USAs krig mot bin Laden

Helt til siste slutt var Osama bin Laden stadig fiksert på å få i stand et nytt, storstilt angrep på USA. Han formante en av sine nestledere: «Det ville vært fint om du kunne utnevne en av de kvalifiserte brødrene til å ta ansvaret for en stor operasjon mot USA. Det ville vært flott om du kunne håndplukke et antall brødre, ikke flere enn ti, og sende dem til sine respektive hjemland - uten at noen av dem kjente de andre - for å studere flyteknikk.» Merkelig nok klaget han over at Faisal Shahzad, den amerikanske statsborgeren av pakistansk herkomst som hadde prøvd å sprenge en SUV på Times Square, hadde brutt troskapseden til USA, og at han bare snøftet av utsagnet om at «det ikke var tillatelig i islam å forråde troskapen og bryte en forbundspakt.»

Denne tilsynelatende aversjonen mot å rekruttere amerikanske statsborgere til å utføre terrorangrep innsnevret utvalget av kandidater og begrenset valgmulighetene. Zawahiri (bin Ladens høyre hånd og terrororganisasjonens nye leder, red.anm.) slo tilbake. Han fortalte bin Laden at det var mye mer realistisk å angripe amerikanske soldater i Afghanistan enn å angripe sivile i USA. Realiteten var at bin Laden og hans menn ikke hadde klart å gjennomføre noe terrorangrep i Vesten siden bombingen av Londons transportsystem 7. juli 2005. Terrornettverkets planer om å sprenge bomber på Manhattan i 2009 og å gjennomføre angrep i Mumbai-stil i Tyskland året etter løp ut i sanden. I virkeligheten klarte al-Qaida aldri å gjennomføre noe vellykket angrep mot USA etter 11. september 2001.

Denne fiaskorekken gikk forut for de voldsomme begivenhetene under den arabiske våren - begivenheter der al-Qaidas ledere, fotsoldater og ideer ikke spilte noen som helst rolle. USAs droneangrep hadde desimert al-Qaidas ledelse siden sommeren 2008, da president George W. Bush godkjente intensiverte droneangrep mot Pakistans stammeområder. Etter at Zawahiri hadde avansert til toppjobben i al-Qaida, drepte en CIA-drone Atiyah Abdul Rahman, som vi har sett var bin Ladens stabssjef i mange år. Gruppen kunne ikke så lett erstatte en med Rahmans lange erfaring. Det samme gjaldt mange andre ledere, som var blitt drept i droneangrep under Bushs siste år som president og under Obamas presidentperiode. Zawahiri blir neppe noen ny spydspiss for al-Qaida. Han er langt ifra den inspirerende taleren som bin Laden var, men virker snarere som en pedantisk og langtekkelig onkel, som insisterer på å fortelle familien ved Thanksgiving-middagen om alle fortidas disputter med obskure fiender. Under den arabiske våren i 2011 førte Zawahiris fem-seks offentlige avhandlinger bare til et stort gjesp i Midtøsten. Zawahiri var ikke bare blottet for karisma, han var i tillegg en ineffektiv leder, som verken var velansett eller likt, ikke engang i jihadgruppene i hjemlandet Egypt.

Bin Ladens død fjernet al-Qaidas grunnlegger. Organisasjonen hadde bare hatt én leder siden opprettelsen i 1988. Hans død eliminerte også det eneste som kunne gi jihad-bevegelsen et strategisk mål. Et stalltips var at en av bin Ladens titall sønner - utstyrt med det samme, ikoniske familienavnet - kunne tre fram og overta ledelsen for terrorgruppen. Den jihadistiske terrorismen vil selvsagt ikke forsvinne på grunn av bin Ladens død. Men det er vanskelig å få trukket to mer endelige sluttstreker for «krigen mot terror» enn de folkelige opprørene mot de autoritære regimene i Midtøsten og bin Ladens død.

