Det republikanske partiet ser ut til å få to finalister i nominasjonskampen som verken partiets sentralkomité eller stamvelgere ser seg tjent med, skriver Ole O. Moen. Her er Donald Trump og Ted Cruz før en TV-debatt i mars. FOTO: JOE RAEDLE/NTB SCANPIX

Republikanernes bitre lærepenge

BAKGRUNN: Når det republikanske partiet nå åpenbart er i panikk, har det seg selv å takke, skriver Ole O. Moen.

 

Av Ole O. Moen

Et tradisjonelt munnhell i USA – «the chicken is coming home to roost» – beskriver kanskje best den situasjonen republikanerne nå befinner seg i.

En dominerende drivkraft som karakteriserer den amerikanske valgkampen i år, er den generelle frustrasjonen over den økonomiske utviklingen for folk flest.

Men like viktig er den generelle rollen politikerne i Washington og den politikerforakten spiller.

Misnøyen med politikerne skyldes de folkevalgtes manglende evne til å få lovgivning igjennom i Kongressen, men også at de synes mer opptatt av å tekkes sine økonomiske velgjørere enn å legge seg i selen for dem de er valgt til å representere.

Les også: Republikanerne trosser lærdommen fra 2012-valget

Jakt på syndebukker

Bare 11 prosent av de spurte mener Kongressen gjør en bra jobb. På venstresiden har dette produsert den progressive populisten Bernie Sanders, mens på høyresiden har det ført til en reaksjonær bevegelse i jakt på syndebukker – særlig svakstilte, ikkehvite grupper – ledet av en halvrasistisk demagog, som har gjort valgkampen til en farse på høyresiden.

Men republikanerne har fått to særproblemer: De ser ut til å få to finalister i nominasjonskampen som verken partiets sentralkomité eller stamvelgere ser seg tjent med, og de har fått en frontmann som synes mindre skikket for lederstillingen enn noen annen seriøs kandidat siden George Wallaces dager, både når det gjelder faglige kvalifikasjoner for stillingen og hva generell atferd angår.

Les også: USAs «Grand Old Party» – en tragisk utvikling

Startet med Reagan

Når ledende republikanere er i panikk i sin overraskelse over tingenes tilstand i partiets nominasjonskamp, er det vanskelig å ta dem helt alvorlig. Partiet bærer nemlig langt på vei et hovedansvar for utviklingen av det politiske klima i det moderne demokratiets hjemland.

Det var den reaksjonære outsideren Ronald Reagan som startet undergravingen av tilliten til valgte organer i USA. «Government can’t solve the problem; the government is the problem», sa han i sin første tale om rikets tilstand i 1981, et budskap han hadde hamret inn i årevis som propaganda-artist for General Electric.

Han gjorde det stuerent å gjøre offentlige organer til syndebukker og brukte sine åtte år i Det hvite hus til et vedvarende stormløp mot F.D. Roosevelts og Lyndon B. Johnsons fundament for en velferdsstat.

Les også: Misnøyens valg

Sover på kontoret

Men det var den politiske muldvarpen Newt Gingrich som gjorde kampen mot Kongressen til sin merkesak. Etter valgseieren i 1994, der republikanerne fikk flertall i begge kamre, var hans slagord «No Quarter!» – et kamprop fra felten som betyr «Ta ikke fanger!». Det var hans militante appell til ikke å samarbeide over midtgangen i Kongressen.

Han oppfordret sine stormtropper til ikke å flytte til Washington – men å sove på sine kontorer – for ikke å bli infisert av den korrumperende politikerånden som hersket der. (Dette er en praksis den nye speaker i Representantenes hus, Paul Ryan, har adoptert, og nå sover mange republikanere, inkludert kvinner, på sine kontorer). Bare en kløktig og durkdreven motstander i Det hvite hus, Bill Clinton, hindret at Gingrich fikk fullstendig ødelagt arven fra F. D. Roosevelts «New Deal» og Lyndon B. Johnsons «Great Society». Men Gingrich evnet å ruinere samarbeidsviljen i Kongressen.

Les også: Trump-gåten

Washington i endring

Tidligere var det vanlig at medlemmer av Kongressen flyttet til Washington med sine familier og hadde omgang med hverandre også i fritiden. Mange hadde sine beste venner blant sine politiske motstandere. Den liberale Edward Kennedy hadde nær omgang med de konservative Barry Goldwater og Orrin Hatch.

Slik er det ikke lenger. I dag pendler de hjem etter tre eller fire dager i hovedstaden, og det er ikke lenger et skikkelig sammenfattende miljø i Kongressen.

Selv om utviklingen i kommunikasjon og kvinnenes inntreden i institusjonen har bidratt til denne nye virkeligheten, er det også en villet utvikling drevet fram av splittende politiske aktivister, de aller fleste på republikanernes side.

Les også: Donald Trump og «The Daily Show»: Humus eller Hamas?

Motstand mot Obama

George W. Bush lovte under valgkampen i 2000 at han skulle være «en forener, ikke en splitter». Han viste seg å være det motsatte, og hans arrogante overkjøring av opposisjonen bidro til å forverre samarbeidsånden på Capitol Hill.

