Helg

Sjiaislam i endring

I dagens muslimske verden står iranere i første rekke når det gjelder nytolkning og religiøs reformtenkning. Dette setter også sitt preg på den politiske opposisjonen.

En religiøs tradisjon som har festet sine røtter i folket gjennom mer enn tusen år, viskes ikke ut i løpet av en generasjon - selv under store påkjenninger. Århundregamle forestillinger og religiøse nettverk lever sitt eget liv i brede lag. Alle uttrykk for tradisjonelt fromhetsliv knyttet til de store, kollektive markeringene av imam-høytidene er godt innarbeidet og meget utbredt. Og selv om mange religiøse aktiviteter - både under muharram-høytiden og ellers - støttes og sponses av myndighetene, hindrer ikke dette at store deler av folket legger et stort og ekte engasjement i slike markeringer. Ingen religiøs tradisjon er statisk. Fortellingen om imam Husayns kamp, lidelse og død ved Karbala kan tolkes politisk, men blir like gjerne en tidløs fortelling om frelse og forsoning som angår den enkelte.

Det er samtidig all grunn til å merke seg at selv om den islamske republikken gjennomsyres av religiøs forkynnelse og offentlig religiøs praksis, er religion et ytterst omstridt fenomen. Debatter som har preget iransk offentlighet de siste tiårene, viser dette i klartekst. Forsøket på å forene stat og religion og å kombinere politisk, rettslig og religiøs autoritet, har ført mange bort fra religionen. Tall eller pålitelige undersøkelser finnes ikke, men mye taler for en gradvis sekularisering, i første rekke av en velutdannet og stadig voksende middelklasse.

Deres hverdag er lite preget av religion eller selvvalgt religiøs praksis. Iran har i tillegg en velutviklet anti-klerikal tradisjon fra gammelt av, og denne har fått solid næring de siste tiårene. Likevel er det mye som tyder på at interessen for alternative religiøse tradisjoner er blomstrende, nettopp i denne middelklassen. Da dreier det seg om andre, ikke-offisielle uttrykk for islam, i første rekke sufisme, men også om interessen for andre verdensreligioner og for ulike former av new age - velkjente trender også i vår del av verden.

Dette er heller ikke hele bildet: Det er mange og klare tegn til religiøs fornyelse innenfra. Det er ikke bare sufi-samfunn eller tradisjonelle hay’ater som rekrutterer. Kvinnebevegelsen krever likhet for loven og nytolkning av islamsk rettslære. I dagens muslimske verden står iranere i første rekke når det gjelder nytolkning og religiøs reformtenkning. Dette setter også sitt preg på den politiske opposisjonen.

Nye religiøse tenkere og aktivister utvikler med andre ord en kritikk av den islamske staten innenfra, og synspunktene begrunnes med islamske argumenter. De ønsker en rettighetsbasert politisk orden som åpner for toleranse, pluralisme, sivile rettigheter og kvinners rettigheter. De argumenterer for at fiqh, rettslæren, er tidsbestemt og foranderlig: Islamsk lov er en overordnet etisk norm, uten politiske føringer. Man står fritt i å velge det politiske systemet som best fremmer individets rettigheter og samfunnets velferd. Slik som blant muslimske reformtenkere fra slutten av 1800-tallet, er det et ønske om å vise at islam og modernitet lar seg forene.

Overalt hvor islamister kom til makten mot slutten av det 20. århundre, betydde «tilbake til sharia» i praksis å innføre lover som var blitt til i et før-moderne samfunn. Etter å ha gjort erfaringen med en «islamsk stat» blir målet for de dristigste iranske reformtilhengere følgelig å skille stat og religion. Om dette vil lykkes, er et av de store spørsmålene. Alle slike ideologiske «avvik» følges da også med stor oppmerksomhet fra makthavernes side, og både religiøs og sekulær opposisjon rammes raskt av straffelovens bestemmelser.

Spørsmålet om iransk innflytelse i sjia-samfunn utenfor Iran er nært knyttet til det politiske maktspillet. I dette geopolitiske spillet er konfesjonelle skillelinjer (sjia - sunni) ett av flere viktige momenter. Sjiamuslimer, både i Midtøsten og i verden for øvrig, følger oppmerksomt med, og mange er knyttet til en marja i Iran eller Irak. Det er likevel langt fra noen selvfølge at offisielle iranske synspunkter aksepteres i sjia-diasporaen i Vesten, og i Irans naboland har det vist seg - slik som under Iran-Irak-krigen på 1980-tallet og i Irak etter 2003 - at nasjonale interesser er viktigere enn religiøst fellesskap over landegrensene. Det er med andre ord langt fra full oppslutning om institusjoner eller nettverk som er utviklet på iransk grunn etter 1979.

