USAs «Grand Old Party» – en tragisk utvikling

Av Ole O. Moen

Det var valget av republikaneren Abraham Lincoln som førte til at sju sørstater trakk seg ut av unionen før hans innsettelse i mars 1861, og som utløste Borgerkrigen vel en måned senere. Lincoln så som sin primære oppgave å bringe nasjonen sammen igjen, om så med slaveriet intakt i sør. Det var først utpå sommeren 1862 at han innså at en seier for Unionen krevde avskaffelsen av slaveriet. Det var klare tegn på at Frankrike og Storbritannia overveide å anerkjenne De konfødererte stater, og sørstatenes krigsevne var avhengig av lojale slaver både som arbeidskraft hjemme og ved fronten.

LES OGSÅ: Misnøyens valg

Et radikalt parti

Mens president Lincoln nok hadde vært klart innstilt på å tilby sørstatene milde fredsbetingelser, viste hans etterfølger, fredsdemokraten Andrew Johnson fra Tennessee, seg å være altfor ettergivende etter radikale republikaneres mening, når det gjaldt sine tidligere krigsmotstandere. I de to årene 1865–1866 da han regjerte nesten enerådende («Presidential Reconstruction»), fikk mange sørstatspolitikere og konfødererte offiserer tilbake sine stillinger. Da republikanerne vant en knusende seier ved kongressvalget i 1866, innførte de strenge tiltak mot utbryterstatene. De ble delt inn i fem distrikter som ble satt under militær okkupasjon, og konfødererte ledere og offiserer ble fratatt sine politiske rettigheter.

Tida 1865–1876 kalles «Reconstruction», som ikke først og fremst betød en fysisk gjenoppbygging, men en reformasjon av statenes styresett for å kvalifisere dem for deres gjeninntreden i Unionen. Det innebar ikke minst anerkjennelse av de tre «Borgerkrigs-tilleggene» til Grunnloven (det 13., 14. og 15.), som ga de frigjorte slavene grunnleggende borgerrettigheter.

Denne perioden er blitt stående i et grelt lys i amerikansk historie, angivelig som en tid preget av korrupsjon, grådighet og maktmisbruk begått av profitthungrige opportunister fra nordstatene, «carpetbaggers» (etter vadsekkene de gjerne fraktet sine eiendeler i ved ankomsten). Hovedårsaken til dette usle renommeet var nemlig at i motsetning til vanlig praksis, var det historikere fra den tapende part som dominerte historieskrivningen på dette feltet fram til 1. verdenskrig, og det bildet er blitt hengende ved denne epoken. En grunn til dette er at i nord anså så vel befolkningen generelt som historikerne seg ferdig med krigen, mens i sør forble «Den tapte sak» (The Lost Cause) et hovedtema i generasjoner framover (og er ennå en ømtålig sak).

LES OGSÅ: Trumps nederlag, Sanders seier

En politisk nybrottstid

I virkeligheten var Reconstruction en progressiv politisk brytningstid. Ikke bare fikk eks-slavene sine borgerrettigheter, men de var representert så vel i Kongressen i Washington som i begge kamre i mange delstatsforsamlingers i sør. I motsetning til tallrike avisoppslag i sør og mange historikeres karikaturbilder av disse representantene i delstatsforsamlingene som uvitende, ukultiverte skapninger med beina på bordet, gomlende på vannmeloner, gjorde mange svarte politikere en fremragende innsats. Samtidig vedtok Kongressen en rekke lover som ryddet opp i det uryddige politiske landskapet i sørstatene, inkludert lover som forbød Ku Klux Klan og andre sammenslutninger som var dannet for å skremme afrikaner-amerikanerne bort fra stemmeurner og politisk virksomhet. De radikale republikanerne fremmet også en rekke lover på andre områder. For eksempel ble pengestellet som var i uorden etter borgerkrigsårene, særlig i sør, brakt inn i fastere former, etter mye strid. Både frigjorte slaver og fattige hvite farmere var velkomne i partiet. Kort sagt representerte republikanerne i denne perioden en progressiv og åpen politisk bevegelse.

