Myanmars lange vei mot fred

YANGON (Dagsavisen): Tha Ban ser ut av stuevinduet og peker.

- Der bor en karenfamilie. Der borte Mon, og der Chan. Og bak her bor det Kachin.

Selv er han Rakhine. Legger vi til Shan, har vi de sju store etniske gruppene samlet i dette fredelige nabolaget i utkanten av Yangon. Men det er flere. Myanmar (Burma) er et av verdens mest sammensatte land. Det finnes over 130 ulike etniske grupper, hvorav burmeserne er den klart største med drøyt 60 prosent av 60 millioner innbyggere. I Yangon lever de fredelig i samme nabolag. Slik er det ikke ute i de ulike minoritetenes egne delstater.

Verdens lengste krig

- Jeg sov fullt påkledd, med en pakket ryggsekk ved siden av senga. Til slutt orket jeg ikke mer, i november i fjor flyttet jeg hit til Yangon, forteller 24 år gamle Ester Htu San. Kristen og etnisk kachin. I delstaten Kachin, lengst nord mot grensa til Kina, pågår fortsatt borgerkrigen.

Situasjonen i Kachin var lenge regelen, men er nå et unntak. For myndighetene har de siste månedene inngått våpenhviler med nesten alle de andre større opprørsbevegelsene rundt om i Myanmar. Om den demokratiske utviklingen og søndagens valg har vært løfterik, er det samme tilfelle for de etniske konfliktene.

- Vi vil gjerne slutte fred. Og når vi ser på sentralmyndighetenes holdning, så ser den mer positiv ut enn noensinne, skriver Zipporah Sein til Dagsavisen i en e-post. Hun er generalsekretær for KNU, Karen National Union. Denne gruppa samler mesteparten av karenfolket, som har sitt geografiske hovedområde langs grensa til Thailand i øst. KNU har slåss uavbrutt mot sentralmyndighetene siden 1948, i det som omtales som verdens lengstvarende borgerkrig. 12. januar inngikk de for første gang i historien våpenhvile. Utenfra blir det ansett som et av de sikreste tegnene på at det virkelig er noe nytt på gang i Myanmar. KNU selv er mer tilbakeholdne.

- Det er langt igjen. På bakken hos oss er fortsatt det meste som før, skriver Zipporah Sein.

Lang historie

Skal en forstå Myanmars etniske konflikter, må en tilbake i en lang og sammensatt historie. Dagens Myanmar består av et langstrakt lavland rundt elva Irrawaddy, der det burmesiske folket holder til. Rundt ligger høylandet, ulike åslandskap befolket av ulike andre etniske grupper. Åsene og lavlandet har aldri vært ett rike. Ikke før britene begynte å kolonisere landet de ga navnet Burma på 1800-tallet. Britene ga de etniske gruppene rundt det burmesiske lavlandet privilegier, og satte gruppene opp mot hverandre.

Da britene forsvant etter Andre verdenskrig, var borgerkrigen allerede i gang. Landsfader og general Aung Sun (Suu Kyis far) forsøkte å skape fred gjennom Panglongkonferansen i 1947, der han lovet de etniske områdene selvstyre og mulighet for løsrivelse. Men Aung Sun ble drept kort tid etterpå. Selvstyre ble det allerede noe av.

Så fulgte et kaotisk tiår med demokrati og borgerkrig. Før general Ne Win tok makten i 1962 «for å holde unionen sammen». De etniske konfliktene er altså en direkte årsak til at Myanmar har hatt et militærdiktatur i 50 år.

Utstrakt diskriminering

Generalene har skapt en sentralstyrt stat der de etniske delstatene ikke har hatt noen selvråderett. I tillegg handler dette om ressurser. Minoritetsområdene er rike på gull, olje og andre mineraler. Og narkotika. Flere av opprørslederne er rene narkobaroner, som har liten interesse av å slutte fred og miste inntektene sine.

Alt dette er størrelser det er lett å skjønne det blir krig av. På det personlige plan er det vanskeligere å skjønne hvorfor disse gruppene ikke kan leve sammen, når en er i Yangon der gruppene bor ganske sømløst side om side. Situasjonen er ganske annerledes ute i minoritetenes egne stater, forteller flere Dagsavisen har snakket med.

- Yangon er en smeltedigel. Slik er det ikke i Shanstaten. Der blir vi systematisk diskriminert, forteller 33 år gamle Nann San Phone, etnisk shan fra delstaten som grenser mot Thailand i øst. Hun forteller at shanfolk nektes jobb, har færre lærere i skolene, og ikke får del i inntektene fra naturressursene som utvinnes i staten.

- Alt vi ber om, er å få like muligheter som burmeserne, sier hun.

Store muligheter

Nann San Phone har ikke noe tro på at verken generalene eller Aung San Suu Kyi vil gå med på noen føderal løsning som gir minoritetene reelt selvstyre. Men flere analytikere tror mulighetene aldri har vært større enn nå. International Crisis Group kaller de etniske konfliktene «det viktigste enkeltspørsmålet landet står overfor» og mener myndighetenes fredsframstøt er «ekstraordinære».

Myanmars president har lagt fram et såkalt veikart mot fred. Aung San Suu Kyi har antydet at hun kan være interessert i å ta en rolle i parlamentet som sendebud for fred mellom Myanmars etniske grupper. Myanmar kan stå foran nok et avgjørende gjennombrudd i tida som kommer. Aung Min, eksgeneralen som nå forhandler med de etniske gruppene, sa nylig til Reuters at han håper å slutte fred med alle etniske grupper i løpet av våren:

- Ting har forandret seg i dette landet, så nå er vi i stand til å finne medisin mot denne kroniske sykdommen som har rammet oss i over 60 år.

ivar.iversen@dagsavisen.no