Mysterienes høysesong

Av Solfrid Suland

Landsbyene rundt Napoligolfen er scene for noen av de mest severdige påskeprosesjonene, med den på øya Procida i særklasse. To tusen utkledde personer, fra babyer til gamle, dramatiserer bibelhistorien langfredag morgen på en vandring gjennom den nesten uvirkelig pittoreske fiskerlandsbyen Corricella.

Ideen er å illustrere de såkalte mysteriene fra bibelhistorien. Mysteriene er de miraklene evangeliene forteller at Jesus utførte. Men det kan også være episoder fra Jesu barndom og underlige hendelser i Bibelen. Jo mer dramatiske episoder, jo bedre råmateriale er de til prosesjonen. Som Noas ark, eller apokalyptiske scener fra Johannes Åpenbaring. Utfordringen er å gjengi «mysteriene» på en så ekspressiv og detaljrik måte som mulig.

Helt siden fjorårets påske har forberedelsene pågått og involvert en hær av mennesker. Å framstille et enkelt «mysterium» kan koste opp til 6-7.000 euro i tillegg til fantasi og artistisk sans. Håndverkere og kunstnere har samarbeidet med ungdommen på stedet om å skape tablåer i pappmaché, tre, jern og stoff. De samme ungdommene er med på å bære tablåene i prosesjonen fra den gamle fengselshøyden ned i landsbyen.

Djevler, drager og menn med fuglehode defilerer forbi, fulgt av menneskefigurer med spillende muskler og lynende blikk. Jesus og to røvere henger på hver sine kors, i full størrelse. Det er båter og templer, levende duer, kaniner og ender. Fersk fisk sitter i fiskegarn, brød er formet og dandert med kornaks, meloner kunstferdig oppskåret. Bakerst i prosesjonen troner jomfru Maria.

Prosesjonene rundt Sorrento

Om prosesjonen på Procida er den mest imponerende, er de såkalte svarte og hvite prosesjonene på Sorrentinohalvøya de mest stemningsfulle.

Langfredag kveld i landsbyen Massa Lubrense ved Sorrento, står folk tett i tett i veikanten og venter i stillhet. Plutselig jaller en trompet mellom de gamle murene. Et dystert følge kommer gående i mørket.

Rekke på rekke av menn og gutter på myke såler. Tassende svarte skikkelser i fotside kapper og spisse heldekkende hetter med hull til øynene. Menn med hellebarder, kors over skulderen eller lykter på staker. Én bærer en pung med de tretti sølvpengene Judas solgte Jesus for. En annen bærer en hane, den som galte da Peter hadde fornektet Jesus tre ganger. En tredje bærer terningene som ble brukt da de spilte om klærne til Jesus.

Et kor av kvinner kommer gående, fulgt av andre tassende skikkelser i svart. Politiet kommer også gående, med ansiktene lagt i alvorlige folder, fulgt av en liggende skulptur av den døde og blodige Jesus. Tilskuerne i veikanten holder seg tause. Først når Madonnaen kommer, himmelens dronning med krone og tung kappe, blir det bevegelse i folkemassen. Folk bøyer seg eller neier og korser seg mot jomfruen. En ungjente kysser mot statuen med tilbedelsen skrevet i ansiktet.

– Symbolene fra Bibelens påskefortelling er lette å gjenkjenne. Men hvordan skal man tolke de tildekkede ansiktene med hetter som minner om Ku Klux Klan?

– Jeg må først forklare historien litt, sier Don Rito Maresca, tidligere sogneprest i Massa Lubrense, nå lærer på et presteseminar.

– Prosesjonene på Sorrentinohalvøya er organisert av flere brorskap av legbrødre. De eldste brorskapene går tilbake til 1500-tallet, og ble dannet for å be og drive velgjørenhet. Noen brorskap tok seg av pilegrimer og syke, andre sørget for medgift til fattige jenter. Atter andre fungerte som banker eller pantelånere og ble begynnelsen på banken Banco di Napoli. Så var det mange som hadde i oppgave å gravlegge de fattige. Det var de som hadde denne hetten over hodet, som gjorde dem anonyme, forklarer Don Rito.

