett mens han reiser seg opp fra lenestolen.

- Dette er en bok om meg selv og min generasjon, starter han.

- Jeg ønsket å beskrive hvordan det var å vokse opp i det sosialistiske India på 80-tallet, som er ganske annerledes fra det amerikaniserte India vi lever i nå. Boka oppsto ut fra et enkelt ønske om å fange endringene som min generasjon har gått igjennom de siste 20 årene. Hvordan ting som internett, kabel-TV og nye typer dop har kommet inn og forandret livene våre. Det er nok av bøker som ser India fra utsiden, som gjerne handler om India som supermakt. Jeg ville fortelle om hva forandringene betyr for oss som gjennomlever dem.

- Kan du beskrive sommerfuglgenerasjonen?

-Typiske representanter er sent i 20-årene eller 30-årene. De har et minne av hvordan det var å vokse opp i sosialistiske India der det kun fantes én biltype, Marutien, der det var vanskelig å få tak i gass til å koke mat, der du måtte vente i fire år for å få kjøpe en scooter og enda lenger for å få en telefonlinje, fordi alt var regulert og eid av staten. Sommerfuglgenerasjonen snakker engelsk og bor i byer. Den utnytter til fulle de nye mulighetene som eksisterer nå.

Mehrotra er inspirert av ny-journalistikk og har forbilder som Hunter Thompson og Tom Wolfe. De skrev sakprosa som om det var fiksjon. Metoden hans ble dermed å reise og leve i de store byene i India og fortelle historiene til menneskene han møtte underveis. Han selv er i høyeste grad til stede i boka, men det slår leseren at han overhodet ikke tar noen posisjon i det han skriver om. Tonen er nøytral og ikke-dømmende, han skriver som en deltakende observatør. Men han må da ha en agenda?

- Nei, det er ikke noen agenda med denne boka, utover det å beskrive en middelklasse som mange mener det ikke er verdt å skrive om fordi de regner den som elite i indisk sammenheng. For det første ser ikke jeg disse menneskene som elite, men rett og slett middelklasse - dette er folk som opplever og gjør ting for første gang i sitt liv. Og det er ikke motedesignerne jeg forteller om, men hun som arbeider på callsenteret eller bak disken på McDonald‘s. Dette er folk som strever for å få endene til å møtes. Dette er den virkeligheten jeg kjenner, så jeg ble nødt til å skrive om den, istedenfor typiske «indiske» klisjeer som storfamilien, krydder, sarier og familiedrama. Det jeg ønsket, var å ta tak i de urbane historiene, som på mange måter også kan sies å være universelle fordi de kunne skjedd i en hvilken som helst stor by i verden.

Han sier han ville bryte ut av klisjeen om at indiske forfattere alltid er så annerledes enn de vestlige forfatterne.

- Jeg synes det er en urettferdig forventning at du skal behøve å skrive om fattigdom bare fordi du er fra India. Det blir litt som at hver eneste amerikanske forfatter skulle være nødt til å skrive om «the afroamerican struggle» eller «the deep south». Du behøver heller ikke skrive om fundamentalisme og terrorisme bare fordi du kommer fra Pakistan. Jeg er sikker på at det skjer andre ting i Karachi og Lahore, sier Palash.

- Hvis halvparten av Indias befolkning er under 25, blir dette en gruppe mennesker på rundt 600 millioner. Men mange av fenomenene du forteller om i boka - som singellivet, festing eller det å spille rockemusikk - kan neppe sies å være representative for alle unge i India i dag?

- Jeg ble nødt til å snevre det inn for å tilpasse det hele til en bok og konsentrerer meg hovedsakelig om å fortelle om engelsktalende, vestliggjorte unge i tre indiske storbyer - Delhi, Mumbai og Bangalore. Jeg ser det ikke som mitt mandat å fortelle om hva som skjer i Småby-India, det er noen andres historie. Selv om folkene i boka snakker engelsk, betyr imidlertid ikke dette at de utgjør en liten gruppe mennesker. Dette er snarere en stor andel, som bare vokser.