«Skammens hestehandel»

Presidentvalget i 1876 gjorde slutt på denne demokratiske grotid. Det sto strid om hvilken av de to kandidatene – New York-demokraten Samual J. Tilden eller republikaneren Rutherford B. Hayes fra Ohio – som hadde vunnet valget. Etter en langtrukken og opprivende prosess i valgkommisjonen, ble Hayes tilkjent seieren. Til gjengjeld måtte republikanerne trekke okkupasjonsstyrkene ut av sørstatene og overlate styret der til de regionale myndigheter. Den tidligere reformiveren var nå ikke lenger dominerende i partiet. Utviklingen i Vesten og den generelle økonomiske utviklingen kom nå til å stå i høysetet. De frigitte slavene ble overlatt til seg selv, og dette ble ikke bare av afrikaner-amerikanerne, opplevd som et skammelig svik fra republikanernes side. Snart var de gamle lederne og institusjonene på plass og sørstatene etablert som «The Solid South», ensidig demokratisk region, fram til 1960-årene.

En høyesterett dominert av sørstatsvennlige medlemmer gjorde de neste årene sitt til at de svarte amerikanere mistet de fleste av sine borgerrettigheter. Kulminasjonen i denne utviklingen var dommen i Plessy v. Ferguson (1896) som innførte raseskillet, det såkalte «atskilt, men likestilt»-prinsippet, som i praksis var alt annet enn likestilt og likeverdig. Men republikanerne dominerte fortsatt den føderale Kongressen og Det hvite hus mesteparten av årene fram til 1912. I denne perioden ble flere progressive lover vedtatt, for eksempel The Interstate Commerce Act av 1887, som regulerte handelen mellom delstatene og dempet de verste eksessene i «The Gilded Age», hvor sosialdarwinismen ellers herjet ganske uhemmet.

LES OGSÅ: Mysteriet Trump

Parti for business og imperialister?

Benjamin Harrisons tid i Det hvite hus (1889–1893) markerte imidlertid en markant høyredreining av partiet. Den såkalte McKinley-tariffen av 1890 som innførte en importtoll på hele 48 prosent, fordyret mange forbruksvarer og gjorde det vanskelig for mange vanlige familier. Videre påla The Sherman Silver Purchase Act av 1890 Føderalregjeringen å kjøpe 4,5 millioner unser sølv i måneden (for å hjelpe gruveselskaper som overproduserte sølv, ifølge politiske motstandere) hvilket sammen med McKinley-tariffen i stor grad bidro til den økonomiske krisen i 1893. På den annen side støttet Harrison innføringen av The Sherman Antitrust Act av 1890, som la bånd på dannelsen av truster, de store sammenslutningene som monopoliserte mange markeder. Likevel var Harrisons tid på mange måter en overgangsperiode, hvor partiets politikk mer og mer hellet mot businessinteresser og de bedrestiltes ønsker.

Det var imidlertid under president William McKinley (1897–1901) at partiet avgjort ble dominert av maktgrupper i samfunnets øvre økonomisk sjikt. Samtidig var partiets primære siktemål en aktiv utenrikspolitikk. Den spansk-amerikanske krig i 1898 på Cuba gjorde USA til en imperialistisk makt, en utvikling som ble åpenbar da amerikanerne brutalt slo ned opprøret på Filippinene (1899-1902), som var et krigsbytte fra denne krigen. Men selv i denne tida åpnet partiet døren vidåpen for katolikker, særlig fattige irer, som ikke følte seg velkomne i et demokratisk parti dominert av den fanatiske protestanten William Jennings Bryant.

Fra Roosevelt til «The Roaring Twenties»

Theodore Roosevelt, som ble president da McKinley ble myrdet i september 1901, fortsatte McKinleys imperialistiske linje. Men innenriks kom han til å bli en av de mest progressive presidenter noensinne. Han erklærte nærmest krig mot trustene da de ikke ville godta hans forslag til begrensninger av sammenslutningene og er derfor blitt særlig kjent som «trust-buster». Han var også grunnleggeren av det ambisiøse prosjektet som ble USAs nasjonalparker. Roosevelt innførte også strenge restriksjoner som bedret arbeids- og sanitærforhold i næringsindustrien, som The Pure Food and Drug Act og The Federal Meat Inspection Act, begge i 1906. Da hans syntes at etterfølgeren, William Howard Taft, ikke var reformvennlig nok (enda han fortsatte kampen mot trustene), utfordret Roosevelt ham ved valget i 1912 og stilte som kandidat for The Progressive Party («Bull Moose» Party) da han tapte nominasjonen, og dermed ga han demokraten Woodrow Wilson seieren ved å berøve Taft et stort antall stemmer.

