Utenriksåret 2015

La oss begynne med verden sett fra månen. Da er vi i Stillehavsområdet, hvor Kina vokser tre ganger så raskt som USA og hvor dette århundrets geopolitiske drama utspiller seg.

Ved inngangen til 2015 var den kinesiske økonomien verdens største målt i kjøpekraft: I 1980 var den 10 prosent av den amerikanske. Etter gjeldende vekselkurser er den 60 prosent av den amerikanske: I 1980 var den 7 prosent. Militærbudsjettene vokser tosifret, og den sjømilitære opprustningen savner sidestykke. Aldri har en nasjon vokst så mye, så fort, og på så mange dimensjoner. Deng Xiaoping sa at Kina må konsentrere seg om sin egen utvikling og ligge lavt internasjonalt. Xi Jinping har kastet av seg den trøya. Kina tar mål av seg til å utvikle en ny verdensorden i sitt eget bilde.

Graham Allison ved Harvard-universitetet har studert 16 historiske forløp hvor hegemonen er blitt utfordret av en stadig mektigere utfordrer. Det dreier seg om maktskifter de siste 500 årene, med basis i økonomisk og militær styrke slik historikerne har vurdert det. 12 av 16 endte i krig. Allison understreker at forholdet mellom USA og Kina ikke må bli «business as usual». Det duger ikke når spørsmålet er krig eller fred mellom verdens to mektigste nasjoner. Heller ikke må det reduseres til et problem det gjelder å fikse. Maktskiftet er en kritisk tilstand som krever intens oppmerksomhet i en generasjon framover.

SPÅDOM FRA 2012: Syria faller, EU halter, Kina vokser

Den 14. juli skrev Barack Obama seg inn i historiebøkene med en mini-versjon av Nixons åpning mot Kina i 1972: Åpningen mot Iran. Hassan Rouhani gjorde det samme. Han kan bli mannen som førte den islamske republikken ut av isolasjonen. I januar heves sanksjonene mot landet, og da vil europeiske og asiatiske selskaper gå inn igjen på det iranske markedet, også mange av våre egne.

Det var ikke sanksjonene som stoppet det iranske atomprogrammet – det fortsatte ufortrødent – men da det i 2013 ble skapt reelle utsikter til en avtale – da, og først da – fungerte de etter hensikten. Da bød Iran på sin rimelige del av konsesjoner og kompromisser for å få det til. Det samme gjelder trolig sanksjonene mot Russland. De har ikke hatt noen nevneverdig virkning på Putins politikk i Ukraina, men hvis det skapes realistiske utsikter til en normalisering kan det fort skje. Amerikanerne er ikke der ennå: De har ikke noe imot at et offensivt Russland plages av økonomiske problemer. Men europeerne er nære, for de sliter med ulempene. Krisen har allerede vart lenger enn tidligere kriser mellom Vesten og Sovjetunionen/Russland.

Da Iran-avtalen var i havn ble det også ny bevegelse i Syria-spørsmålet. Først kom det russiske militære engasjementet, som utløste større militær aktivitet også fra USAs side, og så ble det fortgang i forhandlingene, denne gangen med Iran om bord. Russerne og iranerne samordner sine innsatser for å sikre seg et bruhode i det framtidige Syria, og søker en politisk løsning for ikke å bli sittende fast i den militære gjørma. Sist fredag vedtok Sikkerhetsrådet et politisk veikart basert på et skille som det gjenstår å bli enige om, mellom ISIL (også kalt Den islamske staten IS red.anm.), Al Nusra og andre terrorgrupper som skal bekjempes og den mer moderate opposisjonen som skal inn i forhandlinger med regjeringen i Damaskus om et overgangsstyre. Samtidig skal det inngås våpenhvile mellom forhandlingspartene. Resolusjonen varsler også strengere tiltak for å strupe ISILs inntekter. Etter å ha vært handlingslammet siden bombingen av Libya i 2011, er Rådet på banen igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De fleste av oss søker årsakssammenhenger, og undervurderer dermed tilfeldighetenes rolle. For eksempel er det ganske tilfeldig hvilke terrorplaner som slipper igjennom sikkerhetsnettene og hvilke som stanses. Når slike tilfeldigheter rår i en kontekst hvor det meste flyter, blir utviklingen uforutsigbar. Året startet med terroren mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, og ble avsluttet med den dødeligste terroraksjonen i EU siden togmassakren i Madrid i 2004. Russland mistet 230 mennesker i en flystyrt i Egypt. Alt signert ISIL. President Hollande dro sporenstreks til Moskva, og nå samarbeider stormaktene bedre i kampen mot ISIL. Men ingen vil inn på bakken, for okkupanten vil eie det okkuperte området, og det konkursboet vil ingen ha. Derfor går bekjempelsen av ISIL i langdrag.

Den arabiske verden er i katastrofalt skikk. Stat og samfunn har falt sammen i Irak, Syria, Jemen, Libya og på Sinai. I Midtøsten er det dessuten sjelden så galt at det ikke kan bli verre. For eksempel gjør den lave oljeprisen at Saudi-Arabias og Emiratenes støtte til Egypt kan ta slutt, og da kan dette skakkjørte landet gå konkurs. Elementene av stabilitet er Israel, Tyrkia og Iran – og Saudi-Arabia, inntil videre. Det siste vet vi lite om, men rivningene innad i kongefamilien er visstnok sterke. Den eneste oppturen er nobelprisvinneren Tunisia. Men overføringsverdien er liten, for i de andre arabiske landene er det nesten ingen til å ta imot.

---

Sverre Lodgaard

• Født i 1945.
• Statsviter med freds-, utenriks- og sikkerhetspolitikk som sitt spesialområde.
• Seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), der han tidligere har vært direktør.
• Syreleder for Oslesenteret for fred og menneskerettigheter.
• Lodgaard har også jobbet ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

---