Mentalt forstyrret president?

Av Ole O. Moen

Stadig flere medlemmer i Kongressen og fagfolk på feltet psykisk helse stiller nå spørsmål ved om den kvalitetssikring av presidentens mentale skikkethet som Grunnloven gir, er tilstrekkelig i vår kompliserte tid med atomvåpen-arsenaler med skjøre sikringssystemer.

Det 25. Grunnlovstillegget (1967) sier at når visepresidenten og et flertall av «prinsipale ministre» (eller av et annet utvalg som Kongressen måtte bestemme) oversender den daglige leder av Senatet (President Pro Tempore) og Speaker i Representantenes hus en skriftlig erklæring om at de ikke lenger anser presidenten skikket til å utføre sine plikter som landets leder, overføres makten øyeblikkelig temporært til visepresidenten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Les også: Caitlyn Jenner ut mot Trumps diskriminering av transpersoner

Les også: Med Trump er enden nær, helt sant

Når presidenten senere oversender Senatets daglige leder og Speaker i Representantenes hus en skriftlig erklæring om at ingen uskikkethet nå lenger foreligger, skal han overta makten, med mindre visepresidenten og et flertall av en slik forsamling som ovenfor er beskrevet, innen fire dager overrekker de samme lederne av de to kongresskamrene en erklæring som tilkjennegir at presidenten er ute av stand til å utføre sine plikter. Deretter skal Kongressen avgjøre saken og samles innen 48 timer dersom den ikke sitter samlet. Dersom Kongressen, innen 21 dager etter å ha mottatt den andre skriftlige erklæringen (fra visepresidenten og den omtalte forsamling), eller hvis Kongressen ikke er samlet, 21 dager etter at den skulle samles, vedtar med to tredjedels flertall i begge kamre at presidenten ikke er skikket til å utføre de plikter som tilligger hans stilling, skal visepresidenten fortsatt fungere som president. Ellers skal presidenten gjenoppta den myndighet og de plikter som hans embete innebærer.

Les også: Trump om Mexico: – Vi får dopet, mens de får pengene

(Omtrent) «slik lyder Herrens ord», for å si det klerikalt, og Herren er her Grunnloven. Dette grunnlovstillegget ble føyd til Konstitusjonen som en følge av drapet på president John F. Kennedy i 1963. I dag mener mange kritikere at det er for ullent og ufullstendig og i for stor grad preget av fysisk inkompetanse, og de etterlyser en mer presis definisjon av mental uskikkethet. En del republikanere tok til orde for en endring av tillegget allerede under valgkampen. Det var primært ryktene om Hillary Clintons fysiske helbred som utløste dette initiativet og de dekker seg nå bak denne beveggrunn for ikke å provosere den psykisk ustabile presidenten. Demokratene er derimot mer åpne i sitt ønske om å etablere en garanti for presidentens mentale balanse. For det er hevet over enhver tvil at den sittende presidenten har demonstrert personlighetstrekk som er egnet til å bekymre representantene som har hovedansvaret for nasjonens sikkerhet.

Les også: Trump raser mot FBI

Den utvikling Lincolns «Grand Old Party» har gjennomgått siden 1980-tallet, og særlig etter at Tea Party gjorde sitt inntog i Kongressen i 2010, er nærmest en øvelse i dobbeltmoral og kynisme. Når en skuer tilbake på hva framtredende partimedlemmer sa om kandidat Trumps kvalifikasjoner under primærvalgene våren og forsommeren 2016, og samtidig betrakter deres iver etter å nå komme til Washington må en bare medgi at politisk moral er blitt for et fremmedord å regne blant disse opportunistene. Iveren etter å få et bein innenfor eller å få gjennomført ønskede politiske mål, særlig skattekutt og bortfall av sosiale støtteordninger for trengende, deregulering av næringsliv og miljøvern, samt innstramming av rettigheter for minoriteter og kvinner, er stor.

En av hovedgrunnene til denne fylkingen bak presidenten og viljen til å se i en annen retning når han stadig raljerer over seriøse tema og viser sin uvitenhet, egosentrisitet og manglende folkeskikk, er at i ham har de møtt sin likemann når det gjelder rå egeninteresse og opportunisme. I motsetning til de populistiske løftene han til stadighet slengte om seg med under valgkampen, har han adoptert republikanernes gamle drøm om en reaksjonær revolusjon. Så lenge han er villig til å danse etter deres pipe når det gjelder lovgivning og valg av regjeringsmedlemmer, er de villige til å se gjennom fingrene med hans puerile uttalelser og amatørmessig formulerte presidentordre.

Selv om de ikke betrakter Trump som en troverdig konservativ så er det trekk i hans vulgære framferd som gjør at ultra-anstendige medlemmer av denne politiske menigheten stadig må justere skylappene for å snevre inn synsvinkelen. Men hensikten helliger middelet, og pragmatismen er tross alt den eneste hjemmeavlede, helamerikanske filosofi-retningen. Dens hovedtese er: Det som funker, er bra.

Men når han uten hemninger strør om seg med positive uttalelser om eks-stalinisten Vladimir Putin, tråkker han snøvlende og ravende inn på et nærmest sakrosankt territorium. Da er det tanken på riksrett våkner i en del republikanske sinn. For tenk om en kunne kvitte seg med Trump (som stadig skader partiet renommé, hjemme og ute) og få en stueren, ekte reaksjonær president som Mike Pence? Så kunne republikanerne, med simpelt flertall i begge kamre, velge nok en tradisjonell konservativ, for eksempel Paul Ryan, som visepresident: en vinn-vinn situasjon?

Problemet er riksrettssaken. For det første vil den være svært dramatisk og skape mye vondt blod. For det andre trenger de bistand fra demokratene for å dømme ham. Tiltalen kan Representantenes hus lett ordne. Kammeret fungerer her som storjury og det trengs bare simpelt flertall. Men når Senatet skal domfelle den tiltalte, som jury, kreves 2/3-flertall og de vil trenge 15 demokrater, om de selv opptrer i samlet flokk. Det er ikke gitt at demokratene vil se seg tjent med å bytte ut Trump med Pence. Han vil være en langt mer effektiv, og farlig, lovgiver for dem, med sin ryddighet og totalt bakstreverske samfunnssyn. Dessuten har demokratene friskt i minne åtte år med trenering og stridbarhet fra republikanernes side, så de vil ikke gjerne rake kastanjene ut av ilden for dem. Og sist, men ikke minst, så vil Trump utvilsomt gjøre langt mer skade på republikanernes anseelse. Etter 55 år med nær-observasjon av amerikansk kultur og politikk har jeg lært dette: Den virksomheten kan til tider være frustrerende og stundom både nærmest uforståelig og sjokkerende, men aldri kjedelig. Nå har vi Reality TV på bredbånd hele tida.