Krisen 
i Ungarn

Ungarn er i dag det land i EU der høyreekstremismen står sterkest og demokratiet svakest. I jordskjelvsvalget i 2010 vant det høyrenasjonalistiske partiet «Jobbik - Bevegelsen for et bedre Ungarn» 17 prosent av stemmene, og ble landets tredje største parti, knappe 3 prosentpoeng bak Sosialistpartiet. Ved samme valg tok Viktor Orbáns høyrepopulistiske «Fidesz-Ungarns borgerlige parti» mer enn to tredjedeler av mandatene i parlamentet, og endret raskt landets grunnlov, økonomiske politikk og styringssystem, i retning bort fra liberaldemokratiske normer.

Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet, har kommet med harde utspill mot regjeringen knyttet til svekkelse av demokrati og menneskerettigheter. Problemene i Ungarn er av stor betydning for resten av Europa. De tre viktigste spørsmålene er hvorvidt Jobbik er et særungarsk fenomen, i hvilken grad framveksten av det høyreekstremistiske miljøet knyttet til Jobbik er en del av årsaken til demokratikrisen i Ungarn, og hva vi kan lære av dette.

Svarene ligger til dels i 2010-valget. Det var et politisk jordskjelv på tre måter. To partier som hadde vært representert siden 1990 falt under sperregrensen - et sosialliberalt og et konservativt. Fidesz vant en brakseier, og makten til egenhendig å endre grunnloven. Hvilket de da også gjorde. To helt nye protestpartier kom på banen, Jobbik og et miljøparti.

Skillelinjen mellom det politiske høyre og venstre bygger mer på kultur og identitet enn økonomisk politikk. Den beskrivelsen Adam Michnik for 20 år siden brukte om de liberale partiene i Polen - «vest for sentrum; ikke til venstre for sentrum» - passer i dag godt for den demokratiske opposisjon mot Viktor Orbán.

Høyresiden er noe mer preget av tre lange skygger som ungarsk historie kaster. Den første er knyttet til spørsmålet om nasjonal identitet, og særlig status til de etniske ungarere utenfor landets grenser som følge av Trianon-traktaten etter første verdenskrig. Den andre er knyttet til den autoritære nasjonalkonservatismen i mellomkrigstida, og i hvilken grad denne er et bedre forbilde enn dagens liberale vesteuropeiske og globaliserte samfunn. Den tredje er knyttet til kommunisttida, og tolkningen av opprøret i 1956 som et nasjonalt heller enn liberalt opprør mot stalinismen.

Det kan derfor være fristende å peke på den særegne historiske arven i landet som tegn på at de politiske utfordringer landet står overfor er mer eller mindre unike. Høyresidens og protestpartienes suksess skyldtes imidlertid en kombinasjon av faktorer vi finner i mange europeiske land som alle slo ut samtidig, i en slags politisk «perfekt storm».

Regjeringsslitasje, økonomisk krise, korrupsjon og politisk polarisering åpnet muligheten for et høyreradikalt parti. Historien og nasjonalisme var et bakteppe, men det er konteksten og Jobbiks strategi som resten av Europa kan lære mest av.

Det politiske spillerommet er viktig. I løpet av 1990-tallet klarte Fidesz både å bli det dominerende partiet på høyresiden og å skvise ut høyreekstremistene. Dette bildet endret seg i 2006. Etter å ha tapt valget, og hørt statsminister Ferenc Gyurcsány tilstå at han hadde løyet om økonomien i valgkampen, erklærte Viktor Orbán resultatet ugyldig og tok politikken «ut på gata». I dette klimaet framsto det som tidligere var marginaliserte høyreekstreme røster som en mer normal del av den politiske debatten.

Jobbik kombinerer klassiske høyreekstreme verdier med en moderne protestprofil. Taktisk har partiet mye til felles med antiglobaliseringskampanjer, inklusive bruk av internett, blogger og sosiale nettverk. Hovedtemaene i 2010 var korrupsjon, maktelite, storkapital og EU, kombinert med fokus på «sigøynerkriminalitet». Holdninger er viktigere enn sosial bakgrunn når det gjelder å skille Jobbik-velgere fra andre velgere; arbeidsløshet, utdannelse og fattigdom er ikke utslagsgivende.

