«Spøkelset» og «Mørket»: Menneskeeterne i Tsavo

Britene var godt i gang med byggingen av en jernbane gjennom Øst-Afrika da et bloddryppende mareritt begynte. Snart vaklet imperiets prestisjeprosjekt faretruende, samtidig som mennesker ble spist i hopetall.

Av Roger Grosvold - ABC Nyheter

Etter en lang dag med å legge jernbaneskinner i stekende afrikansk sol, kan de indiske arbeiderne omsider få noen timer med fortjent søvn. Det brenner fremdeles i bålet, de nattaktive insektene har begynte å spille og en etter en finner mennene sine soveplasser. De legger seg i en sirkel med hodet inn mot teltpålen og snart synker de inn i fredelig søvn.

Plutselig våkner den ene mannen brått av at han blir trukket med voldsom kraft mot teltveggen. Han rekker ikke å reagere før han befinner seg på bakken utenfor og en stor skygge legger seg over ham. Så kjenner han hvordan det ene beinet blir klemt fast mellom kraftige kjever, skarpe tenner synker inn i kjøttet og han skriker ut mens han hjelpeløst blir slept bort fra leiren og mot buskene.

I leiren er det full panikk, arbeidskameratene kommer styrtende til med høye rop og skrik. Men det er for sent – mannen er for lengst blitt oppslukt av stummende mørke. Så hører de ham skrike igjen mens løvene kaster seg over ham og langsomt spiser ham opp.

Skulle vise hvem som hadde kontroll

Det var i 1896 at britene begynte på et stort prestisjeprosjekt i form av en jernbane som skulle strekke seg gjennom Øst-Afrika fra Kenyas havneby Mombasa til Victoriasjøen - en strekning på solide 1000 kilometer. Jernbanen skulle fremme handel og utvikling, sikre Nilens kilder, sette en stopper for slavehandelen i området og ikke minst – vise en gang for alle hvem som hadde kontroll over det meste av Øst-Afrika.

Men én ting var å tegne opp traseen på et kart. En ganske annen ting var å innse realiteten av hvilke områder den skulle gå gjennom og hvilke utfordringer det innebar å bygge den.

Først skulle jernbanen gå gjennom et solsvidd og vannløst område som ble unngått av de fleste karavaner. Deretter ventet 500 kilometer med savanne og kratt, fylt med tsetsefluer, mygg og løver. Neste punkt på kartet var passering gjennom Den store Riftdalen i høylandet med sine 600 meter dype dalsider. De siste 150 kilometerne fram til innsjøen var mer eller mindre for en sump å regne.

Britene hadde fra før god erfaring med indisk arbeidskraft, derfor ble nærmere 32.000 arbeidere fraktet over havet til å legge jernbaneskinner gjennom det afrikanske landskapet. Arbeidet kom i gang og i slutten av 1898 var 195 kilometer tilbakelagt da de kom frem til elven Tsavo som skiller Mombasa og Nairobi. Nå skulle det bygges bro over elven.

Så begynte marerittet.

Les også: Jakten på mystiske monstre

«Kjempet han ikke mot løver?»

I boken «The Man-Eaters of Tsavo and Other East African Adventures» (1907) ser oberst John Henry Patterson (1867-1947) tilbake på de redselsfulle hendelsene som skulle komme til å prege ham resten av hans liv. Kort etter hans ankomst, var det noen som hadde observert to mankeløse løver i nærheten av leiren. Så forsvant to arbeidere i nattens mulm og mørke, men Patterson hadde først vanskelig for å tro at det kunne dreie seg om løver:

«Jeg var mer tilbøyelig til å tro at de uheldige mennene hadde vært ofre for noe kriminelt av sine arbeidskamerater. De var veldig flinke arbeidere og begge hadde spart seg opp en god del rupier, så jeg trodde det var svært sannsynlig at noen hadde drept dem for pengene deres. Denne mistanken ble imidlertid ganske snart bortvist.»

