Engasjementet går høyt i Sauchiehall Street før skottene torsdag skal avgjøre sin unionsframtid. I Glasgows travle handlegate kjekler John McLeary og Mary Stewart humørfylt høylytt om hva som vil være best: selvstendighet eller status quo.
– Jeg synes det er betryggende å forbli i Storbritannia. Jeg frykter for finansene våre hvis vi blir stående alene, sier Stewart og har tenkt å stemme nei 18. september.
– Nei, vet du hva! kvitterer ja-mannen McLeary.
Ja- og nei-siden står steilt mot hverandre foran det som tegner til å bli en spennende avstemming.
Spennende
I de siste dagene har nei-siden igjen tatt ledelsen. Ifølge en fersk måling i Telegraph sier 54 prosent nei og 46 prosent ja blant dem som har bestemt seg. En annen måling i Observer gir nei-siden en ledelse på 6 prosentpoeng. Men fortsatt sitter mange på gjerdet, og innspurten på valgkampen kan bli intens.
– Ja-velgerne er sånne som ikke har noe å tape. Og undergrunnsbevegelsen er mye større enn mainstream-mediene vil ha deg til å tro, mener studenten Allan Walker.
– Dette koker ned til en kulturell greie: Heretter vil vi ha anledning til å ta våre egne beslutninger overalt, legger han bestemt til.
Nedarvet nasjonalisme
Litt forenklet oppsummerer diskusjonen i Sauchiehall den nasjonale diskursen. Den handler om økonomi, og den handler om graden av uavhengighet fra et Westminster som har trukket i trådene siden 1707.
– Skotsk nasjonalisme er en slags arving av indisk og irsk nasjonalisme, sier Richard Drayton, professor i imperiehistorie ved King's College-universitetet.
– Pådriveren er en politisk bevegelse som oppfatter det dit hen at London tømmer distriktene for ressurser, og at de verken får igjen i form av tilstrekkelig utbytte eller kontroll.
Særlig oljerikdommen er et betent tema for mange av de 5,3 millioner innbyggerne.
– Mange skotter anser olja som noe England har tilrøvet seg. Dette føltes ekstra irriterende i Thatchers regjeringstid. Resultatet var at nasjonalismen spiste på seg utover 80-tallet, sier Drayton.
À la Quebec
Drayton spår en knepen seier til nei-siden. Konsekvensen tror han blir at forholdet mellom Skottland og nabolandene vil ligne det mellom det fransktalende Quebec og resten av Canada.
– Vi vil se en separatistbevegelse som er sterk nok til å vinne et lokalt mandat, men ikke sterk nok til å få gjennomslag for en genuin separatistpolitikk, erklærer han.
– Dette vil skape en kontekst hvor man er i stand til å forhandle fram forskjellige typer fordeler. Altså er det et veldig spennende politisk landskap som åpner seg etter folkeavstemmingen, enten ja vinner eller ei.
Pundspørsmålet
IT-arbeideren Celeste Crawford uroer seg for pundets status etter en eventuell sorti. Det er det ingen grunn til, ifølge professor Drayton.
– Selv om det finnes både gode og dårlige argumenter for skotsk devolusjon, er pundspørsmålet temmelig irrelevant, mener han.
– Ingen sørbritiske virksomheter vil nemlig ha noe å vinne på ikke å utvide pundet til Skottland, fordi de vil fortsette å drive forretning på flytende og transparent vis. Hvis euroen kommer inn i bildet, hvilket er alternativ to, vil Skottland få en økonomi som er mye mer utsatt for konkurranse fra Tyskland og Nederland. '
Stillingskrig
Tilbake på Sauchiehall Street er stillingskrigen uforandret enn så lenge.
– Jeg er bekymret for hva vi skal sitte igjen med som selvstendig nasjon, gjentar Stewart.
– Ikke hør på henne, sier McLeary når han får høre at hans nye venninne er 77 år gammel.
– Selv er jeg 85, så hun er jo bare jentungen! (NTB)