Takknemlighet til Madiba

Det var et av disse øyeblikkene i verdenshistorien.

11. februar 1990 spaserte Nelson Mandela ut av fengselet utenfor Cape Town. Smilende, med sin daværende kone Winnie ved sin side, vinket han til tusener av jublende sørafrikanere, med millioner av mennesker verden over som vitner gjennom TV-skjermen.

Var det sånn han så ut nå? Slankere enn på et gammelt bilde fra yngre dager. Mer markert i ansiktet og gråere i håret. Det var en eldre mann som viste seg. Men fortsatt rakrygget og i fantastisk godt hold etter 27 år bak lås og slå. Fotografier av ham hadde vært forbudt av apartheidregimet i alle disse årene, og de folk hadde sett, var gamle. Nå var han her ute. Rett foran verdens øyne.

[ Les også kommentar på Nyemeninger.no ]

Les også: Da Nelson Mandela ble fri

Bak seg hadde den 71 år gamle mannen flere tiårs kamp mot apartheid - en mannsalder allerede.

Foran lå resten av veien til frihet, den han hadde brukt så lang tid på, som fortsatt ikke var fullført. Men som man denne dagen i februar endelig kunne skimte enden på.

Og nettopp det satte Mandela ord på da han fire timer senere holdt sin første offentlige tale siden begynnelsen av 1960-tallet:

- Deres marsj mot frihet er ikke mulig å snu, ropte han til tusener av jublende mennesker.

Denne dagen la millioner av sørafrikanere - og mennesker langt utenfor landets grenser - sitt håp og sin forventning om et nytt og fritt Sør-Afrika på skuldrene til en løslatt fange.

Lille Rolihlahla Mandela ble født 18. juli 1918 inn i Madiba-klanen i en liten landsby i provinsen Eastern Cape sørøst i Sør-Afrika. Det engelskklingende navnet Nelson fikk han av sin barneskolelærer da han, som den første i sin familie, begynte på skolen. Det ble starten på mange års utdannelse, som endte opp i jusstudier. I 1952 åpnet han sitt eget advokatkontor sammen med studievennen Oliver Tambo, som skulle bli en nær venn for livet og en av de andre mest betydningsfulle personer i antiapartheidkampen.

I mellomtida hadde det skjedd betydelige hendelser i Sør-Afrika som skulle komme til å forme Nelson Mandelas liv. I 1948 vant Nasjonalistpartiet makten ved valg. Allerede fra unge år var Nelson blitt politisk bevisst - han ble med i African National Congress (ANC) i 1943, og var med på å danne organisasjonens ungdomsbevegelse året etter. Etter hvert fikk han en stadig mer sentral rolle i arbeidet mot rasesegregeringen Nasjonalistpartiet sto for. Mandela var med på å danne det såkalte Freedom Charter i 1955 som formulerte de viktigste prinsippene i arbeidet til alliansen mot apartheid. Samtidig brukte han sin advokatpraksis til å bistå mange svarte juridisk.

Sammen med andre sentrale personer i antiapartheidbevegelsen, som Oliver Tambo, Albert Luthuli og Walter Sisulu, ble Mandela i løpet av 1950-tallet stadig mer oppslukt av det som skulle bli hans livs kamp. Motstanden blant svarte mot apartheid vokste, blant annet på grunn av nye lover som regulerte hvor svarte kunne bo og arbeide. I 1956 ble Mandela sammen med 155 andre aktivister tiltalt for landsforræderi, men tiltalen ble droppet.

Les også:

[ - Frøet er plantet i oss alle ]

[ Sørafrikanerne feirer Mandelas liv ]

Nelson Mandela var på det tidspunktet gift med sin første kone, Evelyn Mase, som han fikk fire barn med, og som han skilte seg fra i 1957. Året etter giftet han seg med den nå langt mer kjente Winnie Madikizela, som han etter hvert fikk to barn med.

Spenningene mellom ANC og apartheidregimet ble stadig sterkere. Et viktig vendepunkt for Mandela og antiapartheidbevegelsen kom i 1960. Da åpnet politiet ild mot svarte som demonstrerte i townshipen Sharpeville, og 69 svarte ble drept.

Nelson Mandela var blant dem som nå mente fredelige midler ikke ville føre fram, og at væpnet kamp måtte til. Året etter ble ANCs væpnede fløy, Umkhonto we Sizwe (Nasjonens spyd), dannet, og Mandela, som holdt seg i skjul, ble leder av den.

Nå skulle kampen føres gjennom sabotasje mot militæret og myndigheter. Mandela ble arrestert og tiltalt for sabotasje og forsøk på å velte regjeringen med vold.

- Jeg har hegnet om idealet om et demokratisk og fritt samfunn der all mennesker lever sammen i harmoni og med like muligheter. Det er et ideal jeg håper å leve for å oppnå. Men hvis det er nødvendig, er det et ideal jeg er forberedt på å dø for, sa Nelson Mandela i retten.

I 1964 ble han dømt til fengsel på livstid, og fortsatte dermed sitt fengselsopphold som skulle vare helt fram til februardagen i 1990. 18 av de 27 årene i fengsel ble tilbrakt på Robben Island, det beryktede fengselet på en øy utenfor Cape Town som i dag er blitt museum.

Les også: Livet går videre

Hardt arbeid var hverdagen, og i likhet med andre svarte fikk han minst mat av alle fangene, etter raserangering. Kun ett brev i halvåret fikk komme inn. Utenfor fengslene fortsatte unge svarte kampen mot regimet.

- Vi trakk et skille mellom det politiske systemet og de som var satt til å utøve det i fengselet, sa Mandela senere om fengselsoppholdet.

- Noen menn var fæle, andre gode. Det var enkelte som prøvde å gjøre tilværelsen bra for oss, fortalte han.

