Den afghanske tolken og reporteren Zabihullah Tamanna er blant Afghanistans mange journalister som risikerte livet for å rapportere fra konfliktene i landet. Han ble drept på oppdrag sammen med den amerikanske fotojournalisten David Gilkey denne uka i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan. 38 år gamle Tamanna ble begravet i Kabul.

Når journalister blir militære mål

For Taliban er uavhengige journalister en trussel. Minst tre hundre journalister forlot Afghanistan i fjor. Det siste året er tolv journalister og medieansatte drept.

 

Av Elisabeth Eide

MAZAR-I-SHARIF (Dagsavisen): Det er langt flere enn tidligere år, sier Seddiqullah Tauhidi fra NAI, et senter som analyserer mediesituasjonen og dokumenterer overgrep mot journalister i Afghanistan.

Hvor farlig det kan være å rapportere fra landet ble tydelig denne uka da den amerikanske fotojournalisten David Gilkey og tolken Zabiullah Tamama ble drept under oppdrag i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan der Taliban står sterkt.

Vi møter Seddiqullah Tauhidi og flere ledende ytringsfrihetsforkjempere i Mazar-i-Sharif. Byen ligger i den nordlige Balkh-provinsen og er tryggere enn Kabul, sies det. Trygt å dra hit langs landeveien er det ikke lenger. Taliban har sperret hovedveien nordover fra Kabul. 28. september i fjor inntok Taliban for en kort periode Kunduz by i naboprovinsen, der de brente, voldtok og satte skrekk i befolkningen. For en drøy uke siden ble et stort antall busspassasjerer på vei fra nord til Kabul via Kunduz kidnappet av Taliban. Et flertall er sluppet løs, 16–17 skal være drept, og skjebnen til minst ti andre er uviss.

I Mazar har den mektige guvernøren, Atta Mohammad, brukt sufi-poeten Rumi (1207–1273) som emblem. Her i provinsen ble han født under navnet Jalaludeen Balkhi. Som ung dro han vestover og endte sine dager i Konya, Tyrkia. På en mur rundt skolen der flere av mennene rundt bordet gikk, finner vi portrett av ham, samt en rekke andre. Bildene markerer en historie som går mer enn 3.000 år tilbake i tid, men også en frihetlig utgave av islam.

Sammen med oss sitter ledelsen i NAI og Afghansk PEN, et knippe journalister og andre representanter fra sivilsamfunnet. De er en del av et tynt sjikt intellektuelle i Afghanistan, et sjikt regjeringen frykter, men gjør sitt for å nøytralisere ved å tilby dem politiske posisjoner eller verv i ulike komiteer. Flere ironiserer over denne utviklingen, og innrømmer samtidig at det er lett å bli påvirket.

Les også: Kritisk bok om Afghanistan-innsatsen

Å rapportere om Talibans ugjerninger er risikabelt. NAI ser en direkte sammenheng mellom TV-stasjonen Tolo sin rapportering om Talibans ugjerninger i Kunduz, og angrepet på en buss med Tolo-medarbeidere i januar, der sju mennesker ble drept og 27 såret.

– Det er helt nytt at Taliban sender ut en pressemelding om at journalister er militære mål, slik de gjorde i år, sier Tauhidi.

– Hvis viktige byer faller i Talibans hender, vil det øke frustrasjonen.

Truslene kommer også fra regjeringshold, vel dokumentert i NAIs månedlige rapporter. De bidrar sterkt til journalistisk hjerneflukt.

– Om vi inkluderer kameramenn og andre medarbeidere, kan antallet som dro sin vei i fjor fort komme opp i nær fem hundre, sier Tauhidi.

– Mange ser ikke noen framtid for frie medier og journalistikk i Afghanistan.

Fra NAIs kontor i Mazar har tre kvinnelige ansatte forsvunnet. To dro på konferanser og hoppet av, den siste tok den vanlige fluktruten via Iran og Tyrkia. En fikk anonyme telefontrusler og ble forsøkt angrepet fra en motorsykkel, forteller NAI-direktøren Mujeeb Khalvatgar. For Taliban er uavhengige journalister som kan avsløre forbrytelsene deres, en trussel.