Tre uker etter at han var kommet til Tsavo, ble han en natt vekket av forskremte arbeidere som kunne fortelle at en sikh ved navn Ungan Singh var blitt angrepet, trukket av gårde og spist. Patterson løpt til teltet deres og fant umiskjennelige bevis for at mannen var blitt tatt av løve. De var flere som hadde sovet i teltet da det skjedde, og en av dem hadde sett det hele utspille seg:

«Han beskrev grafisk hvordan løven rundt midnatt plutselig stakk hodet inn gjennom den åpne teltdøren og grep Ungan Singh - som tilfeldigvis var nærmest åpningen - om halsen. Den uheldige fyren ropte «Slipp» og slo armene opp rundt løvehalsen. I det neste øyeblikket var han borte, og hans panikkslagne følgesvenner lå hjelpeløse mens de ble tvunget til å lytte til den forferdelige kampen som fant sted utenfor. Stakkars Ungan Singh må ha dødd voldsomt; men hvilken sjanse hadde han?

Som en av dem bemerket alvorlig: «Kjempet han ikke med en løve?»

Les også: Da beistet herjet i Gevaudan

Erfaren tigerjeger

Patterson beskriver inngående den påfølgende jakten på menneskeeterne dagen etter angrepet og det opprivende funnet av det som var igjen av den arme inderen. Det eneste som fremdeles var intakt, var Singhs hode som stirret på dem med skrekkslagne øyne.

Ettersom Patterson var den som hadde ansvaret for strekningen ved Tsavo, falt det i stor grad på hans 31 år gamle skuldre å få slutt på grusomhetene. Han var allerede erfaren tigerjeger etter tjenestegjøring i India og han rigget seg til i et tre for natten hvor han håpet å få øye på løvene dersom de kom tilbake. Mørket senket seg og klokken nærmet seg midnatt da han hørte den rumlende lyden av løver.

Med fingeren klar på avtrekkeren satt han og forsøkte speide inn i mørket mens han spisset ørene til det ytterste. Men det var ingen rovdyr som beveget seg i gresset nedenfor.

Så, fra toppen av treet, kunne Patterson plutselig høre løvebrøl fra en leir som lå et lite stykke unna, etterfulgt av høylytt roping og skrik:

«Da visste vi at løvene hadde grepet et offer der, og at vi ikke skulle se eller høre noe mer til dem den natten.»

Demoner i forkledning

Det ble lagt felle på felle for å holde arbeiderne trygge mot de blodtørstige løvene. Det ble reist barrikader av tornebusker omkring leirene, bål ble holdt brennende hele natten gjennom og det ble satt ut vaktposter som skulle slå på tomme oljefat i håp om at det ville holde dem unna.

Men ingen ting hjalp – løvene brydde seg hverken om torner eller brennende bål, og de utviste en uhyggelig teft for å vite nøyaktig hvor jegerne befant seg. Stadig flere indere og lokale afrikanere ble brutalt dratt ut i mørket og spist, og for hvert vellykkede angrep ble rovdyrene stadig dristigere i jakten på sitt favorittbytte.

I starten la Patterson merke til at det var kun en løve som kom inn i leiren om gangen og trakk med seg et hjelpeløst menneske ut av teltene. Etter hvert kom de sammen begge to.

I 1952 kom spenningsfilmen «Bwana Devil», den første som var inspirert av Pattersons bok om menneskeeterne i Tsavo. Filmen var den første 3D‐filmen vist i farger og banet vei for det som senere skulle bli kalt 3D‐filmens gullalder.

Snart inntok de grusomme hendelsene en overnaturlig retning. Flere av arbeiderne begynte å tro at det ikke lenger dreide seg om virkelige dyr, men om demoner kledd i løveham:

«De var overbevist om at dette var sinte ånder fra to avdøde, innfødte høvdinger hadde tatt form som løve for å protestere mot jernbanen som ble lagt gjennom landet deres. Ved å stoppe den, ville de samtidig hevne den fornærmelsen som ble vist dem», skriver Patterson.

