Kunst

- Jeg vil sjokkere nordkoreanerne

Da nordkoreanske Song Byeok fikk tenner og knokler knust i fangenskap, brast også illusjonen om hjemlandet. Nå stiller han ut regimekritisk kunst i USA.

SEOUL: Song Byeok tvilte aldri på Nord-Koreas overlegenhet. Før han flyktet til sør, dedikerte den tidligere propagandakunstneren alt sitt arbeid til å lovprise det nordkoreanske regimet.

- Kim Il-sung og Kim Jong-il var som guder. Jeg trodde de var roten til alt godt, sier Song og stirrer ut i luften framfor seg gjennom et par Ray-Bans med sort innfatning.

Veien han har gått siden da, er lang og brutal.

- Hadde noen fortalt meg for ti år siden at jeg skulle bo i Seoul og gjøre det jeg gjør, og i tillegg stille ut i USA, hadde jeg sannsynligvis blitt rasende, forteller han.

Song skal stille ut i Washington D.C. ved anerkjente Wolly Mammoth Theatre.

Tidligere jobbet Song hardt som propagandakunstner for å overbevise sine landsmenn om at Nord-Korea var det beste sted på jord. I dag, fra et trekkfullt hjørnestudio i en lagerbygning i utkanten av Seoul, portretterer han det nordkoreanske regimet med satire og popkunstnerisk snert. Hans mest kjente verk, «Take Off Your Clothes», viser Kim Jong-il med kroppen til Marilyn Monroe i klassisk kokett positur med vind under skjørtet. Å bygge mot til slikt var vanskelig, forteller kunstneren.

- Jeg var veldig redd. Første gang jeg skulle stille ut her, var jeg helt sikker på at noe veldig ille kom til å skje, selv om jeg var ute av Nord-Korea. Men jeg hadde ikke noe valg. Det var noe jeg måtte gjøre.

Da Kim Jong-il døde i fjor vinter, kom den endelige bekreftelsen for Song: Den kjære lederen var bare et menneske. Selv etter flere år i Sør-Korea hadde han ikke klart å overbevise seg helt om at «storebror» ikke kunne nå ham.

- Nordkoreanere er som romvesener på egen planet. Selv om de bor på den samme kloden som alle andre, er de totalt isolerte. De bor i et land der Kim Il-sung og Kim Jong-il blir dyrket på religiøst vis, og folk tror på det fordi de ikke vet bedre, forteller Song.

Han trodde også på det, og da han første gang forlot hjemlandet, var det ikke for å unnslippe politisk undertrykkelse. Som for tusenvis av andre nordkoreanere under hungersnøden på 90-tallet, var det sulten som sendte Song og faren over Tumen, elva som markerer den nordvestlige grensen mot Kina. Det var på tilbakeveien at hans illusjoner om hjemlandet først begynte å slå sprekker. Midt på natten, idet de skulle tilbake over elva, tok strømmen tak i faren. Song var for langt unna og kunne bare se på at faren ble ført av sted. Han trålet desperat elvebredden etterpå, men ble oppdaget av grensevakter og arrestert: Å krysse grensen til Kina er ulovlig uansett hvilke motiver man har, og Song måtte etterforskes.

Avhørene pågikk i flere uker. Song ble heist opp med kjettinger og hang etter armer og bein i dagevis. Han fikk tenner og knokler knust av jernrør og tunge militærstøvler. Til slutt ble han sendt til en arbeidsleir hvor sult, fysisk avstraffelse og ydmykelse var den eneste hverdagen han kjente.

- Vi fikk nesten ikke mat, men arbeidet likevel hele våre våkne døgn. Jeg hadde absolutt ingen energi. Når jeg kom tilbake til brakken i leiren om kvelden, klarte jeg bare å ligge og ønske at jeg var død.

Slagene, sparkene og ydmykelsen sitter fortsatt i kroppen. Den vevre, lille mannen bryter konstant ut i voldsomme hostebyger som følge av at brystkassen gjentatte ganger ble sparket inn. På høyrehånden mangler han en finger.

Song kaller det som skjedde i fangenskapet et «fysisk, mentalt og spirituelt dødsstøt» mot hans lojalitet til regimet. Han bestemte seg for at hvis han kom seg ut av leiren, kunne han ikke bli i landet.