Det er dog ikke alle som er med på at historiene Mehrotra forteller, beskriver virkeligheten i India i 2012. Indignerte journalister og samfunnsvitere fnyser av beretningene om daglig flørting med for dem ukjente narkotiske stoffer. Mange mener at boka kun beskriver en marginal gruppe mennesker - «drifters» som lar seg flyte på sjarm, penger og tilgangen på vestlig kultur. Shujoy Dutta, en indisk journalist og blogger, anerkjenner eksistensen av sommerfuglbarna, men stiller seg kritisk til bruksverdien av dem. «Er 31 blitt det nye 13?» spør han seg og hevder med dette at det dreier seg om en generasjon som aldri vokser opp og som nekter å ta ansvar for det som skjer rundt dem i samfunnet.

Mehrotra er ikke enig.

- Dette er mennesker som jobber svært hardt, mange av dem i multinasjonale selskaper. De er opptatt av å utnytte mulighetene som globaliseringen gir dem. Før var det ikke mye å finne på etter at du var ferdig på skolen, og jeg tror heller det var denne generasjonen som kan betegnes som «the lost generation», sier han.

I et kapittel får vi høre den tragiske historien om en callsenter-arbeider som havner på kjøret og dør av overdose.

- På mange måter er dette en fortelling om globalisering og opplevelsen av meningstap denne kan gi deg, sier Mehrotra.

- Men det er også en historie om hvordan tilgangen på penger gir deg nye valgmuligheter i livet. Det skal føyes til at hardt stoffmisbruk var noe som særlig foregikk på 80- og 90-tallet. Da var heroin så vanlig blant middelklasseungdommen at du kunne finne referanser til misbruket i annenhver Bollywood-sang. Nå er dette dopet forsvunnet fra ungdommenes bevissthet, sier han.

De harde stoffene er nå kun forbeholdt de fattige. På denne måten kan vi også si at denne generasjonen er mer ansvarsfull, ifølge forfatteren.

De arbeider hardt fra tidlig alder. Det er en mer fleksibel, men på ingen måte en mer uansvarlig generasjon. Men vil de et sted? Har de noen retning, eller er de bare vimsete sommerfugler som flagrer omkring uten mål? Mehrotra er uenig i dette også. Han mener tvert imot at det er for mye nytt som skjer i India i dag til at dagdriveri kan finne sted.

- Jeg vil si at den er en svært fokusert generasjon som gjør bruk av mulighetene sine og ikke lar disse forspilles, sier han.

Mehrotra mener menneskene fra sommerfuglgenerasjonen har viktig innflytelse på hvordan samfunnet formes.

- Kulturelt sett er det sommerfuglene som setter agendaen. Med politikk er det annerledes, fordi dette er et område der alt går i arv, sier han.

Selv om en historisk kan si at samfunn med høy andel ungdom ofte gjør opprør og skaper politisk endring, ser Mehrotra ingen tegn til at dette vil skje i India.

- India har utrolig gamle politiske ledere til å være en slik ung nasjon. Flesteparten befinner seg i 70-årene. Det vil si at det er rundt fire tiår som skiller majoriteten av befolkningen fra dens ledere, sier Mehrotra.

Hvordan skal disse kunne møte kravene fra de unge? Mehrotra har svaret klart:

- Ved å fikse økonomien. Hvis det er jobber å gjøre, ting å finne på - da er de unge glade.

- Er menneskene fra sommerfuglgenerasjonen ulykkelige?

- Nei. Det er mye optimisme i denne boka. Det er mange lykkelige slutter, men selvfølgelig også fortellinger der det skjer underlige ting. Noe som er en del av livet for alle mennesker. Men ja, jeg tror nok at min stemme graviterer naturlig mot vonde lukter, sier han og legger til:

- Dette er en veldig positiv bok, fordi det er en optimistisk generasjon. Men en generasjon vil alltid huse alle mulige slags mennesker, også dem som ikke er i stand til å takle endringene, og jeg blir nødt til å inkludere alle. For min del har jeg høye forventninger og mye håp for denne generasjonen. Det er så mye å absorbere - du har bredbånd, tusenvis av kanaler, du kan bestille hvilken bok du vil, hvilken musikk du vil, fra hvor det skal være i verden.

