Ny regjering i Libanon skaper ikke ro

Etter tre måneder har Libanon omsider fått en ny regjering, men for mange av demonstrantene som har dominert sentrum av Beirut siden oktober ble dette «for lite og for sent».

(Dagsavisen): Allerede ved morgengry i går var demonstrantene ute i gatene igjen. Denne gangen ville de protestere mot den nye regjeringen som på samme tidspunkt skulle holde sitt aller første møte i Beirut.

Demonstrantene blokkerte veier i og utenfor hovedstaden, samt i kystbyen Tripoli. Politiet forsøkte å fjerne demonstrantene, men til ingen nytte. I måneder har titusener, til tider hundretusener, krevd en ny regjering som blant annet må få bukt med den utbredte korrupsjonen som herjer i landet. Men var dette svaret?

Den nye statsministeren Hassan Diab, er professor fra Det amerikanske universitetet i Beirut. Han lover at regjeringen skulle ta demonstrantenes krav på alvor.

– Dette er en regjering som representerer demonstrantenes håp, sier den 60-år gamle Diab.

Libanons nye statsminister Hassan Diab. Foto: Ntb Scanpix

Statsminister Hassan Diab. Foto: NTB scanpix

Les mer: Bruken av leiesoldater brer om seg

Maktfordeling

Libanon er et høyst splittet land med 18 statlig anerkjente etniske og religiøse grupper. I henhold til den politiske tradisjonen, ble statsrådspostene splittet mellom de dominerende gruppene: De maronittiske kristne fikk fire statsråder, de ortodokse kristne fikk tre, og slik fortsatte inndelingen. Regjeringen inkluderer også sunni- og sjiamuslimske statsråder.

Denne maktfordelingen ble etablert på 1990-tallet i etterkant av den 15 år lange borgerkrigen som herjet i Libanon, men den har vist seg å være usedvanlig korrupt. En politisk overklasse har vokst fram som i stor grad har sørget for sine nærmeste, mens staten nærmest har kollapset. Over eliten styrte den sjia-muslimske Hizbollah-geriljaen, som vel så ofte tjener Iran og ikke Libanons interesser.

Mange i Libanons gater mener den nye regjeringen ikke er nok og at langt mer dyptgående endringer er nødvendig.

– Folket vil at regimet skal falle, skrek demonstrantene i Beirut. Så la de til noe vel så viktig for å forstå den langvarige politiske krisen: «Ingen lytter til oss!»

Utfordringen er hva demonstrantene egentlig kan oppnå. Mange krever at Libanon må gå over til et politisk system som ikke på forhånd inndeler makten korrumperende mellom grupperingene, og i stedet la hver borgers stemme telle likt. Men den regjerende politiske eliten, på tvers av de etniske og religiøse skillene, har altfor mye å tape på å gi fra seg grepet om makten.

En virkelig reform vil dessuten trolig føre til en konfrontasjon med Hizbollah, en mektig gerilja som ofte anses som en terrorgruppe i Vesten.

Protestene i Libanon er blitt mer voldelige. Sist lørdag var det alvorlige sammenstøt mellom demonstranter og politi i Beirut. Foto: Mohamed Azakir/NTB scanpix

Risikabelt

– Demonstrantene må være forsiktige i hva det er de egentlig ber om, advarer Naji Ali-Adeeb, en syrisk forretningsmann, som ufrivillig har fulgt protestene i Beirut på nært hånd.

Ali-Adeeb var selv lenge optimistisk, men endte med en brukket fot. Han har heller ingen måte å reise vekk på siden bankvesenet i Libanon ikke gir ham tilgang til pengene hans.

– Jeg vet ikke lenger hva regjeringen kan tilby, men demonstrantene har ikke mye annet valg med mindre de er villige til å betale prisen for en virkelig revolusjon, sier han til Dagsavisen.

Libanon er imidlertid ikke det eneste landet i Midtøsten som herjes av likende protester. Også i Irak er titusener ute i gatene, og også der er mye av sinnet rettet mot den regionale stormakten Iran.

Det er nå bortfallet av Qasem Soleimani, den iranske generalen som USA drepte tidligere i januar, plutselig blir synlig: Soleimani fløy kontinuerlig mellom Irak, Syria og Libanon, og brukte lokale iransk-støttede militser til å slå ned all motstand. I Libanon ble sivilkledde Hizbollah-aktivister i lang tid sendt mot demonstrantene for bokstavelig talt å banke dem opp.

Les mer: Den libanesiske revolusjonen er blitt en trussel mot Hizbollah

Debatt

Protestene i Libanon har skapt en debatt i Midtøsten om hvilken retning regionen egentlig skal ta. Karim Traboulsi, en av Libanons ledende journalister, er nå usedvanlig sterkt kritisk til Hizbollah, som i flere år har allerede gitt militær støtte også til regimene i Syria og Irak.

– Hizbollah kan hjelpe til med å undertrykke syrere og irakere på vegne av en iransk såkalt «motstandskamp», men gruppen er ubrukelig når det gjelder å temme libaneserne på hjemmebane, skrev Traboulsi, fra al-Araby al-Jadeed, i en post på Facebook.

Ifølge Rami Khouri, en Beirut-basert intellektuell av palestinsk bakgrunn, står Midtøsten nå overfor en formidabel kamp mellom de selverklærte «motstandsgruppene», på den ene siden, og de «revolusjonære» på den andre.

– Det er to store ideologiske styrker som nå kjemper mot hverandre over store deler av Midtøsten. Dette er den anti-imperialistiske «motstandskampen» tilknyttet Iran og deres arabiske allierte og de «revolusjonære», som søker frihet gjennom gateprotester i de samme landene, skrev Khouri, i en oppsiktsvekkende sak i al Jazeera.

Gjennom denne såkalte «motstandskampen» kjemper iranere og arabere mot USA, Israel og deres konservative arabiske allierte som Saudi-Arabia, sier Khouri. Men i «den revolusjonære kampen» kjemper arabere og iranere for sosial rettferd, pluralisme og demokrati mot de samme undertrykkende og inkompetente regimene i Midtøsten. Nå topper denne kampen seg, sier han.

– Arabiske og iranske styrende eliter kjemper nå mot deres egne folk i en strid om landenes framtidige identitet. Dette er den mest dramatiske ideologiske striden i Midtøsten siden stater ble opprettet i regionen i det forrige århundret, sa Khouri.