Men samtidig som fengselsoppholdet frarøvet Mandela muligheten til aktiv kamp mot regimet, gjorde det ham stadig mer kjent også utenfor Sør-Afrika. Han ble symbolet for de svartes frihetskamp.

- Merkelig nok følte vi aldri noen håpløshet, sa Mandela like etter løslatelsen, og pekte på kravene om fangenes løslatelse fra mange hold både i og utenfor Sør-Afrika som en enorm kilde til inspirasjon.

På 1980-tallet strammet det internasjonale samfunnet inn sanksjonene mot apartheidregimet, og Oliver Tambo, som bodde i eksil, sto i bresjen for en internasjonal kampanje for å slippe Mandela fri. Presset mot Nasjonalistpartiet økte, og fra 1985 begynte en rekke møter mellom Mandela og representanter for regimet. Da F.W. de Klerk tok over som president i 1989, ble forbudet mot ANC opphevet, og de Klerk tok den historiske avgjørelsen om å sette Nelson Mandela fri.

Oppgaven var enorm: Fra å fronte en frihetskamp mot en fiende måtte Mandela nå finne en måte å samarbeide med apartheidregimet på. I en overgangsperiode på fire år pågikk omfattende forhandlinger mellom de politiske partene, hvor målet var frie demokratiske valg i et Sør-Afrika uten apartheid.

Men tyngden av håpet og forventningene bekymret ikke Mandela, fastslo han i et intervju kort tid etter løslatelsen.

- Intet enkeltindivid kan alene ta den store oppgaven å løse de enorme problemene i dette landet. Jeg er ikke bekymret så lenge jeg arbeider gjennom min organisasjon, sa Mandela, og siktet til ANC.

En hel verden var bergtatt av styrken til mannen som hadde sittet 27 år i fengsel. Uten bitterhet gikk han i dialog med regimet som i så mange år hadde undertrykket ham selv og hans folk. For sitt arbeid fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med de Klerk.

27. april 1994 var dagen kommet: Millioner av sørafrikanere gikk til stemmelokalene. Nelson Mandela ble president.

- Ikke alle land har en Nelson Mandela. Vi var velsignet, har erkebiskop Desmond Tutu, også han fredsprisvinner, sagt i et intervju.

Ved makten sto problemene i kø for Mandela; enorm arbeidsløshet, mangel på hus, strøm og vann blant svarte. Samtidig måtte han bygge bru mellom folkegruppene. I årene som president så Mandela nasjonal forsoning som sin viktigste oppgave. Han ønsket at den hvite befolkningen også skulle være representert i «regnbuenasjonen». Han ga blant annet visepresidentjobben til de Klerk, og andre ministerposter til andre fra Nasjonalistpartiet.

Sosial utjevning var også en av de viktigste oppgavene. Store reformer og programmer skulle sikre elektrisitet, vann, sanitæranlegg, skolegang og helsetjenester til fattige. Da Mandela overlot jobben til sin etterfølger Thabo Mbeki i 1999, hadde flere millioner mennesker fått bedre levekår. Samtidig var Sør-Afrika fortsatt et splittet land med omfattende fattigdom. Men mange hadde stor tiltro til Mandela, og var bekymret for ei framtid uten ham ved roret.

Les også: Portrettert som seierherre på film

Etter at han gikk av, fortsatte han sitt arbeid for menneskerettigheter og sosial rettferdighet. Sammen med andre framtredende politiske ledere dannet han den internasjonale uavhengige gruppen «The Elders», som tar opp viktige internasjonale spørsmål. Blant deltakerne er Graca Machel, som Mandela giftet seg med etter å ha blitt skilt fra Winnie.

- Det er umulig å beskrive hvordan det er å være i nærheten av Nelson Mandela, sa Desmond Tutu i forbindelse med 20-årsmarkeringen for løslatelsen i 2010.

- Man er straks klar over at dette ikke er noe ordinært menneske, og likevel klarer han å få deg til å føle deg så viktig, sa Tutu.

Mandela viste seg ytterst sjelden offentlig de siste årene av sitt liv. Men hver gang virvlet det opp en enorm oppmerksomhet både i Sør-Afrika og internasjonalt - sist ved avslutningsseremonien i fotball-VM i 2010. Da videobilder av en sterkt svekket og mimikkløs Mandela ble frigitt i april i år, ble mange sør­afrikanere sinte, fordi de mente det var krenkende for ham.

Det har vært snakket lenge om veien videre etter at Mandela er borte. Nå når dagen er kommet, må Sør-Afrika finne sin retning videre - uten ham.

For så mange mennesker verden over vil Mandela alltid stå som et symbol på verdighet og håp. Nelson Mandela sa det slik i sine aller siste ord i sin selvbiografi:

«Jeg har gått den lange veien til frihet. Jeg har forsøkt ikke å svikte; jeg har gjort feil underveis. Men jeg har oppdaget den hemmeligheten at når man har klatret opp på et fjell, ser man bare at det er enda flere fjell man må bestige.

Jeg har tatt en liten hvil her, for å kaste et blikk på det strålende landskapet rundt meg, for å se tilbake på den veien jeg har fulgt. Men jeg kan bare hvile et øyeblikk, for med friheten følger det forpliktelser, og jeg kan ikke bli værende her, for min lange vei til frihet er ennå ikke slutt».

Nelson Mandelas ekstraordinære reise er over, men Sør-Afrika fortsetter sin reise. I dyp takknemlighet til sin kjære Madiba - og med det sterke og levende minnet om ham med seg videre.

asne.gullikstad@dagsavisen.no

Kilder: Nelson Mandela: «Long Walk to Freedom», den sørafrikanske avisen Mail and Guardian, Wikipedia, BBC.