Les også: Norge lyktes best med å være USA-venn

– Det betyr ikke at situasjonen er håpløs. Jeg, som lenge har arbeidet med ytringsfrihet og forsvar av journalisters rettigheter, ser fremdeles håp. Men jo sterkere terroristgruppene blir, jo mer restriktive blir arbeidsforholdene for oss, sier Khalvatgar.

Etter Talibans fall i 2001 fikk landet en medieeksplosjon, ikke minst takket være omfattende utenlandsk støtte. Denne støtten er nå redusert, og NAI frykter at ekstreme medier med støtte fra ulike hold i Midtøsten skal styrke seg og overta publikum der mer liberale medieinstitusjoner må kaste inn håndkleet.

Seddiqullah Tauhidi har øverste ansvar for medieovervåkingen i NAI.

– Selvmordsbomberne er ideologisk motiverte. Lederne utnytter rekruttenes religiøse følelser, lærer dem at jøder og Vesten er fiender av islam. Noen tror Taliban bare lærer studentene sine enkle koransitater, og så er de rede til å bli selvmordsbombere. Men det er ikke så enkelt. De arbeider grundig på det psykologiske plan. De siste 14 årene har vi arbeidet for å fremme demokrati, men det finnes ingen felles front mot terrorisme og ekstremisme. De har ideologiske våpen, mens vi «bare» kjemper for demokratiet. Det trengs en sterkere politisk-intellektuell motmakt.

Det fins grunnlag for at de skal få et visst gjennomslag. Rundt bordet er det enighet om at selv om Taliban er fjernet fra makten, fins det utbredt talibanisme. Mange likte at buddhaene i Bamiyan ble sprengt bort (våren 2001). Aktivisten Azarjoun sier det internasjonale samfunnet gjorde tre feil da de invaderte Afghanistan i 2001.

Les også: – Målene var totalt urealistiske

– For det første brukte de krigsherrene mot terroristene og introduserte dem som helter, For det andre drev de Taliban ut, men lot dem få anledning til å reorganisere seg i Pakistan. Kunne en telefon fra president Bush til vennen president Musharraf i Pakistan ha hjulpet? For det tredje ble krigsherrene behandlet som skyldfrie. Et oppgjør står ikke på dagsorden.

I naboprovinsen Baghlan lønner Taliban soldatene sine med mellom 15.000 og 20.000 afghanier (pluss minus 2.000 kroner) i måneden. Regjeringsansatte får utbetalt mellom 10.000 og 12.000, og det ikke engang regelmessig, ler PENs Salehi. Men den høye arbeidsledigheten gjør at færre deserterer fra hæren (ANA) nå.

Hvordan vil Afghanistan se ut om fem år? Hoderysting rundt bordet. Framtida er uforutsigbar. Mujeeb Khalvatgar sier det trengs en nyorientering i islam.

– Demokrati er oppstått i et historisk og geografisk rom. Det praktiseres ikke likt over alt. Her i landet har vi verken den riktige oppfatningen av islam eller av demokratiet. Hvordan ivareta rettigheter i Islam?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Waheed Warasta, generalsekretær i Afghansk PEN, minner om at Afghanistan har signert FNs menneskerettserklæring og konvensjoner. Artikkel tre i grunnloven slår fast at ingen av de andre lovene kan tolkes slik at de strider mot islam.

– Dette gjelder også medieloven. Dermed er det uklart hva en kan skrive og diskutere åpent. Ingen har signert et dokument som sier vi skal sette til side ytringsfrihet, tankefrihet, meningsfrihet og religionsfrihet. Men grunnloven åpner for angrep på intellektuelle som de mektige misliker. Statsadvokaten har startet en kamp mot Tolo TV. Han sier mange klager over vestlig sekularisme – musikk, «ikke-islamske programmer», sier Warasta.