Men perioden fra århundreskiftet og fram til 1920 kalles fortsatt Den progressive æra, og avstanden mellom Roosevelts «New Nationalism» og Woodrow Wilsons «New Freedom» var ikke stor. Faktisk agiterte Roosevelt med sitt progressive program for en mer aktiv sentralmakt med større vekt på sosial rettferdighet enn demokraten Wilson. Derimot tok den konservative «laissez faire»-fløyen over det republikanske partiet i 1920-årene, som nå ble primært et parti for næringslivsledere og bedrestilte. William Howard Taft hadde som fungerende president i april 1912, grunnlagt The U.S. Chamber of Commerce, en privat lobbyorganisasjon for business, for å motvirke framveksten av fagbevegelsen, et klart signal om at høyresiden i partiet hadde sin mann i Det hvite hus. De svarte amerikanere som siden Borgerkrigen lojalt hadde stemt på frigjøreren Lincolns parti, skiftet over til demokraten Franklin Delano Roosevelt ved valgene i 1932 og 1936 og er siden i stadig økende grad forblitt demokratiske basisvelgere.

LES OGSÅ: Derfor elsker de Donald Trump

Femtiårenes moderate republikanske parti

Valget av pragmatikeren Dwight Eisenhower og hans «dynamiske konservatisme» i 1952 betød en seier for den moderate fløyen av partiet, som aksepterte reformene fra Roosevelts New Deal som en permanent endring. Eisenhower selv skrev til sin bror Edgar i 1954: «Der er en ørliten splinter-gruppe som tror de kan[avskaffe New Deal]. Deres antall er ubetydelig, og de er dumme». Eisenhower utnevnte også en rekke progressive dommere til de føderale domstolene, som skulle bli viktige brikker i avskaffelsen av raseskillet og restene av det i sørstatene i flere tiår framover. Richard Nixon og John F. Kennedy sto da også like sterkt blant svarte amerikanske velgere i 1960, og det var nok JFKs telefon til Coretta King under valgkampen, da hennes mann, Martin Luther King jr., satt fengslet for sin borgerrettsvirksomhet, som førte svarte velgere over på hans side, en tilhørighet som ble definitivt styrket av Lyndon B. Johnsons borgerrettsprogram på 1960-tallet. Men det var ikke i liten grad liberale og moderate republikanere med minoritetsleder Everett Dirksen fra Illinois i spissen som hjalp Johnson med å få borgerrettslovene gjennom Kongressen. Motstanderne var konservative sørstatsdemokrater, Dixiecrats, som kjempet imot med nebb og klør. Deres etterkommere utgjør i dag stormtroppene i Tea Party-fraksjonen i Kongressen, som uforsonlige, nyortodokse republikanere.

Ved valget i 1964 slo den konservative fløyen i det republikanske partiet tilbake og nominerte Barry Goldwater som presidentkandidat. Han stemte da programmatisk mot Johnsons Civil Rights Act av 1964 og vant hjemstaten Arizona og fem stater i «The Deep South». Dette var begynnelsen på den hvite flukten fra det demokratiske partiet i sørstatene, en utvikling som ble styrket av Nixons kyniske «Southern Strategy» i 1968 og 1972. Likevel var Nixons sosiale politikk i hans første to-tre år progressiv på mange felter, mens de hvite velgere, og stadig flere politikere, skiftet side, slik at demokratenes «Solid South» smuldret opp de neste to tiårene. Bare den evangeliske sørstatskandidaten Jimmy Carter klarte å trekke en del velgere tilbake i folden ved valget i 1976, delvis som en følge av Watergate-skandalen.