Misjonsnettverk finansieres riktignok fra Iran, men er ikke nødvendigvis fremgangsrike når det gjelder å samle opinionen. Debatten om velayat-e faqih er langt fra avsluttet, verken inne i Iran eller i shia-samfunn i andre deler av verden.

Hvilken retning denne utviklingen vil ta, er uvisst. Geistlighetens skjebne er et annet tema som fortjener oppmerksomhet.

Gjennom hele sjiaislams historie har det religiøse lederskapet visst å sikre egne posisjoner og har hittil alltid klart å tilpasse seg nye forhold. En nærmest uløselig konflikt mellom politisk og religiøs autoritet er blitt stadig tydeligere de siste tiårene.

Konsekvensene debatteres blant forskere, og det er et bredt spekter av meninger - fra å erklære marja-institusjonen tømt for innhold og livskraft til mer optimistiske vurderinger av marja’iyats betydning. Argumentet er da at det gamle lærdomsidealet fortsatt er levende. Marjaene representerer riktignok et konservativt sjikt, men som vi har sett gjennom enkelte storayatollaers eksempel, har de etter revolusjonen også kunnet stå frem som en kritisk og modererende kraft. I den gamle, revolusjonære generasjonen, som nå er på vei ut, har det hele tiden vært noen få som har våget å stille kritiske spørsmål. Jo mer myndighetene - med sine geistlige frontkjempere - har tatt seg til rette, jo tydeligere blir både legfolks og geistliges motstand.

Det er vel å merke ingen enighet om én overordnet religiøs autoritet som alle lytter til, og det er heller ingen tegn til at noen skulle kunne ta plassen som «absolutt marja» for alle sjiamuslimer. Marjas autoritet kan alltid utfordres. Det pågår - nå som før - en konstant tevling mellom ulike marjaer som alle representerer varierende tolkninger av islamsk lov; dette er i seg selv en integrert del av marja-institusjonen. I tillegg til den delen av geistligheten som er et direkte produkt av «den islamske staten» har det ytre presset ført til en konsolidering av alle de som ønsker endring. Dette er langt fra noen enhetlig gruppe, men omfatter både geistlige og lekfolk, kvinner og menn. Det er dette mangfoldet som kan bære bud om at en rik og nyansert religiøs tradisjon vil kunne fornyes.

Dette er et utdrag fra Kari Vogts nye bok, «Husets folk. Shia-islam i det 21. århundre» (Cappelen Damm 2012)

IMPULSER

Bruddet

«Bruddet» (2002) utkom i kjølvannet av terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon i USA 11. september 2001. Boka er en samtalebok mellom religionshistoriker Kari Vogt og forlagssjef Anders Heger. «To ting ble like tydelig i løpet av en halvtime den 11. september 2001. Vestens selvbilde som uovervinnelig og usårbar er en illusjon. Bildet av vestens motstandere som forvirrede, planløse og amatørmessige morderbander, er like falskt», skriver forfatterne. Boka er en kunnskapsrik, nyanserende og perspektivutvidende reise i islams historie, fra profet Muhammed fram til al-Qaida, Taliban og bin Laden.

Islam i Norge

I «Islam på norsk» (2000) skriver Kari Vogt om framveksten av moskeer og islamske organisasjoner i Norge. Religiøst og ideologisk engasjement, rituell praksis og oppbygningen av islamske institusjoner på norsk grunn har vært den minst utforskede delen av innvandrernes liv, ifølge forfatteren. «For hvordan gjenskapes et muslimsk liv på fremmed grunn? Hvilke ritualer utføres, og hvem har religiøs autoritet? Hvilken rolle spiller islamske lovskoler og muslimsk rettspraksis i dagens Norge? Hvem er aktivistene? Og hva er kvinnenes stilling i de religiøse miljøene?», skriver forlaget.

Reise i Iran

Med den iranske historie som bakteppe, tar Kari Vogt i «Reise i Iran» (1997) leseren med ut i det iranske dagligliv og høytidsfeiringer; til kvinner som arbeider for forandring og til hardt arbeidende studenter med åndelige ledere som forbilder, til mausoleer i Qom og valg i Teheran, ifølge forlaget: «Boken formidler på en enestående måte kulturhistorie, iakttakelser og kunnskap og befester Kari Vogts posisjon ikke bare som islamekspert, men som forfatter».

Mer fra Dagsavisen