Generalsekretær Bernt Apeland i UNICEF Norge. FOTO: NTB SCANPIX

Nepal fikk 106 prosent av behovet, Mali fikk 17

Naturkatastrofer bringer ofte mer penger enn andre kriser.

Mens Unicef ifjor fikk mer enn organisasjonen ba om til jordskjelvkatastrofen i Nepal (106 prosent), fikk krisen i Mali kun 17 prosent av appellen.

Dette faller inn i et mønster hjelpeorganisasjonene ofte ser: at umiddelbare katastrofer bringer mange penger inn raskt, mens langtrukne kriser med mindre konkrete og iøynefallende årsaker, gjerne i områder med liten internasjonal oppmerksomhet, får mindre.

Naturkatastrofer bringer ofte mer penger enn andre kriser.

– Jordskjelv er plutselig, med synlige konsekvenser, mens et land som Mali hjemsøkes igjen og igjen av ulike former for katastrofer som ikke får ikke den samme oppmerksomheten, sier generalsekretær Bernt Apeland i UNICEF Norge.

LES OGSÅ: Nødhjelpen slukes av kriger

– Uheldig auksjon

Urettferdigheten rundt hvilke kriser som får inn det de trenger bør føre til at man tenker nytt rundt fordeling av nødhjelp, mener Unicef.

– Slik systemet fungerer nå, er det en uheldig auksjon mellom kriser, og de barna som vokser opp i land som Malawi og Den sentralafrikanske republikk vil alltid tape den auksjonen. Dette er samfunn som i utgangspunktet er sårbare, og der det ikke skal mye til før humanitære kriser får store konsekvenser, sier Apeland. I Den sentralafrikanske republikk har politisk vold ført til interne forflytninger og humanitær krise.

Krisene som trenger nødhjelp er i stor grad prisgitt giverviljen hos donorene.

– Kanskje er det på tide å innføre et system der vi legger fram en total appell for hele verdens behov, og hvor FN fordeler pengene til krisene som trenger det mest, sier Apeland.

Felles appell

Han trekker fram at en endring allerede har skjedd i mindre skala: FN har en felles appell for alle syriske flyktninger og andre berørte befolkninger i Syrias naboland; Jordan, Libanon, Tyrkia, Irak og Egypt.

– For noen år siden ville det vært egne appeller for dette til hvert enkelt land, som Jordan, Libanon og Tyrkia. Nå kan vi fordele pengene til syriske flyktninger der det er behov innenfor området, sier Apeland.

Debatten om pengestrømmene er ikke ny; det vil kreve mange ressurser å endre systemet globalt, og det finnes donorer som har spesielle interesser eller motivasjoner for å gi til en krise og ikke til en annen.

– Vi mener likevel det er tid for å endre tankegangen. FN har nettopp vedtatt bærekraftsmål for utvikling, og vi kommer ikke i mål med dem uten at man løser de humanitære behovene, mener Apeland.