Mehrotra hevder at for India har globaliseringen først og fremst hatt en positiv påvirkning og at den betyr mye mer for India enn for Vesten, der man tidvis ser på globaliseringen som en trussel som fravrister folk jobbene til fordel for billig arbeidskraft fra for eksempel India og Kina.

- Mens globaliseringen i Kina er hindret av sensur, har den i India ført til at vi nå endelig er pålogget resten av verden, noe som er fantastisk - spesielt for oss kreative mennesker. Og dette er endringer som bare nyss har begynt å ta form. Sommerfuglen har kun akkurat krøpet ut av puppen, sier han.

En annen viktig endring Mehrotra trekker fram i boka, er sommerfuglgenerasjonens evne til å gjøre narr av seg selv.

- Endelig er det greit å ha det moro på vegne av familie, gruppetilhørighet - de hellige kuene. Det at alt kan spøkes med, er både veldig nytt og veldig frigjørende i India. De tidligere generasjonene var mye mer nærtakende og usikre på sin egen identitet, noe om også gjorde dem svært selvhøytidelige. Generasjonen før sommerfuglene hadde få valg - for å sette det på spissen, kunne du enten bli doktor, ingeniør eller jobbe i staten. Det var én TV-kanal, og du giftet deg med den foreldrene plukket ut for deg. India er fortsatt et veldig konservativt samfunn i mange henseender, men forskjellene er at den økonomiske uavhengigheten har ført til at en stor gruppe mennesker har muligheten til å ta egne valg. Flere og flere gjør dette, og gradvis vil aksepten for at det finnes andre måter å leve livene sine på, vokse. Friheten til å gjøre det du synes er riktig, kommer fra penger, sier Mehrotra.

En uke tidligere, i en avsidesliggende fjellstat nordvest i India: Ziro Festival of Music er i full gang, og det har regnet kontinuerlig i tre dager. Bakken er en eneste stor gjørmepøl, men rundt oss troner disige fjell, og det skorter ikke på energi blant festivaldeltakerne. Noen har sagt at dette er Indias svar på Woodstock. I løpet av svært kort tid har Indias alternative musikkscene eksplodert. For ikke mindre enn fem år tilbake var det få band som spilte sine egne originale komposisjoner, og arenaen for framførelse tok helst form som konkurranser. Nå er det over et tjuetall musikkfestivaler å oppdrive og et utall unge band som spiller sin egen musikk. Mehrotra, som selv var festivaldeltaker, mener Ziro Festival er et typisk eksempel på et nytt produkt skapt av sommerfuglgenerasjonen. Med bandet Menwhopause, som ble dannet i 2001 og som står bak festival-ideen, oppsto på mange måter en ny type mentalitet i India. En gjør-det-selv-mentalitet. Hvis noe ikke eksisterer, ja, så får en lage det selv. I et land der populærmusikken er dominert av kommersiell Bollywood-musikk og rockescenen har vært preget av coverband, var Menwhopause et av de første indiske rockebandene som begynte å skrive originale komposisjoner. De var også det første bandet i India som gjorde musikken sin tilgjengelig for gratis nedlasting. Med Ziro Festival har de nå for alvor vist at de, som ambassadører for den alternative musikkscenen i India, står på egne bein og er sterke nok til å organisere noe selv.

Mehrotra beskriver Menwhopause som et band som består av klassiske representanter for sommerfuglgenerasjonen. Gutta i bandet har grepet sjansene som det liberaliserte India har gitt dem og gått sine egne veier, uavhengig av hva som forventes av dem. De synger om hvordan et slikt dagligliv ser ut og det å prøve å forene to adskilte verdener. Tradisjoner, forpliktelser og forventninger fra samfunn og foreldre på den ene siden pares med ideer om frihet, selvstendighet og individualisme på den andre. «There is no right, there is no wrong, there is no thought control», synger frontfigur Sarabjit Chada. Men hva skjer når et samfunn tradisjonelt basert på kollektive verdier nå befolkes av en generasjon med individualistiske sommerfugler? Vil ikke dette nødvendigvis skape en verdikonflikt - både hos sommerfuglene og deres opphav?

