Irans president Hassan Rouhani er blant kandidatene foran valget i Iran, som holdes 19. mai.

Kun regimefolk får stille

Om tre uker skal millioner av iranere velge en ny president, men resultatet er på mange måter gitt allerede. Ingen opposisjonelle får stille.

 

JAFFA (Dagsavisen): Valgkampen startet offisielt i helgen, etter at det konservative Vokterrådet godkjente seks kandidater som skal få lov til å stille til valg. Alle har regimetilhørighet. 1630 andre kandidater ble nektet å stille.

– Valg i Iran kvalifiserer ikke som demokratiske. Det finnes ingen politiske partier, media er ikke fritt, og alle kandidatene må forhåndsgodtas. Da er ikke dette demokrati, sier Amir Taheri, en iransk intellektuell i eksil.

Presidentvalget skal holdes den 19. mai.

Politiet følger med

Blant dem som kom gjennom nåløyet var den sittende presidenten Hassan Rouhani, visepresident Eshaq Jahangiri og ordføreren i Teheran, Mohammad-Baqer Ghalibaf.

Tidligere president Mahmoud Ahmadinejad, som uvanlig nok i Iran har vært kritisk til den øverste lederen Ali Khamenei, fikk ikke stille.

Mohammad Mohammadi Golpaigani, sjefen for den øverste lederens kontor, advarte og sa at politiet vil følge godt med på valget.

– Politiet vil ha en høyst effektiv rolle når det gjelder å sørge for gjennomføringen og sikkerheten ved dette valget, sa han til avisen Teheran Times, og la til at den som vil sette seg imot valgresultatet, setter seg imot landets øverste leder.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Barometer

Men til tross for at valg i Iran ikke kan kalles demokratiske, har de en funksjon, sier Daoud Khattib, Midtøsten-analytiker fra Jordan.

– Det dette valget dreier seg om er en fortsettelse av den gradvise moderasjonen på den ene siden, og en opptrapping på den andre siden, sier Khattib til Dagsavisen.

Ifølge Khattib er ikke et skille mellom demokratiske og ikke-demokratiske regimer i Midtøsten så enkelt som det kan se ut. Ingenting er svart-hvitt, men heller gråsoner, sier han.

– Iran er ikke noe demokrati, og har aldri hevdet å være det. Og så har vi landet som kaller seg det eneste demokratiet i Midtøsten, og det okkuperer fire millioner palestinere, sier Khattib, og sikter til Israel.

Kamp mellom fløyer

Ifølge eksiliraneren Amir Taheri er valget i Iran viktige også av andre årsaker.

– Valget gir en indikasjon på hvilken fløy i regimet som er sterkest; de konservative eller de reformvillige. Valget er også et barometer for regimets legitimitet, og valgdeltakelsen vil gi en indikator. Og sist, men ikke minst, selv om presidenten ikke bestemmer politikken, det er det den øverste lederen som gjør, har presidenten mye makt siden han skal iverksette politikken, sier Taheri til Dagsavisen.

Mens Rouhani og Jahangiri ansees som mer moderate, er kandidatene Ebrahim Raeisi og Ghalibaf representanter for den mer konservative fløyen.

Ikke lov for kvinner

Taheri påpeker at kvinner ikke får til å stille som kandidater, selv om grunnloven ikke sier noe om det.

– Det persiske språket skiller ikke mellom han- og hunkjønn, så grunnloven forbyr ikke kvinner å stille. Likevel får de ikke lov. Signalet er at kvinner er mindre verd, forteller han fra sitt eksil i London.

Erkekonservative islamister tok makten i Iran i en revolusjon i 1979. Siden har Iran søkt å eksportere sin revolusjon, og har blant annet hatt stor innflytelse over militante grupperinger i og utenfor Midtøsten, som Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina.

I disse dager, når Midtøsten preges av kaos, har ikke-arabiske Iran blitt en dominerende makt i fire arabiske stater: Irak, Syria, Jemen og Libanon.

Men hjemme har ikke revolusjonen vært så vellykket som mange tror, sier Taheri.

– Det iranske samfunnet er i dag det mest sekulære i den muslimske verdenen. Revolusjonen skapte en motreaksjon. I Iran går ikke folk flest lenger i moskeene. Regjeringen og samfunnet lever side om side. Flotte filmer lages i Iran, flotte bøker skrives, men det er ikke på grunn av regimet. Tenk på dette: i Teheran finnes 720 moskeer, i Storbritannia er det 2.500. Det sier litt om de virkelige forholdene i Iran, sier han.

Taheri har liten tro på valgresultatet, og har heller ikke vært i Iran siden 1984.

– Jeg kan reise hjem. Problemet vil være å reise ut igjen. Men jeg vil ikke framstå som et offer. Alle i Iran har det vanskelig, sier han.