Men det var valget av Barack Obama i 2008 som utløste den kraftige forverringen i miljøet i Washington. Allerede fra første dag besluttet republikanerne at de ikke ville samarbeide med den nye presidenten: Da ville han kunne påberope seg tverrpolitisk støtte for sine prosjekter, og det kunne ikke tåles.

Lenge hadde hatet mot motstanderne vært klart merkbart i republikanske kretser. Dette hardnet seg til under Clinton, da han ble sett på som en inntrenger som hadde berøvet George Bush hans «rettmessige» andreperiode, og med Obama kom i tillegg rase-aspektet inn i bildet.

I den republikanske velgermassen hadde frykten for tapt status- og maktposisjon lenge vært synbar, og en ikke-hvit mann i Det hvite hus signaliserte for mange at den hvite befolkningsgruppens lederposisjon truet.

I Obamas regjeringstid har dette kommet klart til syne ved mange anledninger. Allerede før Obama var blitt svoret inn, bestemte republikanske lederne i begge kamrene i Kongressen at de ikke ville samarbeide med den nye presidenten, for da ville han kunne påberope seg tverrpolitisk støtte for sine forslag, en triumf en ikke kunne tillate ham å oppnå.

Les også: Slik kan Trump bli snytt for seieren

Respekt i fritt fall

Denne taktikken fastla republikanerne i et strategimøte i Annapolis, Maryland, like over nyttår i 2009. Fire dager etter sin innsettelse innbød presidenten til et innledende møte i Det hvite hus med lederne i Kongressen, og tre dager senere gjorde han noe helt unikt. Han dro til Kongressen for å møte lederne i Kongressen for å diskutere stimulansetiltak for å møte den økonomiske krisen. Den republikanske minoritetslederen i Representantenes hus, John Boehner, sa til media at han så fram til dette møtet, som var satt til kl. 12 den 27. januar 2009.

Klokken 11 samme dag sendte nyhetsbyrået Associated Press ut en melding om at Boehner hadde instruert sine tropper om å avvise presidentens stimulansepakke. Dette var en uhørt fornærmelse av en ny president, som satte tonen for forholdet mellom Det hvite hus og Kongressens mindretall. Ikke bare hadde Obama vunnet presidentvalget med klar margin, men demokratene hadde vunnet brakseire i begge kamrene i Kongressen. Således hadde de et mandat av en helt annen orden enn hva republikanerne hadde oppnådd i 2000 og 2004.

Les også: Letta over Trumps nedtur? Pass opp for Ted Cruz!

Uhyrlig atferd

Under presidentens tale til Kongressen om immigrasjon den 9. september 2009 pekte den republikanske kongressmannen Joe Wilson fra South Carolina provoserende mot presidenten og ropte to ganger «du lyver!», en uhørt atferd i denne ærverdige salen.

Siden har mange republikanere, i og utenfor Kongressen, kommet med nedsettende uttalelser og fornærmende handlinger rettet mot presidenten, og det er god grunn til å hevde at en slik holdning ikke ville ha kommet til uttrykk overfor en hvit president. Invitasjonen av Israels kontroversielle statsminister Benjamin Netanyahu uten å informere sin egen president føyer seg inn i rekken.

I samme stil fulgte beskjeden fra den republikanske ledelsen i Kongressen nylig om at Obamas budsjettdirektør ikke behøvde å komme til Kongressen for å legge fram presidentens budsjettforslag, for Kongressen ville ikke se på det uansett.

Justiskomiteens leders spontane beskjed til presidenten dagen etter høyesterettsdommer Antonin Scalias død om at komiteen ikke ville behandle en eventuell nominasjon av en etterfølger før etter presidentvalget, føyer seg inn i rekken av uhyrligheter fra republikanske lederes side. Det er i klar konflikt med Grunnloven, og vil medføre at dette setet står tomt i over sju måneder og etterlater en domstol delt på midten 4–4 og handlingslammet i stridssaker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Makabert skuespill

Da Tea Party-bevegelsen framsto som et grasrotfenomen som motsvar til valget av Obama, var det snarere et kunstgress-produkt (noen sier ugress). Organisasjonen ble etablert på 1980-tallet av liberalistene David og Charles Koch med formål å dyrke fram mer konservative kandidater for politiske organer. Som folkebevegelse etter valget av den første ikke-hvite presidenten var en av drivkreftene klart rasisme, om dette ble skjult i kodespråk.

Republikanerne ønsket bevegelsen velkommen inn, og en rask konsekvens var at moderate republikanske kandidater ble slått ut i primærvalgene av mer eller mindre rabiate Tea Party-tilhengere.

Resultatet av denne utviklingen ser vi i dag, hvor partiet er blitt malt inn i et hjørne. Så når partiet nå åpenbart er i panikk, har det seg selv å takke. Utviklingen fram mot den endelige nominasjonen på republikansk side vil bli et makabert skuespill å bivåne, later det til, og skadefryd vil flomme rikelig i mange leire.

Ole O. Moen er professor emeritus og leder av AmFact. Moen har fulgt amerikansk politikk i en årrekke.