Triste kår i Iran

(Dagsavisen): De siste årene har Iran vært preget av massive gateprotester der hundretusener i landets byer har våget å demonstrere mot det fundamentalistiske presteregimet som har styrt siden revolusjonen i 1979.

Noen ganger har regimet satt inn sine egne bøller, den svartkledde Basij-militsen, som har gått rundt og banket opp folk i gatene. Mange demonstranter har forsvunnet i fengslene. Medlemmer av Basij-militsen er blitt anklaget for å ha drept demonstranter helt siden de første store regimeprotestene brøt ut i 2009.

En annen velprøvd metode har vært å dømme enkelte til døden, for så å sende et signal til andre om aldri å ta del i slike demonstrasjoner.

26 år gamle Amirhossein Moradi, en mobilselger, Said Tamjidi, en 28 år gammel student og Mohammad Rajabi, også 26 år gammel, ble derfor dømt til døden. De deltok i gateprotestene sist november, ble arrestert og ifølge Amnesty International utsatt for tortur. Ifølge dommen må de også slås med kølle før de skal henrettes.

– Med disse dødsstraffene er det åpenbart at disse tre unge mennene skal brukes som ofre ved liksom å la dem brenne på staker for så å skremme resten av befolkningen til stillhet, sier Hadi Ghaemi, en iransk menneskerettighetsaktivist i eksil.

Les også: Fra koronaen i USA til krig i Midtøsten (+)

Ny generasjon

De unge som i dag er ute i gatene kommer kun en generasjon etter at deres foreldre ofte gjorde det samme – men den gangen da mot det forrige regimet, det til sjahen av Iran. Foreldregenerasjonen drømte også om et liv uten undertrykking, om mer frihet og ikke minst en vei ut av fattigdommen.

Men Ayatollah Khomeini kapret revolusjonen i 1979, og skapte i stedet et regime som var enda mer brutalt enn det demonstrantene hadde protestert mot. I dag, over 40 år senere, er det islamistiske regimet blitt prøvd ut i lange og vanskelige år, og greier ikke lenger å gi folk flest verken håp eller forventning.

Dødsdommene mot de tre unge mennene hadde imidlertid ikke den ventede effekten. I stedet for at folk lot seg tvinge i kne, utløste dommene en storm av protester – på sosiale medier. Millioner av iranere brukte hashtagen #DontExecute, og utrolig nok måtte regimet vike:

De tre er ennå i fengsel, men henrettelsene er midlertidig utsatt. Og i dag våger nye iranere seg ut i gatene, til tross for risikoen. 

Advokat Babak Paknia representerer Amirhossein Moradi. Her er han avbildet under et intervju med nyhetsbyrået AFP tidligere i juli. Foto: Atta Kenare/NTB scanpix

Snakker om å skifte

Iran er blant landene som henretter flest hvert eneste år, viser tall fra Amnesty International. Kun Kina henretter flere, ifølge organisasjonen. 

Nøyaktig hvorfor akkurat disse tre henrettelsene ble utsatt er ikke klart, men regimet var fra før av svekket, først og fremst på grunn av harde amerikanske sanksjoner. Men også fordi grasrota i Iran nå mer og mer våger å uttrykke sin frustrasjon – i alt fra demonstrasjoner mot ikke-fungerende korona-tiltak, mot prisøkning og mot korrupsjon. Og i motsetning til før, går slagordene stadig oftere på å skifte ut regimet.

I et forsøk på å redde seg selv ut av den harde økonomiske knipen, forsøker Iran i disse dager å inngå en unik avtale med Kina. Avtalen skal vært verd himlende 400 milliarder dollar, spredt ut over 25 år.

Irans president Hassan Rouhani sammen med Kinas president Xi Jinping i 2014. Foto: Aly Song/NTB scanpix

Blant annet skal Iran gi Kina olje, mens Kina skal investere i Irans infrastruktur. Ifølge et iransk parlamentsmedlem inkluderer avtalen et løfte om at Kina skal få bygge egne militærbaser på to øyer utenfor den iranske kysten, noe som i så fall vil forandre politikken i Midtøsten.

Siavash Safavi, en iransk politisk analytiker som i dag har gått i eksil etter at også han ble kastet i fengsel på grunn av sin deltakelse i demonstrasjoner, er svært skeptisk.

– Jeg tror nok at dette bare vil bli en kinesisk gjeldsfelle, der Iran vil ende opp med å skylde Kina store summer, akkurat slik det er gått i Afrika. Men som vi har sett de siste 40 årene, bryr ikke regimet seg om å bedre folks livskvalitet, det som er viktig for dem er å betale egne militære grupper og militser, sier Safavi til Dagsavisen.

Ekisliranere demonstrerte i Berlin i fjor mot feiringer da Iran markerte at det var 40 år siden revolusjonen i landet. Foto: Alain Jocard/NTB scanpix

Les også: Iraks regjering sier nei til Iran  (+)

Utgifter i utlandet 

Iran har enorme utgifter i forbindelse med sine militære operasjoner ofte langt utenfor landets grenser. Bare i Irak og Syria alene er mange titusen sjiamuslimer – ofte flyktninger som har endt opp i Iran og så sendt videre fra flyktningleirene som krigere – på landets lønningsliste. I fire tiår har Iran også finansiert blant annet Libanons Hizbollah-gerilja, som driver et utstrakt velferdssystem i landet.

Også i land innenfor Irans interessesfære møter Teheran nå motstand. En generasjon etter revolusjonen i Iran, hører en andre stemmer selv i Libanon. Landet er i ferd med å gå konkurs, og plutselig peker stadig flere på det usedvanlige i Libanon – at landet domineres av en separat geriljaorganisasjon – Hizbollah, som er både sterkere enn landets egen hær og som også gjør som den vil i landet.

– Det er bare gjennom å identifisere Hizbollah som landets store tragedie at Libanon kan begynne å finne veien ut av gjørma, skrev nylig Hussain Abdul-Hussein, en framtredende libanesisk-irakisk journalist.

Uavhengig av Hizbollah, er Libanon fra før av notorisk korrupt og splittet.

Les også: For første gang i Libanons moderne historie frykter man sult

Farlig for regimet

Trolig hadde ikke det islamske regimet i Teheran overlevd i fire tiår hvis ikke det hadde vært for landets store oljeforekomster, som skaper inntekter som kan dekke over fadesene. Men også her er det vanskelig for tida.

– Regimet er svakt. Deres oljeeksport har falt fra 2.7 millioner fat per dag til rundt en million. Den nye lederen av Revolusjonsgardens Quds-styrke var nylig nødt til å betale sine irakiske militser i sølvringer i stedet for penger, sier analytikeren Safavi.

Quds-styrken, som er Revolusjonsgardens elitestyrke, antas å ha mellom 10.000 og 20.000 medlemmer, driver spesialoperasjoner og etterretningsvirksomhet i Irans naboland og andre steder i verder, ifølge NTB.

Hvorvidt dette med sølvringene er riktig, har ikke Dagsavisen kunnet bekrefte fra uavhengig hold.

At slike rykter i det hele tatt eksisterer i Iran er farlig for et regime som i stor grad baser sin makt på frykt.

Les også: Forverrede levekår fører til nye demonstrasjoner i Syria (+)