Les også: Hun levde blant Afrikas store katter, drept av mennesker

Døde av skrekk

Løvene fikk snart tilnavnet «Spøkelset» og «Mørket», og ettersom månedene gikk fortsatte de å fråtse i menneskekjøtt. Patterson husket særlig en hendelse da løvene en natt hadde grepet en mann, drept ham og tatt liket med seg til et område like i nærheten av leiren. Fra teltet sitt kunne han høre hvordan løvene fortærte nattens bytte:

«Jeg kunne tydelig høre dem knuse knoklene, lyden av den fryktelige purringen deres fylte luften og ga gjenklang i ørene mine i flere dager etterpå. Det mest forferdelige var å føle seg så hjelpeløs; det var nytteløst å prøve å gå ut. Den stakkars fyren var død, i tillegg var det så mørkt at det gjorde det umulig å se noe.»

Patterson forteller videre at noen menn som holdt til i en liten innhegning like ved var blitt livredde av å høre hvordan løvene spiste arbeidskameraten deres og tryglet om å få komme inn til ham. Det fikk de lov til, men da de var kommet oppdaget han snart at de hadde etterlatt seg en syk mann.

«Jeg tok øyeblikkelig med meg noen menn for å hente ham. Men da jeg kom inn i teltet, så jeg i lyset fra lommelykten at den stakkars fyren ikke lenger hadde behov for sikkerhet. Han hadde dødd av sjokk etter å ha blitt forlatt av kameratene.»

De stadige angrepene hadde svekkende effekt på Pattersons autoritet, og snart var det begynt å bli farlig for ham personlig. Han befant seg på et avsidesliggende sted, omgitt av stadig mer fiendtlige og overtroiske arbeidere som var overbevist om at løvene var onde ånder som var kommet for å straffe dem for deres arbeid i Tsavo. Flere hvisket om at Patterson var årsaken til det hele ettersom angrepene hadde sammenfalt med hans ankomst.

Les også: I en ideell verden ville ikke dyreparker eksistert

Jegeren blir jaget

I desember 1889, ni måneder etter angrepene hadde startet, var arbeiderne så desperate at flere av dem la seg ned på togskinnene og stoppet et tog som skulle tilbake til Mombasa. Fem hundre menn tok med seg det de hadde og reiste bort; tilbake var det bare rundt femti mann. De neste ukene sto byggingen bom stille ettersom de gjenværende arbeiderne var mest opptatt av å styrke sikkerheten omkring seg.

Den 9. desember klarte Patterson omsider å drepe den første løven. I boken forteller han at det lyktes ham å såre den med et rifleskudd som gikk inn i den ene bakfoten. Løven kom seg unna, men da mørket senket seg den påfølgende kvelden vendte den tilbake.

Patterson satt klar med riflen oppe på et provisorisk bygget plattform noen få meter over bakken. Like ved lå et dødt esel som skulle tjene som åte.

Så hørte han en umiskjennelig lyd fra buskene et sted, og nå begynte en katt og mus-lek der det var usikkert hvem som var jeger og hvem som var bytte. I de neste to timene satt Patterson med nervene i helspenn mens han hørte hvordan løven nærmet seg ham i stadig tettere sirkler. Så fikk han øye på den:

«Jeg kunne knapt skille ut omrisset hans der han krøket seg mellom buskene. Men jeg så nok, og før han kunne komme nærmere, tok jeg forsiktig sikte og trakk av.»

En sittende John Henry Patterson ser bort på den første av de to menneskeetende løvene som han til slutt klarte å felle, ni måneder etter at de hadde begynt sitt skrekkvelde. Foto: Wikimedia

En sittende John Henry Patterson ser bort på den første av de to menneskeetende løvene som han til slutt klarte å felle, ni måneder etter at de hadde begynt sitt skrekkvelde. Foto: Wikimedia

Skuddet formelig splintret natteluften, etterfulgt av et kraftig brøl av smerte og et voldsomt styr i buskene som virket å komme fra alle kanter.

