Skyter seg opp og fram

YANGON (Dagsavisen): På Thawana stadion utenfor sentrum av Yangon sender 24 år gamle Khin Malar Tun ballen i nettet bak keeper Mya Phu Ngon. Malar Tun har spilt fotball siden hun var liten, men det var først da hun kvalifiserte for landslaget at klagene fra foreldrene stoppet.

- De ba meg studere i stedet for å spille fotball. Andre sa fotball var en sport for menn. Men jeg hørte ikke etter. Jeg fortsatte å trene mye og hardt, forteller Malar Tun.

Nasjonale helter

24-åringen har et entusiastisk ansiktsuttrykk, rødbleket kort hår, og på seg en svart T-skjorte fra Sørøst-Asia-lekene som Myanmar arrangerte i fjor. Det var da kvinnene på Myanmars fotballandslag for alvor spilte seg inn i burmesernes hjerter.

Da de tapte etter ekstraomganger mot erkerivalen Thailand, trillet tårer både på og utenfor banen. Siden har kvinnene fått bred nasjonal oppmerksomhet. Med den nye rollen som nasjonale helter følger økt aksept for det som i Myanmar er et svært utradisjonelt valg, forteller San San Maw (33).

- 60 millioner mennesker støttet oss. Myndighetene støttet oss! Det var nytt for oss, men veldig fint å oppleve, sier San San Maw, midtbanespiller og lagets kaptein.

Følger Aung San

Etter nær 50 års relativt lukket militærdiktatur, begynte Myanmars myndigheter en overgang til demokrati, fredsforhandlinger og markedsøkonomi i 2010.

Demokratiforkjemper og nobelprisvinner Aung San Suu Kyi slapp ut av husarrest i 2008, og sitter nå i parlamentet. Aung San Suu Kyi er datter at den nasjonale frigjøringshelten Aung San, og bildene av far og datter dekorerer innsiden av drosjer og restauranter over hele landet. For kvinner uten lignende forbindelser, er mulighetene langt færre, og utradisjonelle valg vanskeligere å ta.

Programrådgiver Helene Aall Henriksen i CARE Norge sier mye er gjort for å styrke kvinners stilling etter regimeskiftet. Myndighetene har blant annet vedtatt en nasjonal strategi for å fremme kvinners rettigheter. Samtidig har Myanmar en sterk og voksende kvinnebevegelse med flere profilerte lederskikkelser i spissen. Henriksen er bekymret over at kvinnene ikke får delta i viktige avgjørelser om landets framtid.

- Dessverre inviteres ikke disse kvinnene til de pågående forhandlingene om våpenhvile og fred. I verste fall kan dette føre til en fred som ikke er rettferdig og dermed ikke bærekraftig, sier Henriksen til Dagsavisen.

Reddet av fotballen

Fotballspilleren på Myanmars landslag ser ikke på seg selv som del av noen kvinnebevegelse, og ifølge deres mannlige pressesjef får de ikke lov til å snakke om politikk i media. Men de snakker gjerne om utradisjonelle valg og kjønnsroller. Som mange av spillerne, kommer lagkaptein San San Maw fra en liten landsby i sør. Hun er ikke i tvil om hva slags liv hun ville hatt, om hun ikke hadde funnet fotballen.

- Jeg ville jobbet på jordene hele livet, som foreldrene mine. Åkrene ville blitt min død!

Hun smiler, men fortsetter alvorlig.

- At vi nå ikke bare er godtatt, men faktisk feiret og respektert, gjør det lettere for andre kvinner å velge utradisjonelt. Det har ikke alltid vært enkelt, sier San San Maw.

Da hun dro hjem til landsbyen i sør etter sluttspillet, ble hun omringet av unge jenter som ville spille fotball. Selv eldre menn i landsbyen nikket anerkjennende.

Gift med fotballen

De 28 lagkameratene bor, spiser, sover og spiller sammen store deler av året. I et brakkelignende hus bak nasjonalstadion henger røde fotballskjorter og svarte shorts til tørk.

Kvinnene trener to ganger daglig, ledet av en mannlig japansk trener med en alltid tilstedeværende oversetter. På morgentreningen Dagsavisen følger, er stemningen konsentrert og alvorlig. Et burmesisk TV-team filmer treningen fra sidelinjen. Ifølge lagets medieansvarlig, tjener kvinnene i overkant av 1.800 norske kroner i måneden.

Ingen av spillerne er gift.

- Gift? Jeg er gift med fotballen, det holder for meg. Dette er mye bedre, her kan jeg gjøre det jeg vil, sier Khin Malar Tun.

heidi.taksdal.skjeseth@dagsavisen.no