Nicaragua må samles

Nicaragua trenger internasjonal hjelp.

Etter at demonstrasjonene mot regjeringen til Daniel Ortega begynte i april, har volden i Nicaragua krevd over 300 liv, og landet er kastet ut i den verste politiske krisen på 30 år. Som i de fleste politiske kriser, må løsningen først og fremst finnes nasjonalt, men i dette tilfellet har også det internasjonale samfunnet en viktig rolle å spille. Selv om Nicaragua ikke lenger er et samarbeidsland, strekker det norske engasjementet i Nicaragua seg tilbake til 1980-tallet, og Norge har gitt over 3,7 milliarder bistandskroner til det lille landet. Norge bør derfor kunne bidra til forsøkene på å unngå at den pågående krigen mot sivile utvikler seg til en langvarig intern konflikt, med omfattende regionale konsekvenser.

Internasjonalt engasjement har ikke vært særlig vellykket i tilsvarende situasjoner tidligere. Et eksempel er Venezuela, der alle forsøk på å bistå dialog har mislykkes. Utgangspunktet i Nicaragua er, som i Venezuela, en gradvis undergravning av demokratiske institusjoner. Det har fjernet mulighetene for opposisjon og maktfordeling, og gjort det å gå til gatene til det eneste alternativet. Som i Venezuela i 2017 har vi i år i Nicaragua sett massedemonstrasjoner mot et autoritært og korrupt styre. Som Venezuelas president Nicolás Maduro, prøver nå Ortega å hale ut dialogforsøkene, og håper på at demonstrantene gir seg av frykt og utmattelse, mens han konsoliderer sin posisjon blant sivile og militære støttespillere tilstrekkelig til å kunne vinne et nyvalg.

Men det er også mange forskjeller. En av dem er at Ortega har mistet noen av sine viktigste allierte. Ortega inngikk en pakt med de meste konservative delene av den katolske kirken, og sikret næringslivets støtte ved blant annet å sikre investeringsprosjekter og å formidle kontrakter for salg av landbruksprodukter til Venezuela. Sammen med sosiale programmer som sikret velgernes oppslutning, ga disse alliansene den styringsmuligheten som ellers ville vært truet av dype splittelser innen Sandinismen, bevegelsen som styrtet familiedynastiet Somoza i 1979. Etter endring i konstitusjonen i 2015 fikk Ortega direkte kontroll med politiet, og sikret kontroll med militæret gjennom systematisk utnevning av lojale støttespillere til topp-posisjoner. I 2016 ble kona Rosario Murillo visepresident. Styresettet ligner stadig mer på et familiedynasti, enn den sosialismen sandinistene engang bekjente seg til.

Les også: Historiens ironi i Nicaragua

Sammen med nedskjæring i sosiale programmer, var dette utgangspunktet for misnøyen som førte til demonstrasjoner i april, men den overraskende og grove volden demonstrantene er møtt med, har styrket raseriet blant folk flest og ført til brudd med den katolske kirken. Også deler av næringslivet har trukket sin støtte. Politiet har skutt med skarpt mot demonstranter, tusenvis er skadd og arrestert. Omfattende menneskerettighetsbrudd, inkludert tortur og forsvinninger, er dokumentert. Verst er «parapolitiet»: væpnede grupper som terroriserer nabolag, etter ordre fra regjeringen om å «rense gatene», med politiets beskyttelse og uten inngripen fra militæret.

Ortega mangler også de økonomiske ressursene som Venezuelas president Maduro har. Sistnevnte kan fortsatt basere sin makt på kontrollen med verdens største oljereserver, selv om produksjonen synker. Det gir også Venezuela en helt annen geopolitisk betydning enn Nicaragua, og presidenten mulighet til å legitimere sin makt som forsvarer av nasjonale ressurser mot trusler fra USA. Ortega har hatt langt mindre suksess med forsøkene på å sverte demonstrantene ved å hevde at de er instrumenter i en høyreorientert konspirasjon ledet fra USA.

Den eneste stormakten som virkelig har satt Nicaragua i fokus de siste årene er Russland, som nylig har etablert to sentre for militær overvåking og politi-opplæring i Nicaragua. Det er likevel ingenting som tyder på at Nicaragua igjen skal bli en slagmark i kampen mellom stormaktene som det var på 1980-tallet. Snarere har vi sett et internasjonalt samfunn som, med enkelte unntak, har stått samlet i fordømmelsen av voldsbruken til regjeringen. Det gjelder også internasjonalt sivilsamfunn og akademia, der de fleste har tatt avstand fra statens voldsbruk, uavhengig av ideologisk ståsted.

Les også: Det nye stormaktsspillet om Latin-Amerika

Den største utfordringen for alle som ønsker å bidra til en fredelig løsning er at det ikke finnes klare alternativer til Ortega-regjeringen. Den sivile alliansen av bondeorganisasjoner, studenter, næringsliv og den katolske kirken, som leder demonstrasjonene, har også tilsynelatende få felles interesser utover regjeringsskifte. Opposisjonen har verken har en felles politisk plattform eller klare lederskikkelser, og næringslivets posisjon spriker. På den annen side har Nicaragua fortsatt en nasjonal identitet som et fredelig folk, skapt gjennom felles kamp og solidaritet. Tilliten til politi og militære har fått en stor knekk de siste månedene, men om ikke volden får fortsette for lenge og skaper altfor mye hat og polarisering, er det fremdeles noe å bygge et post-Ortega fellesskap på. Det krever imidlertid handling fort, klokt og effektivt, nasjonalt og internasjonalt.