Motrevolusjonen av Reagan

Konservative aktivister som Richard Viguerie og Paul Weyrich mobiliserte utover 1970-tallet, særlig motivert av høyesterettsdommen Roe v. Wade (1973), som legaliserte abort. Weyrich etablerte tankesmien The Heritage Foundation (1973) og inspirerte evangelisten Jerry Falwell til å stifte The Moral Majority (1979). Siktepunktet var å splitte den katolske velgerskaren som var solide demokratiske støttespillere og å bringe den aktive kristne blokken inn i politikken. Kristne organisasjoner hadde så langt vært opptatt av åndelige spørsmål og holdt seg unna hva de anså som korrumperende verdslige sysler. Men de var blitt skuffet over sin innflytelse i Carter-administrasjonen, som angivelig var ledet av en broder i troen. Dette endret seg nå ved Reagan-administrasjonens ankomst. Solide politiske medspillere i den politiske høyredreiningen var tankesmier som The American Enterprise Institute (1943), The Hudson Institute (1961), The Manhattan Institute (1978) og sammenslutninger av forretningsmenn som lobbygruppene The Business Roundtable og The Club for Growth (begge 1972). Resultatet var at høyresiden i løpet av 1980-årene langt på vei kom til å dominere både den intellektuelle og politiske debatten i USA.

Det kristne høyre dro partiet i en uforsonlig konservativ lei i sosial- og kulturpolitikken, og Ronald Reagan gjorde det politisk stuerent å ikke bare angripe fagbevegelsen (union-busting), men å se på offentlige styresmakter som et onde: «Government can’t solve the problems, because government is the problem». Fra han kom inn i Kongressen i 1978 hadde Newt Gingrich som mål å bryte ned institusjonens anseelse i befolkningen og skyve tilbake 50 års utjevningspolitikk. Da partiet vant flertall i begge kamre i 1994, oppfordret han som Speaker i nedrekammeret sine kadre til ikke å flytte til Washington, men bo på sine kontorer. De måtte ikke bli besudlet av kulturen «inside The Beltway». Samtidig utbasunerte han nærmest et forbud mot ethvert forsøk på samarbeid på tvers av partiskillet. Den nye Speaker i Representantenes hus, Paul Ryan (2015), følger Gingrichs eksempel og ber sine partifeller om å bo på sine kontorer snarere enn å bli gjesteborgere i hovedstaden.

Ikke grasrot, men kunstgress

Valget av USAs første ikke-hvite president utløste den reaksjonære politiske bevegelsen kalt Tea Party-bevegelsen, formelt lansert på «Skattedagen» 15. april, 2009. Dette var et kunstgressprodukt snarere enn en grasrotbevegelse, satt i scene av moguler innenfor anti-miljø- og anti-reguleringskretser med brødrene David og Charles Koch i spissen og drevet fram av Fox News og konservative radioverter. Slagordet om «Å ta landet tilbake» er tydelig et fåfengt rop om å gjenskape et USA dominert av hvite. Samtidig er det et sårt protestskrik mot det komplekse moderne samfunn, hvor de føler seg som en tapende part.

Senator Fulbright pleide å minne om at det amerikanske styringssystemet ikke er «a separation of powers», men «a sharing of powers». Makten er på deling, og dette forutsetter en klar vilje til kompromiss. Når kompromiss blir sett på som mangel på ryggrad og svik mot hellige prinsipper, går systemet i stå. Dagens republikanske presidentkandidater slåss om å framstå som Reagans arvtaker. Men Reagan var, tross sin militante retorikk, en realist som inngikk flere progressive kompromiss med demokratene, og ironien er at dagens brushaner ikke ville ha godtatt mange av de lover Reagan signerte. Holdningen til Tea Party-folkene (og det såkalte «Freedom Caucus» i Kongressen) er ironisk nok høyst uamerikansk. Den er også i strid med rause, humane verdier og respekt for medmennesker som Det republikanske partiet ble grunnlagt på, og som førte til en borgerkrig som kostet 630.000 døde og sårede amerikanere. Et flertall av dagens republikanske presidentkandidater er i klar konflikt med nasjonens verdigrunnlag og The Grand Old Party’s ærbare tradisjoner. Det er trist å bivåne dette forfallet i et av de to statsbærende partiene i verdens første demokrati, og som feirer Abraham Lincoln som sin grunnlegger.

LES OGSÅ: Donald Trump og «The Daily Show»: Humus eller Hamas?

Ole O. Moen er professor emeritus i Nord-Amerika-studier ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, UiO.