Svaret på det første spørsmålet er derfor at Jobbik i liten grad kan tolkes som et særungarsk fenomen. Det historiske bakteppet er viktig, men det politiske rom og partiets strategi var utslagsgivende for at Jobbik kunne utnytte den perfekte politiske stormen.

Svaret på det andre spørsmålet er at Jobbik er et symptom på krisen, ikke årsaken. Misnøyen med sosialistregjeringen bidro til stormen i 2010. Ungarns valgsystem gjorde at 53 prosent av stemmene ble 68 prosent av mandatene. Det er ingen tvil om at Fidesz fikk mandat til å gjennomføre en ny politikk. Det er bruken av dette til ensidig å endre det politiske systemet til sitt eget gode som gjør situasjonen unik i Europa. Her spiller Jobbik bare en indirekte rolle.

Hva kan vi lære av utviklingen i Ungarn?

Flere land i Europa står overfor lignende høyreradikale utfordringer. Økonomisk krise og nasjonal identitet er viktige faktorer, men politisk strategi og handlingsrom er utslagsgivende. Høyreradikale partier har imidlertid først og fremst en indirekte effekt på demokratiutviklingen.

Det er tre grunner til å se lyspunkter i dagens situasjon, og ikke å overdrive parallellene med høyreekstremismens framvekst i mellomkrigstida.

For det første: På tross av sine ekstremistiske støttegrupper, er Jobbik og deres meningsfeller i andre land ideologisk mildere enn sine forgjengere.

For det andre: EU setter grenser for hvor langt et land kan gå. Selv om det i løpet av 2012 er blitt klart at EUs makt og vilje først og fremst er knyttet til å håndheve markedsreglene, og at terskelen for å reagere på brudd på liberaldemokratiske prinsipper ligger betydelig høyere, er det klart at ethvert parti som overveier å ta de høyreradikale med i en koalisjon vil stå overfor store kostnader.

For det tredje står sivilsamfunnet sterkere i dag. Da en Jobbik-parlamentariker for tre uker siden foreslo at det skulle opprettes et register over jødiske medlemmer av parlamentet, utløste dette store demonstrasjoner. Selv Fidesz, som har vært meget forsiktig i sitt forhold til Jobbik, tok kraftig avstand fra sin høyreradikale konkurrent.

Nick Sitter er professor i politisk økonomi ved Handelshøyskolen BI.

Sitter er bidragsyter til den nye boken «Høyreekstremisme - ideer og bevegelser i Europa» (Sørensen, Hagtvet og Steine, red, Dreyer 2012).

IMPULSER

Ideene

Forfatterne i den nye boka «Høyreekstremisme. Ideer og bevegelser i Europa», redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arne Steine, tar sikte på å vise mangfoldet og enheten i høyreekstremismen i dagens Europa. Boka ser nærmere på høyreekstremismens historiske røtter og drøfter om og på hvilken måte den er en trussel mot det politiske demokratiet. Vidar Enebakk skriver om Fjordmans radikalisering, Frederik Stjernfelt skriver om islamismen, Øystein Sørensen skriver om Anders Behring Breivik, Halvor Tjønn om Russland, mens Bernt Hagtvet skriver om «høyreekstremismens forvandlinger», blant annet.

Konsekvenser

I boka «Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser» gir forfatteren Anders Ravik Jupskås en samlet framstilling av årsaker til og konsekvenser av mobilisering på ytre høyre fløy i dagens Europa. Den kartlegger det ideologiske landskapet Breivik har tilhørt, og forholdet mellom de populistiske partiene og de mer ekstreme subkulturene, ifølge forlaget. Jupskås diskuterer flere forklaringer på at de høyrepopulistiske partiene har fått økende støtte de siste årene, og gir en viktig inngang til å forstå det politiske og samfunnsmessige bakteppet for juli-attentatet i Norge.

Nettet

I «Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa» forklarer Øyvind Strømmen med bred oversikt og presis eksempelbruk det han kaller «den ensomme ulvens flokk». En flokk som har mye til felles i oppbygging og logikk som de ekstreme islamistene den er en reaksjon mot. En av bokas store styrker, er at den går konkret inn i argumentasjonen til folk som Fjordman, Ba‘at Yeor og Oriana Fallaci, og plukker den fra hverandre, ifølge Dagsavisens anmelder Ivar Iversen.