- Når staten kunne behandle befolkningen sin på den måten, var det ikke det systemet jeg trodde jeg var en del av. Det var det ultimate forræderi av alle idealistiske forestillinger jeg hadde om landet mitt, forteller Song.

Noen forklaring på nøyaktig hva han ble «dømt» for, fikk han aldri. Men da han, utmagret og utslitt, slapp ut av helvetet i leiren etter sju måneder, var det fordi han var døden nær. Fire måneder senere tok Song seg igjen over elva hvor faren hans hadde druknet. Denne gangen hadde han ingen planer om å komme tilbake.

Hungersnøden i Nord-Korea på slutten av 90-tallet ble av regimet kalt «Den lange marsjen». Myndighetenes massive propagandamaskineri portretterte den som en byrde omverdenen påførte landet; noe de tappert og heroisk skulle motstå sammen. Virkeligheten var mindre romantisk. Ifølge undersøkelser utført for den amerikanske kongressen og flere ikke-statlige organisasjoner, led mellom 900.000 og 3,5 millioner mennesker sultedøden i Nord-Korea fra 1995 til 1998. Blant dem var Songs mor og søster. Selv ikke dét fikk ham til å tenke dårligere om regimet.

- Vi ble fortalt at USA blokkerte alle veier til Nord-Korea for å hindre at landet skulle utvikle seg. Vi trodde at Kim Jong-il sultet med oss. Det høres vanvittig ut, men vi var fullstendig blindet av ideologi og propaganda, sier han.

Fornektelse og uvitenhet er også temaer som går igjen i Songs kunst, hvor han ofte avbilder nordkoreanere med lukkede øyne. Han sier bakgrunnen hans har hatt enorm påvirkning på det han gjør nå.

- Man kan formidle mye gjennom kunst, men i Nord-Korea hadde jeg ingen mulighet til å uttrykke det jeg ville. Kunst i Nord-Korea handler alltid, uten unntak, om å levere et politisk budskap, sier han.

Spørsmål om kunstnerens rolle og om hva kunst bør være, er viktige for Song.

- For meg handler svarene på disse spørsmålene om menneskerettigheter, sier han og mener man trenger økt bevissthet rundt slike ting i Sør-Korea og andre demokratiske land.

- Unge sørkoreanere burde for eksempel vite veldig godt hva menneskerettigheter er, hva verdighet er, hva frihet er - de har disse tingene. Men de ser ikke ut til å være helt klar over hvordan samfunnet har oppnådd dem og hva de virkelig betyr. Det vil jeg si noe om.

Siden Song kom til Sør-Korea i 2002, har arbeidet hans for en stor del blitt møtt med skuldertrekk i hans nye hjemland - en reaksjon mange nordkoreanere møter i en sørkoreansk befolkning som i økende grad er likegyldige til nord-/sør-spørsmål.

Professor i politisk filosofi Yoon Pyung-joon ved Hanshin-universitetet i Seoul bekrefter at likegyldighet er vanlig i sør.

- Den koreanske halvøya var ett land fram til midten av forrige århundre. Men for veldig mange sørkoreanere i dag blir Nord-Korea bare fjernere og fjernere. Historier fra Nord-Korea blir ofte ikke kjent i sør før de har gått veien om utlandet, sier Yoon.

Nå ser akkurat dét ut til å skje. I 2011 hadde Song sin første solo-utstilling i Seoul. Blant dem som la merke til ham, var amerikanske Gregory Pence, stipendiat på forskningsopphold i Seoul.

- Jeg så en fattig, men enormt dedikert kunstner som brøt med veldig mange konvensjoner, sier Pence, som mobiliserte sosiale medier og satte i gang onlinedonasjon for å skaffe penger til kunstneren.

Dette har gjort det mulig for Song å stille ut tre ganger i USA. Song mener selv det er viktig å ha en internasjonal orientering, ikke minst fordi en stor del av presset mot nordkoreanske myndigheter må komme utenfra. For Song tar reisen slutt når han kan stille ut i Pyongyang, Nord-Koreas hovedstad.

- Det må være min skjebne. Jeg vil sjokkere nordkoreanerne, jeg vil vekke dem. Jeg tror det er mulig.

Mer fra Dagsavisen