Gaurav Singh er en av dem som blir beskrevet i boka. Singh jobber som kosmetisk tannlege, men egentlig ville han bli forfatter. Faren hans ønsket imidlertid at sønnen skulle ha et «ordentlig» yrke. I dag driver han en liten klinikk i Hauz Khas Village, Delhis svar på Grünerløkka i Oslo, der han hovedsakelig tjener sine penger på vestlige mennesker som ønsker en imponerende tanngard - noe de kan skaffe seg for halvparten av prisen i India. På fritida eksperimenter han med psykedeliske droger, lærer bort martial arts i fylla og praktiserer klatring. Han er også opptatt av meditasjon og trives best i sitt eget selskap. Med en engelsk roman og en joint har Singh det bra. Om han noen gang skal gifte seg? Svaret er kontant nei. Etter 20 år har familien endelig stoppet å mase. Singh er seg selv nærmest, og slik vil det fortsette å være.

Som Menwhopause påpeker, er det for de unge individualistene i sommerfuglgenerasjonen like viktig å være tro mot seg selv som mot familiens forventninger. Med en individualisert livsstil, der du først og fremst følger dine egne lyster og drømmer, er det derfor naturlig å ikke skulle ta valg som går på akkord med dine personlige verdier.

Da den konservative faren involverte seg i politikken, forventet han at sønnen skulle stille opp og støtte ham i valgkampen, noe Singh motvillig gikk med på. Etter å ha sett på nært hold hvordan de politiske prosessene er gjennomsyret av korrupsjon, ble han nødt til å trekke seg ut. I dag har Gaurav Singh et enda mer distansert forhold til familien. Faren beskylder den voksne sønnen for kun å drive dank. Når jeg møter ham, er han imidlertid sterkt kritisk til sommerfuglgenerasjonen:

- For det første likte jeg ikke å bli beskrevet på den måten jeg ble beskrevet. Som en umoralsk latsabb. Dette former selvfølgelig resten av følelsene mine for boka. For det andre mener jeg at det Palash gjør, kun er å beskrive sine nærmeste venner og at han ikke er berettiget til å kalle dette fenomenet en generasjon. For det tredje mener jeg boka er det jeg vil karakterisere som latskapslitteratur. Det blir litt som å ta et tilfeldig utvalg snapshots, henge det opp på en vegg og hevde at det er kunst. Og i tillegg si at du tar pulsen på en viktig samfunnsendring, sier han.

Mehrotra snor seg unna spørsmålet om hvorvidt kollektive verdier og individualistiske tendenser er på kollisjonskurs, men trekker fram faktumet at mange ting i India faktisk ikke har endret seg med globalisering og liberalisering.

- Familie er fortsatt en særdeles viktig enhet i India, og individualismen vil ikke forandre på dette. Presset om å gifte seg er i høyeste grad fortsatt der - avisene er fylt til randen av ekteskapsannonser. Forskjellen er kanskje at du nå setter inn annonsen selv, istedenfor at foreldrene dine fikser det, sier han.

Han mener at vi om ti år vil finne et enda mer globalisert India og at det vil være enkelte forandringer i levesett, men at de sentrale verdiene - familie, ekteskap og religion - fortsatt vil stå sterkt.

- India er en eldgammel sivilisasjon. Noen ting vil simpelthen bare ikke endres, sier han.

- India er et av få samfunn i verden som er kulturelt flerspråklige. Jeg, og mange med meg, er like komfortabel i en tradisjonell kurta-pyjama som i en skjorte fra Jean Paul. Slik kan du si at vi forflytter oss konstant mellom to verdener, men poenget er at for oss er ikke disse separerte plasser. I den indiske psyke er de snarere forente steder, sier forfatteren.

Mehrotra mener Indias styrke er at alt kan sameksistere. På grunn av denne tradisjonen er India veldig motstandsdyktig mot kulturell overkjøring.

- Det vil bare bli en egen indisk «mash-up» som vanlig, slår forfatteren fast.

Mira Beckstrøm Laurantzon er frilansjournalist.

Mer fra Dagsavisen