Kinas små prinser

Kinas første generasjon av enebarn er blitt voksen. Møtet med arbeidslivet blir et sjokk for de bortskjemte barna.

SHANGHAI: Gutten rister hysterisk på hodet. Nei, han vil ikke ha kirsebær, selv om moren holder det røde bæret rett foran nesa hans, så det bare er å gape og spise. Hun legger kirsebæret tilbake i plastposen. Deretter mater hun ham med et par spisepinner og holder en flaske vann opp til munnen hans.

Gutten er åtte år. Han sitter og venter på at «Lego-skolen» skal åpne, der han lærer å programmere roboter med software som er utviklet av leketøyskonsernet Lego. Han kan lage en robot nå. Men han kan ennå ikke spise selv.

Hjelp til alt

Slikt er et sjeldent syn i andre land. Men i Kina er det helt vanlig at barn kan resitere klassiske dikt og det engelske alfabetet før de er ti år, mens foreldrene tar seg av alle praktiske gjøremål – som å knyte skolissene deres eller tørke dem bak. Det skjer i en så massiv grad at det ifølge enkelte eksperter hemmer barnas utvikling.

– Jeg vil så gjerne hjelpe ham, selv om jeg vet at det er bedre at han lærer å gjøre det selv. Han skal jo kunne greie seg på egen hånd en dag, sier Yue Lin, som er mor til Xue Rou Yang på ni år.

Det er snart tretti år siden Kina innførte den kontroversielle ettbarnspolitikken, som i høy grad har endret det kinesiske samfunnet. Millioner av små keisere og keiserinner er født inn i en periode med økonomisk boom og voksende velstand. De har nytt godt av landets reformpolitikk og foreldrenes vilje til å gi dem alt det de selv manglet.

Ettbarnspolitikken har ikke bare skapt en hel generasjon av små og store egoister. Politikken har også fått andre, enda mer alvorlige konsekvenser for det kinesiske samfunnet. For eksempel vil det på sikt mangle unge mennesker som kan forsørge den aldrende befolkningen.

For mye kjærlighet

Xue Rou Yang har programmert en Lego-robot sammen med en annen gutt. Nå kan roboten løpe rundt på bordet på kommando.

– Jeg liker å kontrollere roboten, sier han stolt.

Yue Lin er blant foreldrene som vet at hun gir sønnen «for mye kjærlighet». Derfor synes hun det er viktig at han lærer å samarbeide med andre barn og løse problemer uten hennes hjelp.

Skolesystemet i Asia er preget av konkurranse framfor samarbeid. Barna blir ofte satt til å lære utenat, og det er lite tid til lek og kreative innslag. Derfor er etterskolen-tilbud som Lego Education Centre blitt mektig populære i land som Kina og Korea.

– Vi foreldre har sans for dette tilbudet, fordi han lærer noe samtidig som han opplever at han får lov til å leke, sier Yue Lin. Hun befinner seg i klasserommet, selv om foreldrene egentlig blir bedt om å vente utenfor.

Samarbeid og kommunikasjon er det viktigste barna lærer her, mener May Zhou, direktør for Lego Education Centre.

– I starten vil barna ikke inn i klasserommet i det hele tatt. De vil heller ikke arbeide sammen. Men så oppdager de at dersom de bygger en Lego-bro sammen, så blir den mye større enn hvis de bygger alene, sier hun.

Latskap

Lego-skolen ligger i Shanghais største «barnepalass», et hus på nesten 20 etasjer med et overveldende tilbud av offentlige og private aktiviteter for barn. Utenfor bygningen går små prinsesser i lyserøde kjoler, og små prinser med velfrisert hår, og spiser is sammen med foreldrene før de skal inn og suge til seg lærdom.

Hele oppveksten er de blitt pakket inn i bomull og satt på pidestall av både foreldre og besteforeldre. Mange av dem har aldri prøvd å rydde rommet sitt eller ta av bordet.

Spør man Feng Xiao Tian, som er en av Kinas mest erfarne og framtredende forskere på ettbarnspolitikken, så er det ett dokumentert fellestrekk hos Kinas enebarn: Latskap. De andre bivirkningene forsvinner som regel når de blir voksne, mener han,

Han er professor ved Nanjing-universitetet, og har fulgt Kinas enebarn i tjue år. Men han vil ikke anslå hvor mange enebarn det er i Kina, fordi mange familier – ikke minst på landet – har flere uregistrerte barn.

Feng Xiao Tian er ikke i tvil om hvorfor bortskjemming og generell egoisme er blitt et problem blant barn og unge i kinesiske storbyer.

– Det er den økonomiske utviklingen som har gjort det mulig å skjemme bort barna. Foreldrene selv vokste opp i fattigdom, så de klarer ikke å la være å gi barna alt de peker på. Det gjelder enten de har ett eller to barn, sier han.

Tåler ikke motgang

Latskapen og den uttalte mangelen på praktisk sans kan være en stor utfordring for arbeidsgivere i det moderne Kina. En av dem er reklamemannen Jacob Johansen, som inntil nylig drev sitt eget byrå i Shanghai. Problemene med å finne kvalifisert og «voksen» arbeidskraft var medvirkende årsak til at han solgte byrået.

Historiene som han og andre forretningsfolk kan fortelle, handler om det samme: Unge medarbeidere som bryter ut i gråt hvis det er regnvær når de skal ut. Som ringer til foreldrene hvis noen sier dem imot. Som bryter sammen hvis de blir stilt til ansvar for egne feil.

Med 15 forskjellige personlige assistenter på tre år mener Jacobsen å vite hva han snakker om.

– De slutter ved den minste motgang. Kritikk har de et unyansert forhold til, sier Jacobsen, som i dag er Business Development Director for det store amerikanske reklamebyrået Tequila.

Jentene bedre

Han mener likevel ikke at alle unge kinesere er like. Som andre steder i verden handler det om oppdragelse.

– De fleste kinesiske familier foretrekker fortsatt guttebarn, derfor må jentene ofte kjempe litt mer for godene. Slik blir de litt mer utholdende enn guttene, som er direkte late, sier han.

Den store generasjonen av dovne unge mennesker som heller vil nyte livet enn å jobbe, kan på sikt bli en kostbar samfunnsmessig byrde for Kina. Jacobsen er ikke i tvil om at den egoistiske generasjonen hemmer landets utvikling:

– Velstandsutviklingen er sterk her i Kina, men visse ting går langsomt. For eksempel er det nok en god stund til kineserne selv leder de fleste store internasjonale virksomheter i landet.

– Den økonomiske utviklingen har gjort det mulig å skjemme bort barna. Foreldrene selv vokste opp i fattigdom, så de klarer ikke å la være å gi barna alt de peker på. Det gjelder enten de har ett eller to barn, sier professor Feng Xiao Tian