«Jeg fortsatte å myse bort i den retningen jeg syntes jeg hørte ham stupe om. Etter hvert kom det en serie mektige stønn som gradvis sank ned i dype sukk og til slutt ble det helt stille; og jeg følte meg overbevist om at den ene av «djevlene» som så lenge hadde hjemsøkt oss, ikke lenger ville plage oss.»

Dagen etter ble løven funnet død, kun noen få meter fra der Patterson hadde sittet.

Les også: Krypskyttere spist av løver i Sør-Afrika

Det endelige oppgjør

Et klassisk grep i skrekkfilmer der mennesker må forsvare seg mot blodtørstige monstre og drapsdyr, er at klimaks gjerne bygges rundt en avslutningsscene der helten eller heltinnen må skyte eller slå fra seg gang etter gang for å endelig kunne ta liv av beistet. Og selv da kommer det ofte med et siste, krampaktig utfall for å gi publikum en ekstra støkk før rulleteksten. Men noen ganger overgås fiksjonshistoriene av virkeligheten.

Kort tid etter at den første løven var drept, lyktes det Patterson å sette to kuler i den gjenlevende. Men til tross for skadene klarte løven å slippe unna, og først elleve dager senere var det duket for det endelige oppgjør. De hadde fulgt sporene dens gjennom jungelen da det plutselig kom brøl fra buskaset fremfor dem.

Patterson og hans følge rakk med nød og neppe å klatre opp i treet før den var over dem. Skuffet over at byttet slapp unna, begynte den å halte tilbake mot det tette buskaset igjen . Raskt fikk Patterson tak i en Martini Karabin, kaliber 303 og fyrte av et skudd som tilsynelatende drepte dyret.

Men det var ikke over ennå:

«Dumdristig nok klatret jeg ned fra treet og gikk opp mot ham. Til min overraskelse og helt uten forvarsel spratt han opp på beina og forsøkte angripe. Denne gangen gjorde en kule i brystet og en annen i hodet hans slutt på ham for godt. Han falt om kun noen få meter fra meg og døde mens han bet voldsomt på en gren som hadde falt på bakken.»

Endte som gulvtepper

Etter at løvenes skrekkvelde var slutt, kunne arbeiderne gjenoppta byggingen av jernbanen og siste nagle ble slått inn i den siste skinnen 21. desember 1901 ved bredden av Victoriasjøen. Da hadde byggingen tatt fem år og fire måneder, og prislappen lød på rundt 70 millioner kroner. Mer enn 2000 av de nærmere 32.000 arbeiderne som var hentet inn fra India, var døde.

Hvis du selv skulle ønske å se løvene med dine egne øyne, må du reise til USA. I 1924, etter å ha gjort tjeneste som harmløse gulvtepper hjemme hos Patterson, ble løveskinnene og dyrenes hodeskaller solgt for en betydelig sum til Chicago Field Museum. Der ble skinnene nøye rekonstruert og dyrene stoppet ut.

I dag inngår «Spøkelset» og «Mørket» i museets faste utstilling som dets mest populære «beboere» - den ene sniker seg langsomt frem over en stein, klar til å gå til angrep, mens den andre kommer inn fra siden. Og det å stå fremfor kattedyrene som i Lonely Planets Afrika-bok er omtalt som verdenshistoriens farligste løver, kan fremdeles vekke urfrykten dypt inne i oss mennesker.

Kilder: «The Man-Eaters of Tsavo and Other East African Adventures»(James Henry Patterson, 1907), Chicago Field Museum, Wikipedia, NRK Urix, Watchtower Online Library, «The Ghost and the Darkness»(Stephen Hopkins, 1996)

Saken ble først publisert hos ABC Nyheter