Tunisia vil vise vei

JERUSALEM (Dagsavisen): Det var i Tunisia det hele begynte den 17. desember 2010: En desperat gateselger med fyrstikker vekket håpet om at flere hundre millioner arabere i Midtøsten ikke trengte å leve under diktatur og undertrykking. Oftest ble imidlertid håpene erstattet av borgerkriger og splittelse.

Men Tunisia, et lite land med ti millioner mennesker nord i Afrika, forsøker fremdeles å stake ut en ny vei. Folkevalgte islamister, som sto overfor en stadig mer misfornøyd grasrot, har nå valgt å gi avkall på sin makt til fordel for en overgangsregjering som skal lede landet til valg til neste år.

- Vi har ennå ikke greid å få en ny regjering på beina. Vi leter etter ekspertstatsråder som vil være uavhengige og kompetente, sier Mehdi Jomaa, en 51-år gammel ingeniør, som nå skal lede landet. Jomaa har verken tilknytning til det islamistiske Ennahda-partiet eller til diktaturet til ekspresident Zine El Abidine Ben Ali, som nå lever i eksil i Saudi-Arabia.

Ikke Egypt

De lokale islamistenes kurs skiller seg markant fra kursen til broderbevegelsen, Det muslimske brorskapet, i Egypt. Den folkevalgte presidenten Mohamed Mursi avviste i sommer all kritikk fra opposisjonen, selv da millioner tok til gatene for å protestere, og til slutt benyttet militæret anledningen til å velte regimet.

En kan ikke utelukke at frykten for en lignende utvikling i Tunisia har fått de lokale islamistene til å inngå kompromiss. Men helt siden Den arabiske våren brøt ut i Tunisia, har Ennahda-partiet vist en større vilje til å dele makt med opposisjonen, noe brorskapet i Egypt avviste.

Tross den mer kompromissvillige linjen til Ennahda, har Tunisia likevel vært preget av kaos og politisk vold. I februar ble den liberale politikeren Chokri Belaid skutt og drept, trolig av militante islamister. Attentatet forsterket splittelsen mellom de politiske islamistene og landets gamle sekulære elite. Ennahda ble anklaget for å ta for lett på trusselen fra de militante ekstremistene.

Fryktet islamistene

Ennahda ble videre anklaget for stilltiende å ville innskrenke ytringsfriheten i det offentlige rom. Mange kunstnere og intellektuelle følte seg truet. Inntil Den arabiske våren var Tunisia ledet av den strengt sekulære Ben Ali, som med sin diktatoriske makt også påtvang sitt land en mer ikke-religiøs kurs, og ga kvinner større rettigheter.

I juli kom så det andre politiske attentatet. Opposisjonslederen Mohamad Brahmi ble skutt og drept foran sin familie. Attentatet kastet Tunisia inn i en politisk krise, titusener protesterte i gatene mot islamistisk kontroll, og landet ble nær uregjerlig. Nettopp splittelsen, som lammet Tunisia i nær et halvt år, fikk omsider Ennahda til å inngå kompromisset med opposisjonen om den nye regjeringen.

Selv om Tunisia er det landet som har kommet seg best gjennom maktskiftene som fulgte Den arabiske våren, venter nå nye farer: Militante islamister søker i dag å vinne fotfeste i Tunisias byer og landsbyer. I fjellene vest i landet trener militante ekstremister, og gjør seg klare til kamp. Flere selvmordsangrep har også rystet det som inntil nylig var en sterkt ikke-religiøs stat.

Farlig nabolag

Tunisias geografiske beliggenhet gjør også demokratiprosjektet vanskeligere. Naboen i vest er Algerie, som inntil 2002 ble herjet av en borgerkrig som kostet minst 150.000 menneskeliv. Borgerkrigen ble utløst i 1991 da landets generaler søkte å hindre det som lå an til å bli en soleklar islamistisk valgseier.

Og Tunisias nabo i øst er Libya, som i dag er preget av kaos og strider mellom militser, uten at sentralregjeringen i Tripoli makter å vinne kontrollen. Vel så bekymringsfullt for mange i Tunisia er at flere hundre unge menn, etter kall fra sunnimuslimske ledere, har reist til Syria for å krige mot regimet til president Bashar Assad.

- Selv hvis bare 200 av disse nå så militante islamistene kommer tilbake, kan det bli farlig her, sa en tunisisk ekspert nylig.