Terroren i Paris: Et angrep på oss alle

DETTE HAR SKJEDD: Dødstallet nærmer seg 130 etter blodige terrorangrep i Paris

13. november ble dagen da terrorkrigen nådde Frankrike og Europa med en helt ny intensitet. Frankrikes president François​ Holland peker på IS og kaller det en krigserklæring. Blodbadet som i skrivende stund har kostet minst 128 mennesker livet og kvestet enda flere, har satt landet i høyeste beredskap og ført til strenge grenserestriksjoner. Det dødelige anslaget kommer som en sjokkbølge etter det fortsatt lammende angrepet mot satiretidsskriftet Charlie Hebdo 7. januar i år, etterfulgt av et angrep på et jødisk kjøpesenter. Et 2015 som begynte på verst tenkelige måte ender om mulig enda svartere. Sorgen, usikkerheten og redselen blant sårede, berørte og etterlatte kan vi knapt forestille oss.

Også på andre plan vil usikkerheten og avmakten spre seg. Både Frankrike og Europa står foran store utfordringer så vel sosialt som politisk i kjølvannet av et angrep som reiser spørsmål, som krever svar og handlinger. Aldri før har vi sett et liknende profesjonelt, militært organisert attakk i så stor skala rettet mot mål i Europa. For sannsynligvis første gang er bombebelter tatt i bruk i et terrorangrep i Vest-Europa, sammen med militære automatvåpen og eksplosiver. Når sikkerheten til Paris’ befolkning er ivaretatt, vil kravene komme. Hvordan var det mulig ikke å avverge en så kraftig offensiv mot myke mål i Paris? For det var et varslet angrep. Frankrike har levd med terrortrusler i lang tid, og har avverget flere forsøk. 13. november slo maktesløsheten inn.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Åtte terrorister er meldt døde i en situasjon som dagen etter fortsatt er uavklart og uoversiktlig, men at sju av dem sprengte seg selv tyder på at påstanden om IS-relatert terror er sannsynlig. Uttalelser terroristene skal ha kommet med om Syria og Irak understøtter dette, i tillegg til at IS selv påtar seg skylden. Det vi ikke vet er om det dreier seg om IS-krigere eller sympatisører blant andre jihadistiske grupperinger. Uansett er det nærliggende at angrepene er direkte hevnaksjoner mot Frankrike, blant annet på grunn av bombingen av IS-mål i Syria siden september i år. Det er også et faktum at det i disse dager er ti år siden de eksplosive sammenstøtene mellom politi og innvandrerungdom i Paris’ forsteder, forårsaket av en polarisering i det franske samfunnet generelt og Paris spesielt som følge av sviktende integrering, arbeidsløshet og håpløshet i den tidligere kolonimakten. Ti år etter er Frankrike det landet i Europa som har produsert flest fremmedkrigere til IS-styrte områder. Om det er hjemkomne IS-krigere som står bak de koordinerte angrepene i Paris, er uvisst.

LES OGSÅ: IS: – Vi sto bak Paris-angrepet

Paris har vært nevnt som en av flere større byer i Europa som sannsynlige terrormål. Når det først skjedde fulgte det et kjent mønster fra tidligere terroraksjoner utenfor Europa, der angrepene har vært personlig rettet, målene symbolske, ofrene tilfeldige og målet frykt og kaos blant annet som følge av gisselaksjoner. Angrepene mot Paris handlet ikke bare om plasserte bomber, slik vi opplevde i Madrid i 2004 eller i London i 2005, men om rene dødsskvadroner som utførte iskalde, skitne og blodige angrep med automatvåpen og eksplosiver mot vanlige mennesker som morer seg en fredag kveld i en by også mange her hjemme i Norge har sterke bånd til. Et slikt angrep på Paris blir derfor et angrep på vår felles frihet. Det rammet restaurantgjester og konsertpublikummere på klubben Bataclan som kan romme opptil 1.500 mennesker.

LES OGSÅ: – Angriperne har trolig bånd til IS eller al-Qaida

Den totalt uvirkelige brutaliteten i angrepene viser at det ikke handlet om forhandlinger eller dialog, men om å ramme flest mulig på verst mulig vis. Om målene synes tilfeldige, kan det også ligge en viss symbolikk bak. At et av angrepene rammet like ved Stad de France der Tyskland og Frankrike spilte vennskapskamp, kan vitne om at det er nasjonene som målene i seg selv. At en konsert med rockebandet Eagles Of Death Metal rammes, handler ikke først og fremst om bandets framskutte posisjon i det internasjonale musikkmiljøet, med Josh Homme fra supergruppa Queens Of The Stone Age som grunnlegger. Det kan handle om å bevisst ramme en sterk vestlig verdi, et musikalsk uttrykk som jihadistiske terrorgrupper som IS har innført dødsstraff mot.

Frankrikes president François​ Holland var raskt ute med tiltak og varm støtte til de rammede, blant annet gjennom besøket på Bataclan like etter stormingen som avsluttet gisselaksjonen. Og den helt uvanlige brutaliteten til tross, franskmennene har tidligere vist at de makter å reise seg etter slike situasjoner uten å la terrorfrykten og kaoset ta overhånd. Men størrelsen på og ringvirkningene av dette angrepet gjør nå veien videre til en utfordring hele Europa skal dele. Sympatien internasjonalt og den sterke støtten fra så vel statsledere som privatpersoner som strømmer inn over Frankrike gir håp om at dette er mulig.