Ødelagte bygninger nær Homs i Syria. FOTO: NTB SCANPIX

Syrias to ansikter

Fornektelse hos regimets folk i Damaskus. Fanatisme blant opprørere langs grensa til Libanon: En rapport fra innsiden av den syriske krigen.

DAMASKUS/GRENSEN TIL LIBANON (Dagsavisen): Kanarifuglene synger så det er en fryd i hotellets bakgård, mens morgenkaffen serveres. Visste man ikke bedre, kunne man tro at man hadde landet i paradis. Men med én gang man går ut på gata, går alvoret opp for en. Jeg befinner meg i et land i krig.

 

Frykt i Damaskus

I hovedstaden Damaskus er det en spøkelseskrig. Inne i den gamle bydelen hvor jeg bor, virker det meningsløst å snakke om borgerkrig. Utenfor sentrum er det stille. Her og der er skoddene dratt ned foran butikkvinduene, i protest mot shabihaenes massakrer. Overalt sees soldater og kontrollpunkter. Og de beryktede bøllene fra shabihamilitsene står i små klynger under trærne og holder øye med folk.

Ved den store moskeen spres folk raskt etter fredagsbønnen, for det massive oppbudet av politi og soldater er truende. Enhver vet at hvis man blir tatt med til politistasjonen, så risikerer man å gjennomgå fryktelig tortur og forsvinne inn i de dype fengselskjellerne. Metodisk renskes hovedstaden for regimemotstandere.

- Hvordan er livet? spør jeg en middelaldrende mann som står og venter ved et gatehjørne. Han mønstrer meg mistenksomt, og svarer så kort:

- Jeg skal på jobben, unnskyld meg.

Så forsvinner han. Hans trente øye kunne lynraskt konstatere at det følger to sikkerhetsfolk i mitt kjølvann som nøye undersøker alt jeg gjør, og som derfor er blitt interesserte i ham.

 

Massakrer sjokkerer

Jeg er i Syria på journalistvisum, altså lovlig på jobb. Det er også sikkerhetsfolkene som følger meg som usynlige skygger. Jeg ringer en gammel bekjent. Først er han glad og ivrig, men etter et halvt minutt tier han og forsvinner fra røret med et «unnskyld, en annen gang». Telefonlinjen knitrer og blir død.

De vestlige regjeringene og USAs utenriksminister Hillary Clinton gjentar daglig sine krav om at Syrias president Bashar al-Assad skal gå av. Men ingen av dem foreslår at Vesten, som i Libya, skal gripe inn militært og hjelpe motstandshæren, Den frie syriske hær (FSA).

I Vesten er man skrekkslagne over de fire store massakrene som regjeringsstyrker og bøllene deres, de såkalte shabihaene, har gjennomført. Alle protesterer, men ingen rører en finger.

I Damaskus møter jeg ingen som kan forestille seg at president Assad vil trekke seg. Det er utenkelig. I et diktatur går ikke diktatoren av, han truer med å bli.

 

Regimets talsmann

På besøk hos Assad-regjeringens talsmann, Jihad Makdissi, skjenkes kaffe med et stort smil. Han er vennlig som en katt og spør om de økonomiske problemene i EU. Makdissi har vært diplomat i London i fem år og har embetseksamen fra Frankrike og Storbritannia. Han vet antakelig mer om britisk enn om syrisk politikk.

- Vi støttet Kofi Annans oppdrag. Det fortjener det, sier han.

- Dra til Meridien-hotellet og snakk med FN-observatørene. De er ute i felten hver dag og gjør et godt stykke arbeid!

Det er rent sludder. Makdissi vet utmerket godt at FN-soldatene er bundet på hender og føtter. De sier ikke et ord utover god dag og farvel.

Jihad Makdissi blir plutselig kjølig og får et sint drag over øynene når jeg spør om massakrene.

- Jeg tør anta at De vet hvem som står bak de massakrene? sier han skarpt.

- Vi har studert videoene som opprørsstyrkene har lagt ut på YouTube nøye. Man kan se på uniformene, emblemene og skjeggveksten hvor de kommer fra. De er i økende grad frivillige jihadister og salafister som nå overtar krigen mot oss. De står bak massakrene og skylder så på regjeringshæren. Vi er jo ikke idioter. Vi begår ikke harakiri for å tilfredsstille disse religiøse galningene!

 

Slåss fra dag én

Ved hjelp av taxi opp langs Syrias vestgrense på libanesisk side, når jeg fram til opprørernes forsyningsbaser. Her henter FSA (den frie syriske hæren) ammunisjon og matvarer. Krigerne virker selvsikre og mest opptatt av sine praktiske gjøremål. De er i krig, og detaljene rundt våpen og ammunisjon tar all konsentrasjon.

En feltkommandant har akkurat ankommet for å skifte forbindingene på skuddsårene sine. Jeg byr på kaffe, og han sier overraskende ja. Kanskje fordi han kjenner tolken min. Ahmed Abu Barry er knappe 30 år gammel, med stort skjegg. Lav av vekst, men kraftig bygd. Han sier han var med fra dag én, da motstandskampen begynte rett etter regjeringens massakre i byen Dera‘a:

- De første som sluttet seg til oss fra Dera‘a var kriminelle typer. Men dem fikk vi trent opp. Andre falt raskt på slagmarken fordi de ikke hadde erfaring med å konfrontere en profesjonell hær.

FSA er geriljanettverket som daglig tar opp kampen mot den syriske regjeringshæren. Jeg spør Ahmed hvor mange de er i dag. Det vil han ikke si, trolig fordi han ikke vet det. Han nøyer seg med å si at antallet krigere kan telles i titusener.

 

Hellige krigere

Ahmed legger vekt på at den viktigste rekrutteringen skjer ved å lokke regjeringssoldater til å desertere. Spesielt hvis de kommer med våpen, er det dobbel bonus for FSA.

- Vår største tilgang til våpen og mannskap er ikke utenfra, som du sikkert tror. Det er ved å ta imot våre landsmenn som ikke vil slåss i Assads hær lenger.

Jeg spør Ahmed om han er salafist (en ortodoks, ytterliggående islamist). Han svarer ja, og lar med et smil hånda gli ned over fullskjegget sitt. Alle salafister lar skjegget gro langt. Ved siden av Ahmed sitter en jihadist fra Libya, som nettopp har ankommet for å slutte seg til den hellige krigen mot Assad-styret.

- Vi har en rettferdig sak. Derfor vinner vi denne krigen, erklærer Ahmed.

- Assad er mange ganger verre enn Gaddafi, derfor kommer disse hellige krigerne fra Libya, Algerie og Gaza. Det er på denne slagmarken Midtøstens skjebne nå skal avgjøres, konkluderer Ahmed før han griper kalasjnikoven sin og hilser med hånda mot hjertet idet han forsvinner inn i bilen som venter på ham. Tilbake til slagmarken.

verden@dagsavisen.no

 

Den danske journalisten Jens Nauntofte (73) har dekket Midtøsten siden 1969, og gitt ut en rekke bøker. Han jobber nå med en bok om konsekvensene av arabervåren, og har nettopp vært inne i Syria.