Hvite og svarte prosesjoner

– Vi har to prosesjoner med slike hetter, en hvit og en svart. Skjærtorsdag går den hvite prosesjonen, som kalles Madonna Addolorata (Den lidende Madonna). Ifølge folketradisjonen følger den Maria på leting etter Jesus, etter at hun har fått vite at han skal dø. Langfredag går den svarte prosesjonen, som kalles Cristo Morto (den døde Kristus). Den gjenopplever natten for to tusen år siden da disiplene og Maria bar den døde Jesus fra Golgata til graven.

Don Rito Maresca er kjent for sitt sterke engasjement og sin karisma og trakk mye folk til landsbykirken, særlig kvinner. Det ble sagt at halve Massa Lubrense var forelsket i presten med det gode utseendet. Han hang også gjerne ute på bar med mennene når Napolis fotballag spilte. Men jovialiteten til tross er han ikke kjent som noen liberaler, snarere det motsatte.

Don Rito er delt i synet på at prosesjonene i økende grad tiltrekker turister.

– Her rundt Napoli trenger vi de turistene som kommer. Men det er fare for at prosesjonene reduseres fra tilbedelse til ren folklore.

Han er ikke alene om å tenke slik. Turister som ikke respekterer stillheten under prosesjonen blir ettertrykkelig satt på plass av publikum.

Prosesjoner og makt

– Men hvorfor er det så å si bare menn som går i prosesjonen?

– Tradisjonen oppsto i mannlige brorskaper. Nå er de åpne for kvinner, men forandring tar tid. Men det er ikke bare menn som går. For eksempel er det kvinnekor med i prosesjonene.

I byen Piano di Sorrento går det hele sju prosesjoner i påsken. Men det er ikke nok å være født som gutt i Piano for å komme i betraktning til prosesjonen: Rollen som deltaker går i arv fra far til sønn. Bare hvis noen frasier seg plassen blir den ledig, og de som er «inne» stemmer over kandidatene.

– Kan det å delta i prosesjonen også være en måte å holde seg inne med landsbyens innerste klikk, der den virkelige makten ligger?

– I landsbyene er det ennå enkle forhold. Men i en by som Sorrento var brorskapene en gang i tida knyttet til adelen. Jeg kjenner dagens ledere i det «svarte» brorskapet og tror jeg kan si at de ikke gjør dette arbeidet for maktens skyld. Men tidligere var det slik og det er ikke lenge siden heller. Jeg kan ikke utelukke at enkelte har slike intensjoner, sier Don Rito, og fortsetter:

– Overalt hvor mennesker samles oppstår en dynamikk som er veldig menneskelig. Det er alltid en risiko for at grupper skal bli ekskluderende, og at de som er utenfor ønsker å komme inn bare for å være blant de «verdige». Skjer ikke det samme hos f.eks. Lions, Rotary og frimurerne?

Bukk for mafiaen

I Italia er den uformelle makten, den som er knyttet til penger, forbindelser og den rette familien, minst like viktig som den formelle, politiske makten. Nettopp i prosesjonene hender det at koblingen mellom religion og uformell makt manifesterer seg. Også der hvor makten er på kriminelle hender.

I prosesjonen for byens skytshelgen San Catello i Castellammare mellom Sorrento og Napoli pleide statuen av skytshelgenen å «bukke» foran den lokale mafiabossens hus: Prosesjonen stanset opp et øyeblikk og bærerne senket statuen i respekt.

Da ordføreren for tre år siden protesterte på praksisen og det ble offentlig debatt rundt temaet, avviste bærerne blankt at de skulle ha gjort noe slikt. Slikt skjer aldri offisielt, ikke i Italia. Men siden har ikke San Catello «bukket» foran bossens hus.