Tunisia er det landet som har lykkes best etter Den arabiske våren. Den demokratiske utviklingen i landet tillater folkeprotester i gatene, som her i slutten av juli da folket gikk ut i protest mot en ny økonomisk lov som gir amnesti til personer som tidligere er dømt for korrupsjon, om de tilstår og betaler tilbake pengene.

Tunisia i ny demokratitest

I en arabisk verden preget av autoritære regimer, passerte demokratiet i Tunisia i helgen nok en ildprøve.

 

(Dagsavisen): Ingen stridsvogner ble sent ut i gatene. Ingen militser gikk til angrep mot parlamentet. Da det ble klart at mistillitsforslaget mot statsminister Habib Essid vant fram sist lørdag pakket statsministeren sakene sine, og gikk hjem.

Mens Syria, Irak, Libya og Jemen preges av både kaos og borgerkrig, fortsetter Tunisia å lyse som det eneste håpet som står igjen etter Den arabiske våren. Det var i Tunisia folkeopprøret mot undertrykkende diktatorer startet i januar 2011 og landet regnes som det eneste der revolusjonen har ført til en vellykket demokratisk prosess.

At den tunisiske regjeringssjefen gikk med på å gi fra seg makten frivillig, er nok et tegn på at demokratiseringsprosessen modnes i landet.

Les også: Fredsprisen: – Fortsatt store utfordringer i Tunisia

Økonomi og terror

Mistillitsforslaget mot statsminister Essid ble vedtatt med 118 stemmer, godt over den nødvendige grensen på 109 stemmer. Kun tre parlamentsmedlemmer stemte for ham og 27 avsto fra å stemme.

– Dette mistillitsforslaget herder det unge tunisiske demokratiet, sa Essid da resultatet var klart og fikk stående applaus fra lovgiverne.

Fem år har gått siden tunisierne tvang diktator Zine El Abidine Ben Ali på flukt. Landet sliter med høy arbeidsledighet, dårlig økonomi og terrorfare. Militante islamister fra al-Qaida og Den islamske staten IS slår jevnlig til. Det var økonomien og terroren som førte til at Essid mistet flertallet i parlamentet.

Nå er arvtakeren allerede utpekt. 41-år gamle Youssef Chahed, ekspert på jordbrukspolitikk, kunngjorde onsdag at presidenten hadde bedt ham om å overta jobben. President Beji Caid Essebsi er blitt kritisert for sitt valg, først og fremst fordi den nye lederen er en slektning. Igjen vokste frykten for at det gamle autoritære regimet skulle komme tilbake.

Jonathan Hill, fra Midtøsten-senteret ved London School of Economics, er likevel håpefull.

– Jeg er forsiktig optimistisk. Det er for tidlig å si om den gamle garden er på vei tilbake. Men personlig tror jeg ikke dette er tilfellet, Chahed tilhører en ung generasjon som er langt mer knyttet til folket, sier Hill til Dagsavisen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Under press

Den nominerte statsministeren Chahed sier han ikke har noe annet valg enn å be folket stramme beltene og gjøre seg klare til hardt arbeid.

– Vi har nå gått inn i en ny epoke som vil kreve ofre av oss alle. Vi må søke kreative løsninger på vår nasjons mange problemer, sa Chahed under en pressekonferanse i Tunis.

Ifølge den nye lederen, er Tunisia under usedvanlig press fordi landets to nabostater, Libya på den ene siden og Algerie på den andre, begge preges av islamistisk vold. Bare i fjor gjennomførte islamister to store og spektakulære angrep i Tunisia, noe som rammet landets viktige turistnæring hardt.

Utfordringene

– De nye sikkerhetsrutinene i Tunisia har helt klart svekket demokratiseringsprosessen, påpeker Hill.

– Men vi må ikke glemme at tunisiere ikke har erfaring med liberalt demokrati. Det de har fått til nå, er helt utrolig. De har i dag en grunnlov som er genuint liberal, noe en ikke ser i andre arabiske land, sier Hill, som forsker på demokratiseringsprosessene i Tunisia.

Det var i Tunisia, i byen Sidi Bouzid, at grønnsakshandleren Mohamad Bouazizi i desember 2010 helte bensin over seg selv og tente på i protest mot sin egen vanskelige økonomiske situasjon. Bouzid døde, men protesten hans fikk følger ikke bare i Tunisia, men også andre steder i Midtøsten. Etter tiår med undertrykking, reiste folkene i Tunisia, Egypt og andre land seg mot sine undertrykkende diktatorer.

– I ettertid er det klart at optimismen etter den arabiske våren var ekstrem. Men i Tunisia ser man helt klart resultater. Man har en relativt fri debatt, et sivilsamfunn og folket velger sine ledere, sier Jonathan Hill.

Les også: – Tunisia kan lære mye av Norge

Annerledeslandet

Det finnes flere forklaringer på at utviklingen i Tunisia ikke ble som resten av Midtøsten. I de dramatiske revolusjonsdagene tok generalene i landet blant annet en avgjørende beslutning om ikke å stille seg bak diktatoren Ben Ali, som så måtte rømte landet. Ennahda, den pro-islamistiske bevegelsen, valgte deretter å dele sin nyvunne makt med to sekulære partier, i motsetning til i Egypt, der brorskapet søkte maktmonopol. Og ikke minst, et sivilsamfunn vokste raskt fram etter revolusjonen.

– Det er viktig at verdenssamfunnet nå støtter de demokratiske kreftene i Tunisia, sier Hill.

Les også: – Viktig signal og bra timing