Kulturlivet våkner til live gjennom protestene i Irak

Etter at den store protestbølgen brøt ut i oktober, har sikkerhetsstyrkene, samt lokale iranskstøttede militser vært usedvanlig brutale: Blant annet har snikskytere stått på hustak og skutt rett inn i menneskemengden, og over 300 mennesker er foreløpig drept.

Likevel nekter folk å holde seg hjemme. Få utenfor Irak kjenner til denne virkeligheten, men i Tahrir-plassen i Bagdad ser man nå en folkefest så å si hver kveld. Noen kommer til plassen for å male, andre for å lese opp noe de har skrevet. Demonstrantene er organisert, og deler ut gratis mat. I alt fem apotek deler også ut gratis medisiner til folk.

– Jeg er ute i gatene så å si hver kveld, forteller 55-årige Rahman Aljebouri, en Bagdad-basert irakisk demokratiaktivist.

– Det har vært farlig mange ganger, men nå for tiden tar folk med seg barna i protestene. Det har gått stolthet i å delta, sier Aljebouri til oss.

Våkner igjen

Historisk sett var Bagdad i lang tid en av den arabiske verdenens store kulturelle hovedsteder, ved siden av Damaskus og Kairo. Det var her litteraturen kom fra, det var her den ble trykket. Årtier med brutalt diktatur knuste imidlertid sivilsamfunnet og det lokale kulturlivet, som nå sakte begynner å våkne til livet igjen – spesielt gjennom demonstrasjonene.

Noe er i gjære ikke også i de sørlige provinsene av Irak. Dette er de største protestene på 16 år – siden Saddam Hussein, Iraks brutale diktator, ble veltet fra makten av amerikanske soldater. Aljoubouri tror ikke lenger at Irak vil kunne gå tilbake til slik det var før protestbølgen startet.

– Med kaoset kommer også håpet. I 16 år har vi ikke kunnet leve. Nå vil folk ha forandring. Folk snakker om politiske reformer, og nye måter å styre vårt politiske liv på, sier han. Ifølge irakeren skaper protestene også håp i det splittede landet.

– Jeg ser også håp for den irakiske identiteten. Før var vi alle bare sjiamuslimer, sunnimuslimer eller kurdere. Nå organiseres nye partier på tvers av de etniske og religiøse linjene, man bryr seg ikke om hvilken bakgrunn man har, men om hva man tenker. Og dette skaper optimisme.

Må ha reformer

I forrige uke greide protestene å vinne en slags første seier. Statsminister Adil Abd al-Mahdi ble tvunget til å trekke seg, en avgang som så ble godkjent av parlamentet.

Det var korrupsjonen og arbeidsløsheten som utløste protestene i oktober. Enorme summer forsvant bort i korrupsjonens sluk, mens staten ikke engang greide å tilby strøm i store deler av landet. Mange var også blitt så desperate av fattigdommen at de ikke lenger hadde stort å tape. Men nå ser nye ledere ut til å vokse fram av opprøret, og målet er ikke lenger kun jobber og en håndtering av arbeidsløsheten.

– De fleste har innsett at hvis vi ikke gjennomfører virkelige politiske reformer, vil vi bare befinne oss i gatene om ett år fra nå igjen. Jobbene vil kun komme som et resultat av de nødvendige politiske reformene, forteller aktivisten Aljebouri.

Men Irak er langt ifra det eneste stedet som sliter med lignende problemer, og dermed er landets naboland nå på vakt for smitteeffekten.

I Jordan, Iraks nabo i vest, sitter Sabri Rbeihet, en tidligere statsråd, og håper på bedre tider, men frykter for omveltningenes konsekvenser.

– I vår del av verden har korrupsjonen og mangelen på demokrati rett og slett tvunget folk ut i gatene, sier Rbeihet til Dagsavisen.

Les også kommentar: Det demonstreres i alle verdenshjørner. Kan man si noe entydig om så forskjellige protester?

Rettet mot Iran

Mye av dagens protester, som i Libanon og også i Iraks naboland Iran, er rettet mot nettopp det iranske regimet, som i stor grad dominerer de to andre landene.

Ingenting tyder foreløpig på at Iran vil gi slipp på sine regionale maktbaser. Når det gjelder brutaliteten utenfor Iran, trenger ikke regimet i Teheran å tenke på en hjemmeopinion, selv om mange iranere ser ut til å være imot bruken av landets ressurser i en slags regional maktkamp. Hjemme har det iranske regimet uansett også vært nådeløst i håndteringen av protestene der. Over 400 mennesker er trolig drept der bare de siste ukene, og flere tusen er såret.

En optimisme lik den i Bagdad i dag var også til å ta og føle på ved den andre Tahrir-plassen i Kairo i 2011. Selv om de egyptiske demonstrantene fikk fjernet Husni Mubarak fra makten etter rundt 30 år i presidentpalasset, er landet nå styrt av en langt mer brutal leder, president Abdel-Fatah al-Sisi. Men også i Egypt koker det under overflaten. For bare få uker siden var titusener ute i gatene i protest mot regimekorrupsjonen.

Les også: Den nye protestbølgen: – Dette er del to av den arabiske våren