Vi vet selvsagt ikke hvor den arabiske revolusjonen vil ende. Men det er små sjanser for at al-Qaida eller andre ekstremistgrupper vil klare å komme til makten etter hvert som de autoritære regimene i Midtøsten faller sammen. Men selv om al-Qaida og organisasjonens allierte ikke kan ta makten noe sted i den muslimske verden, kan de utnytte kaos og borgerkriger. Hele poenget med disse revolusjonene er at de er helt uberegnelige, selv for menneskene som leder dem. Alt kan skje de kommende årene i Libya, Jemen og Syria, og mye er uforutsigbart i Egypt.

De egyptiske islamistgruppene gjorde et godt parlamentsvalg etter at diktatoren Hosni Mubarak ble styrtet. Det muslimske brorskap og Salafist-partiet fikk om lag tre fjerdedeler av stemmene. Disse gruppene går ikke inn for vold, og al-Qaida har lenge stilt seg kritisk til Brorskapets vilje til å delta i valg som al-Qaida mener er «u-islamske». Men det er ingen tvil om at det egyptiske Salafist-partiet ønsker et samfunn som ligner mye mer på Taliban-samfunnet i Afghanistan forut for 11. september, enn på samfunnet de revolusjonære på Facebook forestilte seg da de startet revolten mot Mubarak. Til tross for Zawahiris feil og de store institusjonelle problemene han hadde arvet, hadde han muligheter til å blåse nytt liv i al-Qaida.

Når den første store lovnaden fra den arabiske våren legger seg, er det sannsynlig at Zawahiri vil prøve å utnytte det regionale kaoset for å oppnå sitt hovedmål - å etablere en ny trygg havn for al-Qaida. Det eneste stedet der han kan klare noe slikt, er Jemen. I likhet med bin Laden har mange av al-Qaida-medlemmene røtter der. USAs kontraterrorfolk har identifisert al-Qaida-filialen i Jemen som en av de farligste av organisasjonens regionale underavdelinger. Og borgerkrigen som nå raser i Jemen, har allerede gitt de militante jihadistene en mulighet til å ta kontroll over byer sør i landet. Al-Qaida vil uten tvil bygge videre på sine seirer i et land som i dag minner mest om Afghanistan før 11. september: et tungt bevæpnet stammefolk i en fattig nasjon som har arr etter mange års krig.

I lang tid betraktet Osama bin Laden seg som litt av en poet. Tekstene hans var morbide, og i et av diktene som han skrev to år etter 11. september, grunnet han over sin egen død. Bin Laden skrev: «La min grav bli en ørns mage, et hvilested i luften sammen med andre ørner som vagler seg.» Men det ble ikke noe spektakulært martyrium i fjellene blant ørner. I stedet døde bin Laden omgitt av konene sine i et skittent forstadskompleks, fullt av glasskår, ødelagt barneleketøy og knuste medisinflasker - et vitnesbyrd om SEAL-styrkens dødbringende angrep på hans siste skjulested. 25. februar 2012 sendte de pakistanske myndighetene inn gravemaskiner og rev hele komplekset. I løpet av en helg ble husene der bin Laden hadde bodd i seks år i Abbottabad jevnet med jorden.

Hvis det ligger noen poesi i bin Ladens endelikt, er det rettferdighetens poesi, og den påkaller minnene om det president George W. Bush sa til Kongressen ni dager etter 11. september. Bush spådde at bin Laden og al-Qaida til syvende og sist ville bli overgitt til «historiens umerkede grav over kasserte løgner», i likhet med kommunismen og nazismen før dem. President Obama har betegnet al-Qaida og gruppens tilhengere som «små menn på feil side av historien». For al-Qaida skjøt den historien fart på dramatisk vis da bin Ladens legeme sank ned i havets dyp.

Peter L. 
Bergen er forfatter og journalist, blant annet tilknyttet CNN

Dette er et utdrag fra boka «Menneskejakten. USAs krig mot Osama bin Laden - fra 11/9 til Abbottabad », som foreligger på norsk i disse dager.