Obamas Cuba-kupp

USAs president, Barack Obama, har omsider gjort hva amerikanske presidenter - fra begge partier - burde ha gjennomført for mange tiår siden: En normalisering av forholdene til Cuba, øystaten som ligger bare knappe 14 mil fra strendene på det amerikanske fastlandet. Presidentens egenhendige erklæring om å opprette diplomatiske forbindelser, uten å spørre den republikanskdominerte Kongressen, gjør slutt på en mer enn 50 år gammel politisk og økonomisk embargo som resten av verden har stilt seg uforstående til.

Normaliseringen kom som lyn fra klar himmel, til tross for at president Obama gjennom flere år har ymtet om at noe må gjøres med det meningsløse forsøket på å stemple Cuba som en internasjonal paria som USA ikke vil berøre med rene hender. Hva så med alle andre autoritære, menneskerettighetskrenkende regimer - Saudi-Arabia, Egypt, for den saks skyld også Russland og Kina pluss noen dusin til - der USA har hatt diplomatiske forbindelser i generasjoner? Sannheten er at Cuba-politikken ikke har noe med internasjonale standarder å gjøre. Det dreier seg om ren og utilslørt innenrikspolitikk, der utsikten til å vinne både ved presidentvalg og andre valg i Florida har veid tyngst på vektskålen.

Den amerikanske Cuba-politikken har siden 1961 vært en katastrofe. Etter at Fidel Castro og hans revolusjonære følges­venner, blant dem legenden Che Ernesto Guevara, veltet det reaksjonære Batista-regimet i 1959, reagerte USA med stadig sterkere forsøk på å isolere landet. Det toppet seg da president John F. Kennedy i 1961, like etter tiltredelsen som president, lot CIA-støttede tropper av eksilcubanere gjøre invasjon i Bay of Pigs - Grisebukta på Cuba. Det endte med massakre av invasjonssoldatene, uten at Kennedy og USA kunne redde dem fra forferdelsen.

Castro vendte seg til Sovjetunionen for støtte, og Sovjet-lederen Nikita Khrustsjov kom ham i møte med atom­raketter som skulle rettes mot USAs østkyst, der hovedstaden DC ligger. Det endte med Cuba-krisen, der verden sto på randen av atomkrig før Khrustsjov ga ordre om retur av rakettene. Han møtte sin overmann i president Kennedy. Fidel Castro raste, men kunne intet gjøre.

Senere har forholdet mellom USA og Cuba ligget i fryseboksen. CIA har pønsket ut den ene fantasifulle plan etter den andre om å ta livet av Fidel Castro, men det hele har kokt bort i kålen. Den amerikanske embargoen har vært gjennomhullet fordi resten av verden, deriblant USAs naboland Mexico og Canada, har betraktet embargoen som en internasjonal meningsløshet. Embargoen og bruddet i de diplomatiske og økonomiske forbindelsene har likevel rammet det cubanske folket hardt. Den amerikanske politikken har dessuten bidratt til at Castro-regimet har kunnet skylde på den ytre fiende USA for sine egne politiske feilgrep og sin egen undertrykkelse av befolkningen.

Hundretusener av cubanere har flyktet over havet til Florida og USA. Det er etter hvert blitt millioner av dem, både første, annen og tredje generasjon. Særlig i Florida utgjør eksilcubanere tungen på vektskålen ved valgene. Uten denne del av elektoratet ville presidentvalget i år 2000 gått til Al Gore og demokratene uten den pinlige avgjørelsen i Høyesterett som forærte George W. Bush presidentembetet. Det sier noe om hvordan marginale grupper kan skaffe seg maktposisjoner innenfor det amerikanske politiske system.

Men tidene forandrer seg. Blant yngre amerikanere med cubansk bakgrunn hersker ikke lenger det samme hat mot Castro-regimet som blant de eldre. Men i amerikansk politikk har besvergelsene om kommunistisk diktatur og terrorstat levd i beste velgående. Inntil nå.

President Obama har stukket hull på verkebyllen. Mange republikanere jamrer seg, ikke minst Floridas tidligere guvernør Jeb Bush som nå gjør sine hoser grønne hos støttespillere for å bli republikansk presidentkandidat i 2016. Men en av hans argeste konkurrenter i nominasjonskampen, Rand Paul, har allerede stilt seg positiv til Obamas anerkjennelse av Cuba.

Det som tyter ut av Obamas beslutning, er en underlig blanding av reaksjoner, fra dem som betrakter dette som en hån mot de døde leiesoldatene fra CIA i Grisebukta i 1961, til næringslivsledere innenfor tele og data som ser et nytt marked åpne seg. Cuba er nemlig et av de dårligst stilte land på den vestlige halvkule når det gjelder internett og telekommunikasjoner.

Men det finnes også sosiale dimensjoner rundt Obamas dekret. Pave Frans har vært en fasilitator til de hemmelige drøftingene mellom USA og Cuba, ikke minst utveksling av fanger. Dernest er utspillet en utstrakt hånd til den raskest voksende folkegruppe i USA, hispanics, folk med latinamerikansk bakgrunn. Det innbefatter også eksilcubanere som nå kan reise fritt og besøke slekt og familie i gamlelandet. Det republikanske partiets sure forhold til hispanics blir ikke bedre ved at ledende figurer med latinsk bakgrunn, som senatorene Ted Cruz og Marco Rubio, nå raser vilt mot Obama som nyter en stigende popularitet i denne folkegruppen.

Dessuten har presidenten med sine dekreter om innvandringsreform og Cuba spilt den republikanskdominerte Kongressen ut over sidelinjen. Når Hillary Clinton nå roser Obamas Cuba-politikk, står presidentvalget i 2016 som lysende tall i hennes øyne.