Høyt utdannede ekstremister

JAFFA (Dagsavisen): I 1980 publiserte den egyptiske sosiologen Saad Eddin Ibrahim en forskningsrapport som overrasket: Det overveldende flertallet av islamistene i president Husni Mubaraks fengsler hadde akademisk utdannelse.

Ibrahim hadde gått fra celle til celle for å snakke med de innesperrede islamistene. De var alle dømt for å ha deltatt i væpnede angrep mot regimet, som drapet på en statsråd i 1977.

Rundt 80 prosent av de fengslede islamistene hadde akademisk bakgrunn, mange hadde studert medisin eller ingeniørstudier. Tendensen ble videre styrket da høyt utdannede mennesker inntok lederposisjonen i al-Qaida, som egypteren Ayman al-Zawahiri, opprinnelig en doktor fra Kairo.

Rik ekstremist

Forskningsrapporten brøt med tidligere antakelser - at islamistisk politikk vokste ut av fattigdom og desperasjon. Mohammad Atta, egypteren som ledet al-Qaidas angrep 11. September 2001, skulle også bekrefte teorien. Han var sønn av en advokat og var selv en arkitektstudent. Osama bin Laden kom heller ikke fra trange kår, han var fra en av Saudi-Arabias rikeste familier.

I en artikkel i den egyptiske avisen al Ahram denne uka spør historikeren Khaled Fahmy hvordan det har seg at så mange av landets ekstremister er vært høyt utdannede mennesker.

- Det er selvfølgelig ingen direkte forbindelse mellom det å studere medisin eller ingeniørstudier og ekstremisme, sier Fahmy. Men han tror egyptiske universiteter underviser på en måte som undergraver «den frie tanke».

- Våre universitet underviser bare i fakta, og gir ikke en bred allmennutdannelse som kan skape ferdighetene frie mennesker trenger: Evnen til å tenke kritisk, uttrykke seg verbalt og evnen til å lytte og debattere, sier Fahmy.

Nytenkning

Historieprofessoren mener at en omfattende reform av universitetene i Egypt nå er nødvendig.

- Hva er forbindelsen mellom arkitektur og islamsk filosofi? Hvordan kan en medisinstudent tjene på å studere Shakespeare eller faraoisk historie? En bred allmennutdannelse skaper evnen til å tenke kreativt og å finne ukonvensjonelle løsninger på problemer, sier han, og forfekter at dette er nødvendige karaktertrekk for moderne samfunn. Arabiske land har til nå vært preget av liten nyskaping, noe som også har fått sitt uttrykk i at kun et marginalt antall Nobelpriser har gått til forskere ved universiteter i arabiske Midtøsten.

Virkeligheten Fahmy beskriver ble skapt under regimet til avsatte president Mubarak. Og ironisk nok skulle nettopp frykten for ytringsfriheten og den kritiske tanken til slutt være med på å skape Mubarak-regimets største fiende - den høyt utdannede, men lite tolerante islamisten.

Hva er da sjansene for at det nye islamist-ledede styret til president Mohamed Morsi vil gjennomføre reformene i den høyere utdannelsen? Ifølge Muhammad Faour, en ledende ekspert på høyere utdanning i arabiske land og en forsker ved Carnegie senterets Midtøsten-avdeling, er det for tidlig å komme med en dom.

- Islamistene anser religionen for å være «nøkkelen» til de arabiske folkene. Når det gjelder undervisning av religion og sosialvitenskap, forfekter Det muslimske brorskapet en spesiell form for dialog hentet fra Koranen: De oppfordrer til vennlig overtalelse, men i praksis tillates det ikke å motsi islam, sier Faour.

Avgjørende

Det er klart at utdanning vil bli avgjørende for arabiske lands evne til å bryte med tiårene med diktatur og de begrensningene regimene påførte det intellektuelle livet. Ledende amerikanske universiteter som Yale har opprettet skoler i Gulf-statene. I Qatar alene finnes nå fem amerikanske toppuniversitet. Problemstillingen blir da satt på spissen av en befolkningsfordeling der mer enn 70 prosent av innbyggerne i arabiske land er under 30 år. Bare i de neste ti årene vil regionen måtte skape mer enn 40 millioner arbeidsplasser.

Ifølge Marwan Muasher, Jordans tidligere utenriksminister og i dag en leder ved Carnegie-sentret, har demokrativåren åpnet nye muligheter for Midtøsten, men også han understreker behovet for en reform av utdanningssystemene.

- Det er viktig å undervise våre unge i kritisk dialog og nytenkning - i det å være statsborgere, sier Muasher. Han er håpefull når det gjaldt utfallet av demokrativåren, men legger til at «det vil være urealistisk å regne med umiddelbare demokratier når en ser de mange forandringene landene i regionen går gjennom».

roger.hercz@dagsavisen.no