Krisen sett fra en flyktnings ståsted

JAFFA (Dagsavisen): Inne i EU-hovedkvarterets korridorer i Brussel truer flyktningpolitikken med å undergrave unionens samhold. Før helgen var EUs ledere samlet for å diskutere tall og opprettelsen av såkalte «sikre sentre» for asylsøkere, men for Diala Brisly, en syrisk flyktning i Frankrike, var en sikker framtid på ikke noe vis nærmere.

Fem år har passert siden Diala forlot hjemmet i Damaskus.

– Jeg håper at EU vil ta imot flere flyktninger. Men kanskje kan de fra nå gjøre det litt annerledes. I Tyskland, for eksempel, var problemet at de tok imot alle som kom. Men noen av syrerne var kriminelle og voldelige. Hvis de gjør skikkelige bakgrunnssjekker, vil det kunne gi en sjanse til mennesker som virkelig trenger hjelpen, sier hun til Dagsavisen.

Diala er en billedkunstner, og er blitt kjent for sine krigskritiske malerier. En tegning viser en krigsskadd gutt som mangler høyre fot og høyre hånd, og som holder en bloddryppende ballong i venstre hånd. «Spar den andre hånden min, og la oss være i fred», står det på tegningen.

Før Diala flyktet fra Syria hadde Ibrahim Qashoush, en lokal poet og sanger, vekket oppsikt med en ny sang. «Tiden er kommet for å gå, Bashar», sang Qashoush om Syrias diktator Bashar Assad. Kort tid senere ble poeten myrdet. Liket ble funnet med stemmebåndene avskåret. Diala skjønte det var farlig å bli værende.

Menneskeskapt katastrofe

Diala er kun én av rundt 12 millioner syrere som er blitt drevet på flukt. Over en halv million mennesker er blitt drept. I disse dager er president Assad i ferd med å gjenvinne kontrollen over storparten av landet. Men etter at han nylig innledet en bombekampanje mot ennå opprørskontrollerte sørvestlige Syria, er plutselig ytterligere 50 000 mennesker nå drevet på flukt.

Professor Ibrahim Awad, en egyptisk forsker på migrasjon, er sterkt kritisk til EUs flyktningpolitikk.

– De tar beslutninger uten en gang å sjekke med landene på den andre siden, på den sørlige siden av Middelhavet. De tar beslutningene, og så regner de med at vi bare skal følge deres ordre, sier Awad til Dagsavisen, og forteller at Marokko, Libya og Egypt allerede har kritisert EUs siste beslutninger.

Ifølge Awad, er antallet migranter som kommer over Middelhavet dramatisk mindre enn for få år siden, og at debatten innad i de europeiske landene trolig heller blir et uttrykk for en intern europeisk dragkamp mellom liberale og høyrepopulistiske strømninger.

Men han sier også at en virkelig løsning på migrasjonsstrømmen blir langt vanskeligere, siden den i bunn og grunn dreier seg om vår økonomiske verdensorden og ikke minst politiske årsaker.

– Det nytter ikke bare å militarisere kampen mot migrasjonen. Hvis en ikke tar seg av grunnårsakene, vil problemene dukke opp igjen en annen gang, sier Awad. Professoren leder Senteret for migrasjon og flyktningstudier i Kairo.

Politiske grunnårsaker

Mens både Italia og Malta har nektet å la skip med båtflyktninger legge til kai, er problemet i diktatoriske Syria nettopp mer politisk.

– Det er selvfølgelig en sammenheng mellom det politiske systemet, regimets manglende grasrotlegitimitet, og politisk ustabilitet. Assad ligger an til å vinne krigen, men løsningen som partene nå snakker om vil ikke kunne vedvare, sier den egyptiske professoren.

Ammar, en syrisk lege, valgte å bli værende i hjemlandet tross farene og krigen. Han jobbet i sykehus i opprørskontrollerte områder sør for Damaskus. Hans eneste drøm var et demokratisk Syria. Men da Assads styrker for få uker siden nærmet seg hans tilholdssted, forsto Ammar at slaget var tapt. Nå er legen på flukt i Tyrkia.

– Jeg kunne ikke bli værende lenger på grunn av forbryteren Assad, forteller han til Dagsavisen.

Han sier at det internasjonale samfunnet gjør en stor feil ved å være villig til å akseptere at Assad gjenvinner kontrollen over Syria, og sier at verden da ikke har lært noe av erfaringene som i sin tid førte til Den arabiske våren i 2010, og flyktningstrømmen: at undertrykkende regimer i Midtøsten ikke kan gi virkelig stabilitet.

Også den egyptiske professoren Awad snakker om farene tilknyttet politisk ustabilitet, og sier at skulle hans hjemland, med nær 100 millioner mennesker, igjen oppleve et politisk jordskjelv, vil konsekvensene bli langt verre enn med Syria, som før krigen hadde 21 millioner innbyggere.

– Enhver ustabilitet fører til flyktninger, og Egypt, med sine 100 millioner, vil da skape en flyktningstrøm. Men her spiller nok geografien inn. Fra Syria kunne en flykte til Tyrkia og så Hellas. Noe lignende har man ikke mulig til fra Egypt, sier han.