Sverige brenner

Sorg og sjokk preger vårt naboland. En ung mann angrep barn og unge med sverd på det stedet hvor man tar for gitt at man er trygg, at barna er trygge. En elev bare fire år yngre enn drapsmannen selv og en lærer døde. Det har skjedd i Finland, det har skjedd i andre nordeuropeiske land, likevel trodde man ikke at det skulle oppstå Columbine-liknende tilstander i Trollhättan, i Sverige. Men mønsteret er kjent, en ung hvit mann med åpenbare sosiale forstyrrelser griper til våpen parallelt med en voksende sympati for det ekstreme, i dette tilfellet nazistisk symbolikk og høyreekstrem politikk. En ensom ulv som har krysset en ideologisk grense er et hvert samfunns største mareritt. «Det er en svart dag for Sverige», sa statsminister Stefan Löfven fra Sosialdemokratene. Svaret fikk han fra et annet mørke. «Skaparen till den svarta dagen har talat», skrev «Rickard» på en åpen rasistisk hatside på facebook som arbeider for at Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson skal ta makten i Sverige.

LES OGSÅ: Lærer og elev drept i sverdangrep ved svensk skole

Denne og andre sider er forkledde «politiske» grupper som skummer «fløten» fra de rene ny- og gammelnazistiske nettsidene i et land som aldri har tatt et virkelig oppgjør med sin grumsete fortid. Vi behøver ikke dra hele det historiske bakteppet rundt Sveriges rolle under krigen og den påfølgende sterke organiseringen av fascistiske og nazistiske miljøer, men det er nok å minne om bilbomber mot journalister, mordet på fagforeningslederen Björn Söderberg og senest angrepene på 8. mars-demonstranter i Malmö i fjor. «Det kan finnes en Anders Behring Breivik blant disse folkene», advarte da den svenske justiskomiteens leder Morgan Johansson. Halvannet år etter har den nynazistiske og høyreekstreme aktiviteten økt, blant annet med organiserte øvelser. Som Pegida i Tyskland definerer også de seg som en motstandsbevegelse, og det er særlig unge i den voksende underklassen i en vaklende velferdsstat som dominerer. Den store forskjellen på Sverige og andre land, inkludert Norge, er at svenske innvandringsmotstandere ikke bare har dype, faste røtter, men også et i offentligheten «spiselig» parti som politisk rambukk. Sverigedemokratene (SD) har siden siste valg stabilisert seg på godt over 20 prosent oppslutning. Jimmie Åkessons tilhengere vrir alt i retning partiets og tilhengernes altoverskyggende mantra, «Sverige er fortapt på grunn av innvandringen». Noen rettferdiggjør til og med drap og mordbrann, som nå i Trollhättan. Da drapsmannen ikke var innvandrer, ble han en svensk som er blitt «terrorisert dagen lang». «Det var et rop på hjelp», skriver en, mens en profilert høyreekstrem skriver: «I det nya Sverige räknas inte längre svenskar».

De siste månedene har hatet eksplodert. Tonen er blitt krassere. Ord er blitt handling. Planlagte asylmottak blir påtent og voldsbruken tiltar. Gjennom de sosiale medienettverkene har det parallelt med hatet mot de store innvandrergruppene vokst fram et hat mot Sveriges statsminister som er skremmende likt Tyskland i mellomkrigstiden. På facebook smiler «Sarah» mot oss, en etter profilen å dømme vanlig lys, søt svensk jente som kunne vært facebookvenn med hvem som helst. Hun er veldig glad i hunden sin, liker høstfarger og kaninene hun deler med lillesøsteren. Hun er også veldig glad i Sverige, men ikke fullt så glad i statsminister Lövfen. «Hoppas någon skjuter han», skrev hun under fullt navn torsdag i kommentarfeltet under en nyhetsartikkel om at Löfven var på vei til Trollhättan.

Löfven reiste seg som en samlende skikkelse for et land i sjokk, men for mange ble han bare en provokasjon. «Paul» ble det innvandrerfiendtlige Sveriges talsmann etter Trollhättan: «Löfven er et svin hvorfor reiste han ikke til IKEA da vanlige svensker ble slaktet?». Debatten rundt Schengens åpne grenser er blitt skjerpet, og ukas forhandlinger om mottak og tilretteleggelse for asylsøkere og flyktninger har vært knallhard mens asylmottak har brent nesten hver eneste natt. Likevelkan det bli avgjørelsen om å ikke dra til Västerås etter drapet på to etniske svensker på IKEA, utført av en psykisk ustabil asylsøker, som feller Löfven. Det er han persolig som får skylda når det svenske Migrasjonsverkets prognoser viser at mellom 140.00 og 190.000 asylsøkere vil nå Sverige i år. Allerede til jul vil Sverige mangle opp mot 45.000 mottaksplasser.

LES OGSÅ: Mannen bak sverd-drap hadde nazi-sympatier

22. oktober hadde ikke Löfven noe valg. Datoen blir et vannskille i nyere svensk historie og statsministeren måtte dra til Trollhättan. Han har ellers vist unnfallenhet i flyktningkrisen, og kanskje hatt tiltro til at et tradisjonelt varmt Sverige også denne gangen skulle gå foran som et godt eksempel og åpne seg for de nødstilte. Mye tyder på at den jevne svenske selvsagt gjør nettopp det, men i «folkhemmets» glemte arbeiderklasse vokser frykten for migrasjonsstrømmen og med det sinnet, hatet og galskapen. De mange asylbrannene har gitt Sverige en lite flatterende stjerne internasjonalt. Hvem som står bak er uvisst, men igjen peker mye mot ensomme ulver påvirket av hverandre og av SD-vennlige nettsteder man skulle ønske ikke eksisterte. De er som å ta forfatteren Pär Lagerkvists heis, som istedet for å stanse trygt på gateplan fortsatte lukt ned til Helvete, modernisert av Djevelen allerede i 1924. Svenskenes «Onda sagor» blir knapt ondere enn skriften på veggen der nede. Om mottaksbrannene skriver en: «Brenn ned alle sammen men sprikre igjen dører og vinduer først».

Det finnes ingen formildende omstendigheter for de nazistisk motiverte drapene i Trollhättan, heller ikke for å tenne på asylmottak. Vi vet at de fleste landene i Europa står foran store utfordringer og omstillinger, og det som skjer i Sverige kan like gjerne komme til å skje her. Men skal Sverige før den tid unngå å rakne som det minst omstillingsdyktige landet, må det kløktig politikk til. Den finnes ikke i det partiet som gir over en femtedel av svenske velgere et ideologisk tolkningsgrunnlag som legitimerer mordbrann, hatkriminalitet og drap.