Helg

- Jeg betalte for reisen

To brødre, begge med den samme drømmen: å komme seg vekk fra volden og kaoset i Eritrea. Den ene har allerede levd i denne drømmen i ni år. Den andre er fremdeles ikke blitt reddet opp fra havet som slukte ham for over en uke siden.

Det er desperasjon og sorg i øynene og stemmen til Adel som kom til Sverige for ni år siden. Etter en lang reise fra Stockholm til Lampedusa, med tre mellomlandinger på veien, har han innsett at han sannsynligvis aldri vil få klemme sin bror Abrahm igjen.

- Det er for mye. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si, forklarer han på perfekt engelsk.

- Det var jeg som betalte turen hans. Jeg sendte pengene som fikk smuglet ham hit.

Ett tusen sekshundre dollar var frihetens pris for den 24 år gamle snekkeren som drømte om å forlate elendigheten i Eritrea for å jobbe på et sagbruk i Sverige.

- Jeg betalte for ham fordi han trengte å komme seg vekk derfra, forklarer Adel.

- Men jeg ville ikke at han skulle gå om bord på den tråleren. Den siste gangen jeg hørte fra ham var han i Libya, og da jeg hørte at det ville bli 500 passasjerer om bord visste jeg at det var for farlig. Jeg frarådet ham fra å bli med båten, men han ville ikke høre på meg. «Jeg vil ha en familie og en jobb, sånn som du har,» sa han til meg.

Adel, som jobber som sykepleier, er gift og har to barn, fikk først vite om tragedien i nyhetene. Har forsøkte å ringe sin bror igjen og igjen, men fikk ikke svar.

- Jeg bestemte meg for å komme hit og lete etter ham selv.

Han reiste fra Stockholm til Riga, fra Riga til Roma, og så videre til Palermo og, til slutt, til Lampedusa. Deretter begynte marerittet med å se gjennom bilde etter bilde av døde passasjerer - men det var ingen spor etter Abrahm.

- Da jeg ikke kunne finne ham blant de omkomne i hangaren på flyplassen, håpte jeg at han kanskje ville være blant de overlevende på mottakssenteret.

Adel vandret rundt blant sine landsmenn, mens han viste alle bildet av sin bror.

- «Abrahm, Abrahm», utbrøt noen av de unge mennene, og jeg kollapset, sier han.

- De fortalte meg at de hadde reist sammen og at de hadde mistet ham av syne etter brannen.

Adel nekter fremdeles å gi opp letingen. Han tilbrakte en hel ettermiddag på øyas mottakssenter med bildet av broren trykket til sitt bryst.

- Hvis jeg tenker på det, så forstår jeg at det ikke finnes noe håp lenger, innrømmer han.

- Men han er sterkere enn meg. Jeg drar ikke før jeg har funnet ham, død eller levende.

Adel kjenner altfor godt smerten ved å dra, ved ulovlig innvandring, og til og med ved å sitte i fengsel.

- Første gangen jeg flyktet, var jeg 28, og jeg var to måneder på Malta, men så ble jeg sendt hjem igjen og måtte sitte et år i fengsel.

Det andre fluktforsøket, gjennom Sudan, åpnet dørene til frelsen for ham.

De siste ni årene har han bodd i Sverige lovlig, men krigsmarerittet har ikke forsvunnet. Han ønsker ikke å få ansiktet sitt fotografert. Han frykter for sitt liv og for sin familie.

- Mine foreldre, min søster og min yngste bror bor fremdeles i Eritrea. Mine andre fem brødre bor rundt omkring i Europa.

To av dem bor i Sverige.

- Ikke i samme hus som meg, men i nærheten. To bor i England og én bor i Italia.

I hvilke byer?

- Beklager, det vil jeg ikke si fordi jeg er redd de kan bli funnet av geriljakrigere fra mitt hjemland.

Han snakker sakte, stemmen hans er anstrengt.

- Jeg er sliten, veldig sliten.

Det er åpenbart at utmattelsen hans ikke bare er fysisk, men også psykisk.

- Jeg synes jeg har vært gjennom mye lidelse, men denne gangen er det for mye.

Rundt halsen hans henger et kjede med et kors.

- Jeg er protestant. I min familie er vi alle kristne, men vi er splittet mellom protestanter og katolikker. Også min bror, Abrahm, hadde sin tro. Han var en god gutt.

Bruken av preteritum viser at Adel har forstått det hans hjerte ennå ikke kan akseptere.

©2013 Worldcrunch in partnership with La Stampa

Grazia Longo er journalist i La Stampa.

Oversatt av Kenneth Lia Solberg

The invasion of Lampedusa (2011)

Denne dokumentaren tar for seg hvordan Lampedusa opplevde at horder av flyktninger og asylsøkere ankom øya kort tid etter at Den arabiske våren var i gang. Dokumentaren viser hvordan lille søritalienske øya litt over 100 km nord for Afrika måtte ta imot mer enn 40.000 båtflyktninger i løpet av svært kort tid, og dokumenterer hvordan det overveldende antallet flyktninger fører til at lokale øyboere blokkerer havna og protesterer høylytt i gatene.

Bilal - med de papirløse til festning Europa

Journalisten Fabrizio Gatti skildrer i denne dokumentarboka en historie som kan ligne den mange flyktninger som reiser fra Afrika til til Europa kan fortelle. Med dekknavnet Bilal, begir Gatti seg ut på en ferd fra Dakar, gjennom ørkenen i Mali og Libya, før han tar seg over over til Lampedusa i en forfallen liten båt sammen med andre flyktninger. Dermed kan Gatti bedre enn de fleste fortelle den dystre historien som så mange tusen flyktninger opplever hvert eneste år.

Mer fra Dagsavisen