Tolo er den mest populære TV-kanalen i Afghanistan. Afghan Star, som tilsvarer Idol, har mange seere. Men programmet ble truet med sanksjoner. Da fikk Samay Hamed, som har arbeidet for kanalen, og har skrevet flere sangtekster til konkurransen, i stand en demonstrasjon midt i Kabul sammen med Star-deltakere, og et stort oppbud sikkerhetsvakter. Regjeringen lovet beskyttelse da han nektet å avlyse stuntet. Han forteller at to selvmordsbombere ble arrestert i nærheten mens demonstrasjonen pågikk. Afghan Star er nå inne i sin ellevte sesong.

Tradisjonell fortolkning av religionen er et stort hinder for ytringsfriheten og hjelper mullaer til å rekruttere ekstremister. Hvis du prøver deg på en moderne tolkning, vil de nekte å akseptere den, sier Seddiqullah Tauhidi i NAI.

– De ser på sunna og fiq som lukkede tekster som ikke tillater nytolkning. I tillegg glir stammeskikker inn i den tradisjonelle fortolkningen, og slik styrker fundamentalismen seg.

Enayat, fra BBC Persian Service mener at i nord er det ikke først og fremst mullaene som står fram som ledere.

– Men her i Balkh møter vi svært mange mulla-lignende sjåfører som lytter til anti-demokratiske radiostasjoner.

Warasta sier at å forsvare ytringsfrihet er som å forsvare telefonen, en kommunikasjonsmåte.

– Vi forsvarer ikke alle ytringer, men folks rett til å si det de sier. Veldig få organisasjoner gjør det. Det såkalt uavhengige journalistlaget var for eksempel ikke i stand til å uttrykke motstand mot amputering av hender som straffemetode.

– Men det går an å tolke slike vers i koranen (som avhogging av hender) mer symbolsk, at en må forebygge og fjerne røttene til tyveri, ofte fattigdom. Det som står på spill, er retten til å snakke imot, sier NAI-direktør Mujeeb Khalvatgar.

Likevel, ingen journalister sitter fengslet i Afghanistan. NAI har skapt en form for trygghet, som riktignok er et resultat av utbredt selvsensur. Resultatet er at regjeringen – i alle fall i ord – støtter journalisters rettigheter.

– Vi ser at unge intellektuelle kommer til oss i Afghansk PEN for å diskutere fritt. Men religiøse aktivister har skrevet mot oss på Facebook. Det skal ikke så mye til, sier Warasta. En kveld skulle et av medlemmene våre synge. Moderatoren sa: La oss vente til asan (aftenbønnen) er over. Så skal sangeren konkludere asan på sin måte. Dette ble utlagt som at Afghansk PEN hadde grunnlagt sitt eget kalifat! Vi svarte at dette ikke var ment som en fornærmelse, det var bare sagt på en lett, spøkefull måte. Med andre ord: språket kan beskytte deg, men det kan også sette deg i fare. Et ordtak sier det slik: «En rød tunge kan eliminere et grønt hode.» Noen ganger har vi følt oss ganske alene, og manglet støtte fra intellektuelle som er kjent for å være liberale. Vi trenger å promotere kulturell toleranse, det betyr «å se på Gud fra forskjellige vinduer». Det betyr å ha retten til å følge ulike religioner. I Afghanistan har ikke hinduene rett til å bygge flere templer. Sammen med sikhene kjemper de for å få et kremasjonssted i Kabul.

Les også: Familien flyktet fra Taliban

Så er det vel noe i det Gandhi sa om at en nasjon skal dømmes etter hvordan den behandler sine minoriteter. Kanskje gjelder det også journalister og andre intellektuelle?

Elisabeth Eide (nestleder i Norsk PEN) besøkte Mazar-e-Sharif sammen med leder William Nygaard i slutten av mai som representant for Norsk PEN. Afghansk PEN er deres søsterorganisasjon. Reportasjen er basert på observasjoner og samtaler under et seminar der Afghansk PEN deltok sammen med NAI Supporting Open Media in Afghanistan, samt andre aktivister. Det er trettende gangen hun besøker landet. I 2014 publiserte hun, sammen med Terje Skaufjord boken «Afghanistan – ingen fred å få».